Ingen i Norge har samme jobb som Torbjørn
På Oslo lufthavn er Torbjørn Olsen mer enn bare prest. I oransje refleksvest hjelper han passasjerer med alt fra innsjekk til livskriser. Han er Norges eneste lufthavnsprest.
Det er mandag formiddag på Gardermoen. Det verste morgenrushet er over, men lyden av kofferthjul mot gulvbelegget fyller fremdeles avgangshallen.
En mann i dress kommer gående fort og bestemt med blikket ned i telefonen. Han ser opp, får øye på en mann i oransje refleksvest og spør hvor han kan sjekke inn på Norwegian. Han virker stresset og enser ikke at det henger et stort skilt som viser veien til Norwegians innsjekkingsområde rett foran ham.
– Innsjekk er rett frem den veien, sier mannen i refleksvest og peker.
Mannen er Torbjørn Olsen. Han er prest på Oslo lufthavn Gardermoen og Norges eneste lufthavnprest. Å vise travle forretningsmenn veien, er bare en av hans mange arbeidsoppgaver.
Èn for alle
Kontoret til Olsen ligger litt bortgjemt bak informasjonsskranken i ankomsthallen. Der er påskepynten allerede satt fram, og han byr på nykokt kaffe og konfekt. I bokhyllen står det ikke bare bibler, men også andre religiøse tekster som Koranen og Mormons bok.
Olsen har forståelse for at mange kan oppfatte ham som et tilbud kun for kristne. Han påpeker imidlertid at arbeidsoppgavene hans er å legge til rette for all religionsutøvelse, ikke bare den kristne. Han skal være der like mye for muslimer, bahaier og ikke religiøse, som katolikker og lutheranere.
– Det er viktig at det er en person med religiøs kompetanse som jobber her. Fordi veldig mange som jobber her eller som er på reise gjennom flyplassen, har et religiøst behov. Jeg legger til rette med bønnetepper, koran og bibel, sier Olsen.
De små krisene
En typisk arbeidsdag for Olsen på Gardermoen skiller seg på mange måter fra arbeidsdagen til en kirkeprest. En viktig del av jobben hans er å være til stede for ansatte og passasjerer som av ulike grunner trenger støtte eller assistanse. Samtidig skal han være i beredskap dersom det skulle oppstå en krisesituasjon.
– Da jeg ble ansatt her på flyplassen sa Avinor at jeg skulle forberede meg på de store krisene, og løse de små i mellomtiden, sier Olsen.
Har du vært nødt til å håndtere noen store kriser i det siste?
– Jeg kom akkurat fra et møte om det som skjer i Midtøsten. Dette har foreløpig ikke forårsaket en krise her på vår flyplass, men vi må forberede oss på at det kan bli det, sier han.
Olsen forteller at de fleste som flyr hjem fra Midtøsten nå, er ansatte i norske selskaper. De er ofte godt fulgt opp av arbeidsplassen sin, og ønsker bare å komme seg hjem.
– Det aller beste i sånne krisesituasjoner, er når det normale apparatet kan håndtere det, legger han til.
Olsen trekker frem pandemien og krigen i Ukraina som kriser han har vært med på å håndtere. Da flyktninger fra Ukraina landet på Gardermoen måtte han ofte hjelpe til med praktiske oppgaver som å finne ut hvordan de kunne komme seg til riktig sted.
De store krisene skjer heldigvis sjelden. Arbeidsdagen består derfor mest av oppfølging av ansatte, bevare et godt arbeidsmiljø og samtaler med passasjerer.
– Dette er Norges største menighet
Olsen tar daglige runder rundt på flyplassen, og hilser på både kjente og ukjente. Han får øye på en kollega og vinker henne til seg. Med et stort smil og en blomsterbukkett i hånda møter vi Tone Heier. Buketten har hun fått i anledning sitt 25-års jubileum som ansatt på Oslo lufthavn. Hun er derfor godt kjent med arbeidet lufthavnpresten gjør.
– Olsen har en av de viktigste funksjonene på bygget, sier hun uten betenkningstid.
Presten forteller at han ofte har samtaler med ansatte. Disse kan handle om alt fra hverdag og livssituasjon til skilsmisse og problemer med vanskelige tenåringsbarn. Til tross for at de ansatte ofte er omgitt av folk, foregår mye av jobben alene.
– De ansatte står alene på gaten, i innsjekkingen og de går alene på gulvet. Da er det viktig å bygge arbeidskultur, sier han.
Heier bekrefter dette og påpeker hvor viktig anerkjennelse på arbeidsplassen er.
– Det blir et slags lavterskeltilbud. Jeg skal ikke fungere som behandler, men en man kan prate med, legger Olsen til.
Oslo lufthavn er en stor arbeidsplass med omtrent 13 000 ansatte og omtrent 26 millioner passasjerer årlig.
– Jeg sier litt på tull at dette er Norges største menighet, sier Olsen og ler.
De flyktige møtene
Olsen arbeider med både ansatte og passasjerer på lufthavnen. Selv om det er enklere for presten å bygge relasjoner med de ansatte, som forholder seg til ham over lengre tid, er også de flyktige møtene med passasjerer en viktig del av arbeidet.
Det er på de daglige rundene han ofte kommer i prat med passasjerer.
– Stopper man opp så blir man kapret, sier han og ler.
Det tar ikke lang tid før han blir prikket på skulderen og må peke vei til både info- og innsjekkingskranker og tax-refund.
Toril og Atle Mjelva, har selv funnet fram til innsjekkingsautomaten og skrevet ut boardingkort. Til tross for at prosessen gikk knirkefritt for dem, synes de det er fint at en som Olsen kan hjelpe.
– Det er veldig positivt, for oss eldre kan det jo være litt vanskelig med alt som er digitalt, sier Toril, og Atle nikker samstemt.
(U)synlig prest
Selv om Olsen går synlig rundt med neonoransj vest og “lufthavnsprest” skrevet på ryggen, vet de færreste at det finnes en slik stilling. Emil Alexander Nilsen er en av disse.
Blant travle passasjerer med høyt tempo, møter vi Nilsen med reisefølge som har stoppet opp foran avgangstavlen. Flyturen er ennå ikke bestilt, og han står nå ovenfor valgets kval. På spørsmål om han har hørt om lufthavnpresten, rister han på hodet.
– Det virker som et bra tiltak for de som er redde for å fly, men jeg har aldri sett ham før, sier Nilsen.
Spontan- sjelesorg
Det at få vet om ham er en av grunnene til at Olsen velger å kle seg synlig med både prestekrage og den neonoransje vesten. Det er nemlig ofte i det som begynner som små interaksjoner at Olsen kan komme i dypere samtaler med passasjerene.
– Det at de ikke er her så lenge gir passasjerene stor frihet til å fortelle ting. Vi kaller det spontan-sjelesorg på fagspråket. Altså når du snakker med folk, og så plutselig forteller de deg noe fint eller vondt fordi de ser hvem de prater med, sier Olsen.
Olsen forteller at denne typen sjelesorg gjerne oppstår når han hjelper passasjerer med praktiske oppgaver som å feste bagasjelapper eller skrive ut boardingpass.
– Det er rollen som prest, men også måten du er på, som gir tillit. Og da kan folk plutselig åpne seg og fortelle om ting de aldri har fortalt til noen før, sier han.