Kunsten å lande

Musklene spenner seg i det han tar tak i stangen. Det flagrende lyset i den mørke klubben treffer den svarte stringtrusen, tatoveringene og glitteret på den korte t-skjorten i en slags sensuell harmoni.  Opp ned på stangen, i en bølgebevegelse som trosser tyngdekraften, glir han mot gulvet i et par svarte lakkhæler.

Det var slik jeg møtte Jon Diego Alexander Salvesen første gang. Nå skulle jeg møte han igjen. Han hadde fortalt meg at han var mellom jobber, men jeg var usikker på hva det betydde.

En logrende tynn skikkelse møter meg i døren på Alexander Kjellands plass. Hunden Camalote er av rasen spansk mynde, og vil gjerne hilse. Den smale kroppsbygningen og de søte øynene gjør at den relativt store hunden ikke virker så truende. Diego er dekket i tatoveringer som klatrer oppover halsen og ut i ansiktet. De mange piercingene glitrer i det skarpe lyset som trenger gjennom vinduene i leiligheten. Ved første øyekast kan stilvalget virke truende, men litt som med hunden hans gjør den varme utstrålingen at han virker langt fra skummel.

– Hei! Takk for sist. Stig på, sier han på myk sørlandsdialekt.

Inne i stua står selve midtpunktet – en gullfarget stang som strekker seg fra gulvet og opp i taket. Langs listene gløder røde LED-striper som gir rommet en mørk og varm tone, til tross for at vårsola skinner utenfor. I en hylle i hjørnet står fargerike hæler på rekke og rad, og ved siden av har Diego pyntet med medaljer. «1st Place Exotic Poledance Championship 2024» står det på en av dem. Diego gir meg en kopp kaffe og lager en til seg selv før vi setter oss ned i den svarte skinnsofaen.

– Det er dårlig økonomi for strippere nå, forteller han.

Da Diego kom tilbake til Norge for rundt et år siden, merket han at bransjen har endret seg. Han er med i et stripperkollektiv, men de har ikke fått noen oppdrag siden januar.

– Det gjelder hele utelivsbransjen generelt. De kutter folk og får ikke inn nok penger.

Diego begynte tidlig å eksperimentere med seksualitet og nakenhet. Da han var 19 år og gikk på ballettskole i Oslo, trengte han penger. Løsningen ble plattformen OnlyFans.

– Jeg tjente greit på det. Det var mange som var glad i ballettføtter, for de er litt nasty, sier Diego og flirer.

Etter hvert gjorde han også litt sugardating. Da en skade tvang ham til å slutte med ballett tok strippingen over. Han begynte med pole dance, og plutselig konkurrerte han i de største konkurransene i verden.

Etter at han deltok i VM tilbød et studio i Barcelona ham jobb som instruktør. Han minnes tiden i Spania med et smil. Han og en venninne skaffet seg en leilighet midt i smørøyet av utelivet i byen, den kjente turistgaten La Rambla. Leiligheten var «old school» med murvegger og gulvfliser i gult og brunt. Til fordel for hjemmestudio med egne polestenger, droppet de sofa i stua. De underviste på dagtid, og var på klubbene om nettene. Det var varmere, større, flere muligheter, høyere nivå, mer penger og større aksept for strippere. Pengene lå strødd i leiligheten, og selv med travle, slitsomme dager så koste de seg.

– Det var en god periode. Det var oss to mot resten av verden, forteller Diego.

Men nå er de gode dagene i Barcelona byttet ut med et vanskelig karriereskifte i Oslo. Diego søker det han kaller «helt vanlige A4-jobber» – bartender, resepsjonist og montør. Når man nærmer seg 30-35 årsalderen må man begynne å vanne ut strippingen uansett, forklarer han.

Men det som gjorde han interessant for kundene i Barcelona, hjelper ikke på jobbmarkedet i Norge.

– Jeg kommer på intervju med piercinger og ansiktstatoveringer. For mange er det et sjokk.

Han forteller meg om opplevelser der arbeidsgiverne bare kutter kontakten etter intervjuet, eller sier rett ut at de ikke vil ha strippere. 

– Det er vanskelig, og jeg vet det er mange andre som sliter med det også.

Det er montørjobben han helst vil ha. Da får han muligheten til å ta fagbrev som elektriker etter hvert. Han har ikke fullført videregående og vil gjøre noe praktisk.

– Du finner ikke meg tilbake på en vanlig på skolebenk, det skjer ikke, sier Diego.

For å forstå Diego må vi tilbake til barndommen i Grimstad. Som adoptert fra Colombia følte han seg tidlig annerledes. Han slet med dysleksi, og skolegården var preget av mobbing og utestenging.

– Jeg var den som sa at jeg kunne betale hvis jeg fikk lov å komme i bursdager.

Han følte aldri helt at han passet inn i Sørlandsbyen, og dansen ble hans «escape». Han ville bli best og trente til kroppen gjorde vondt. Han gikk fra å lete etter bekreftelse til å være i miljøer der han var blant de beste.

– Det var litt mindfuck. Plutselig ble jeg sett opp til.

Dette behovet for aksept har fulgt ham inn i sexarbeidermiljøet. Men Diego forklarer at det også handler om hvordan han er skrudd sammen emosjonelt.

– Jeg føler ting veldig sterkt. Når andre ser et blad falle og tenker at det er høst, kan jeg føle at hele himmelen faller ned.

På scenen kan han velge sin egen musikk og koreografi. Når lysene kommer på og alle øynene vender seg mot han så kan han glemme alt det vonde. Da handler det om å prestere, og det er han god til. Diego er ikke glad i oppmerksomhet, men som artist er det den beste følelsen han vet om.

– Hva er det du skal strekke deg etter nå da?

– Jeg skal bli Oslos beste elektriker!

Jeg blir med Diego på en tur med hunden, før han pakker bagen sin til trening.

– Jeg må bare ha en kaffe til før jeg drar. Det er nikotin og koffein som får meg gjennom dagene, sier han fra kjøkkenet.

Vi setter oss på bussen til Etterstad. Midt blant gamle industribygg ligger dansestudioet, North Pole, der han underviser et par ganger i uka. Han skal ha en dobbeltime denne dagen. Studioet er som andre dansesaler, store speil og parkett på gulvet, men her er det i tillegg satt opp polestenger. Lageret er fylt opp av diverse ting, hæler i ulike fasonger og farger, klær, gjennomsiktige plastbokser med ting, noen stoler og et par tomme proseccoflasker.

Døren går opp, og to jenter smyger seg inn i studioet. Diego avbryter bevegelsen sin og ansiktet sprekker opp i et gjenkjennende smil. Alle har med seg yogamatter som de legger foran hver sin stang. En av jentene snakker med Diego mens han setter på musikken. Det virker som hun har en skade og er usikker på hvor mye hun kommer til å klare på dagens time.

– Jeg tror vi kjører mest statisk i dag, svarer Diego oppmuntrende.

Han vasker stangen han skal bruke med en klut, før han viser meg noen raske triks. Flere og flere kommer inn og timen skal snart starte. Det er på tide for meg å gå.

Over en uke har gått siden sist jeg så Diego. Jeg er spent på hvordan det går med jobbsøkingen. Som sist gang får jeg servert en kaffe i skinnsofaen.

– Jeg har et siste intervju i dag på en bar, forteller han.

Han har fått avslag på hotelljobben, men venter fortsatt på svar fra montørjobben. Skuldrene til Diego sitter litt høyere i dag, som om han bærer på noe usynlig og tungt. Den optimistiske iveren fra sist gang har veket plass for en mer alvorlig tone som farger det han sier.

– For å være ærlig har det vært litt ensomt i det siste.

Diego har bestemt seg for å slutte helt med strippingen, og har meldt seg ut av det trygge stripperkollektivet. Han forteller meg at det har vært stille fra flere av vennene i industrien etter valget.

– De har gjort kjempemye for meg, så jeg skjønner at det er kjipt for dem.

At han nå velger å slutte med stripping for godt handler ikke bare om penger. Han er klar for en ny hverdag, et roligere liv, der han slipper å underholde folk hele tiden. Han innrømmer at livet som stripper har tæret på ham.

– Man føler på en måte at man har solgt sjela si. Når folk spør om det er sånn som på film så svarer jeg alltid: «Nei, det er verre».

Han husker spesielt godt én situasjon fra tiden i Spania. Han var på jobb på en av klubbene i La Rambla. Alt er som vanlig og han sitter i baren og venter på at det skal åpne. En av kundene hans kommer inn, det de kaller en «regular». En hvit, nordeuropeisk mann med litt mage, lyst hår og briller. Mannen bestiller akevitt som vanlig og Diego drikker en mocktail.

Etter hvert bestemmer kunden seg for å betale for å ta med Diego videre, noe som er vanlig på klubbene der nede, og noe han hadde gjort flere ganger før. Diego tar med seg den lille bagen sin med det viktigste, blant annet jobbmobil og voldtektstalarm.

De to drar videre til en leilighet mannen har leid. Når Diego kommer inn i rommet slenger han fra seg vesken på gulvet. Han vet ikke helt hvorfor han gjør det, for han pleier å ha den på seg til enhver tid. I det han snur seg tar mannen tak i Diego og slenger han ned på sengen. Diego er forvirret, han kjente jo denne mannen fra før. Grepet hans flytter seg til halsen. Nå har han hele underarmen over strupen til Diego, og han kommer seg ikke løs.

– If you don’t mind, I’m going to kill you now, sier han.

Mannen stirrer han inn i øynene og plutselig er det et mørke der som han ikke har sett tidligere. Tiden står stille og Diego er ute av stand til å reagere. Mannen presser underarmen hardere mot halsen til Diego, og nå sliter han med å puste.

Diego skjønner at han ikke har noe valg, han må prøve å kjempe seg løs. Han skriker så høyt han klarer under det harde grepet, i håp om at noen i bygget kan høre ham. Han bruker all kraft han har på å fekte rundt seg. Diego er en del mindre enn han, og smidig som han er klarer han på underlig vis å vri seg unna den kraftige mannen. Han rasker med seg tingene og løper ut på gata. Han løper og løper, mellom blokkene, klubbene, restaurantene og barene. Han stopper ikke å løpe før han er hjemme. Da han kommer frem, aner han ikke hvor han har løpt eller hvor lenge.

Jeg følger Diego bort til bussholdeplassen på Alexander Kjellands plass. Han virker relativt rolig for en som skal på jobbintervju. 54 Kværnerbyen kjører saktere før den stopper opp foran oss.

– Lykke til!, roper jeg i det han går inn på den røde bussen.

Han rekker å gi meg et kjapt smil og en takk før han forsvinner inn.

To dager senere tikker det inn en melding.

"Jeg fikk begge jobbene, så jeg takket ja til montørjobben i går. Smilefjes."