Med hjertet hos folket sitt

Endelig kommer brevet Astrid har ventet på. Brevet som kan avgjøre de neste tre årene.

Hun ønsker sterkt å finne ut mer om sitt eget folk. Folk som ble frastjålet identiteten sin, og som fortsatt kjemper for å få den tilbake.

Tre ganger har samene fått unnskyldninger for de brutale overgrepene de ble utsatt for i over 100 år. Fornorskningspolitikken hører historien til, men sårene gror fortsatt hos den samiske befolkningen. 

Astrid er lulesame. Hun er utdannet sykepleier, har en master i sykepleievitenskap og har undervist som lektor og førsteamanuensis ved sykepleierstudiet i flere år. 

Men noe har gnagd på henne. Undervisningen dekker andre kulturer og minoriteter, men ikke Norges egen urbefolkning. Samene får ikke plass i pensum, selv om de har hatt rett på språklig og kulturelt tilrettelagt helsetjeneste siden 1988. 

I 2011 søker hun om å ta en doktorgrad ved OsloMet, den gang Høyskolen i Oslo og Akershus, for å forske på samisk helse. 

Astrid åpner brevet. 

Avslag. 

«Dette temaet er av marginal interesse». 

Hun ser på setningen med vantro. Helsa til hennes eget folk er av marginal interesse? 

– Har noen fordommer mot samer? 

15 år senere står Astrid foran i et klasserom som sakte fylles opp fra bakerste rad. Panneluggen ligger pent mot pannen og de runde brillene på nesa. I en knallrosa genser og rød neglelakk lyser hun opp det ellers hvite og sterile klasserommet. Rundt halsen henger et smykke av Sáráhkká, den samiske gudinnen for svangerskap og fødsel. 

Til slutt er rommet fullt av sykepleiestudenter. Småpraten stilner da klokken bikker ni og Astrid begynner å snakke.  

– Jeg heter Astrid Eriksen. Jeg er forsker og utdannet sykepleier. Jeg har en doktorgrad i vold og seksuelle overgrep. Jeg er også en samisk kvinne. 

Fire ganger i året holder hun foredraget «Sykepleie til den samiske pasient», for å spre kompetansen hun selv ikke fikk som student.  

– Er det noen som har fordommer mot samer? 

Spørsmålet henger i luften.  

Til slutt rekker én student opp hånden og innrømmer at de ikke kan så mye om samer, men at de forbinder dem med reindrift og kofter. 

Astrid setter i gang med forelesningen. På to timer skal klassen få en innføring i kultur, verdier, helse, folkemedisin, tradisjoner, religion og rettigheter. 

Nesten 2000 år med historie fordelt på 20 lysbilder. 

Frykten finnes fortsatt

Det er ingen offisiell oversikt over hvor mange samer det er i verden. Nordsamer utgjør den største gruppen, sørsamer og lulesamer den minste. Man antar at det bor et par tusen lulesamer i Norge og Sverige. 

– Jeg pleier å si at vi er en minoritet i minoriteten, smiler Astrid. 

Ikke alle med samiske aner vet at de har det. Mange eldre er redde for å si det høyt. 

I 1850 bestemmer norske myndigheter at samer skal bli nordmenn. 

Barn samles fra bygdene og sendes på internatskoler. Der tvinges de til å lære norsk språk og kultur. Pryl og skammekroken venter de som snakker samisk. 

Staten tar over store deler av Finnmark, og lar kun norsktalende samer kjøpe tilbake sine egne landområder.  

Det er ingen framtid i å være same.

Familier skifter etternavn. Mange til navn med –sen-endinger. Astrids familie het Koltik en gang i tiden. Selv heter hun Eriksen. 

En dag får bestemoren til Astrid og familien uanmeldt besøk.

Rasebiologiske forskere kommer på døren for å samle informasjon om den «primitive folkegruppen».

Hjemme blir de målt og tatt bilde av. Dette skjer med flere i bygda. Mange føler at de ikke har noe valg.

Ikke engang gravplassene får være i fred. Forfedre graves opp. Hodeskallene studeres for å underbygge tanken om at samene er stygge og mindre intelligente.

Noen av hodeskallene er oppbevart på universitetet Astrid foreleser på, andre utstilt på museer. 

– Noen sier at det er så mange samer i Oslo fordi så mange forfedre ligger på museum her, sier Astrid og ler litt for seg selv.  

Annenrangsborgere

De fleste lulesamer bor på Salten på Nordlandskysten. Her ligger Drag, et lite sted med 900 innbyggere. Åtte av dem var Astrid, hennes fem eldre søsken og deres foreldre. 

Astrid er født i 1972. Da hun vokste opp, var Drag en del av Tysfjord kommune. Nå er Tysfjord delt mellom Hamarøy og Narvik.  

Astrid vokste opp omgitt av den samiske kulturen. Hun hadde hele storfamilien rundt seg, moren sydde kofter til barna og forfedrenes livshistorier ble ofte gjenfortalt.

På skolen var omtrent halvparten av barna samiske, den andre halvparten identifiserte seg som nordmenn. Astrid hadde flest samiske venner, men mange i klassen spilte fotball sammen i friminuttene. Hun tror hennes alderskull kom bedre overens enn de eldre. Den verste polariseringen hadde avtatt med årene. 

Språket fikk hun imidlertid aldri. Foreldrene snakket lulesamisk til hverandre, men norsk til barna. Det var lite poeng i å lære barna et døende språk. 

– Det var jo i beste mening. At barna skulle kunne norsk og integreres i samfunnet, forklarer Astrid. 

I dag er lulesamisk regnet som et alvorlig truet språk, med rundt 650 talende. 

Selv om Astrid gjerne skulle kunnet sitt eget språk, anser hun seg selv som heldig. Hun hadde en fin oppvekst på Drag. Likevel var det en stille bevissthet om at Astrid, familien og alle vennene hennes historisk sett var annenrangsborgere i det norske samfunnet. Det gjorde henne sint på andre samers vegne. 

På rett spor

I en russeavis i 9. klasse skriver Astrid at hun skal bli sykepleier. Det føltes helt naturlig for henne. En jobb der hun fikk muligheten til å tilbringe tid med og hjelpe andre mennesker. 

Som 19-åring flytter hun til Oslo for å studere sykepleie. Hun jobber som sykepleier, så som lektor, og søker doktorgradsplassen hun ikke får. 

To år senere søker hun på nytt, denne gangen ved Universitetet i Tromsø. Hun får doktorgradsstipendiat for å forske på vold og seksuelle overgrep i den samiske befolkningen. 

UiT har et pågående prosjekt kalt SAMINOR. De forsker på helse og levekår i områder med samisk, norsk og kvensk befolkning. I 2012 er de på andre runde av prosjektet, og Astrids doktorgradsavhandling utgjør en del av den. 

Hun hadde vært på rett spor hele tiden. Undersøkelsen viser at samer er mer voldsutsatte enn majoritetsbefolkningen. Astrid publiserer funnene sine i 2015. 

I 2016 kommer VGs første artikkel om overgrepene i Tysfjord. 

De avdekker en serie overgrep som har foregått i Tysfjord siden 1953. Nordland politikammer oppretter 151 overgrepssaker. Over 60 prosent av ofre og mistenkte er lulesamer, mange tilknyttet den læstadianske menigheten. Det er Astrid og familien hennes også. 

Vakkert hjemsted med dyster historie

– Tysfjord-saken ga et ansikt på menneskene vi skrev om i 2015. Det ble mye diskusjon. Noen har nok visst om noe. Hjelpeapparat, skolen og den religiøse menigheten. Menigheten hadde jo enorm betydning i det samiske miljøet, forklarer Astrid. 

– Selv om ikke alle var personlig kristne, gikk man dit for å møte kjente og være en del av det samiske fellesskapet.  

I den konservative menigheten var den sosiale kontrollen sterk, spesielt ovenfor kvinner. Klesdrakter, skjørtelengde og hårlengde var bestemt av predikantene. Damene måtte ha skaut for å dekke til håret. Helligdagen skulle holdes hellig, og fotballkamper på søndager var forbudt. Sex snakket man overhodet ikke om. 

– Det er jo klart at når seksualitet blir knyttet til kun reproduksjon og synd, så blir det vanskelig å snakke om det. I all religion er kvinnens seksualitet ansvarlig for mannens lyster. 

Troen begynte å bli borte på videregående. Hun ser tilbake på gode minner, men blir også urovekket av lojaliteten, reglene og kvinnesynet. Hun tror samer er overrepresentert i voldsstatistikken delvis på grunn av holdninger som dette. 

Tross den dystre historien vil Drag alltid være plassen Astrid vokste opp på, og som hun anser som sitt hjemsted. 

Et tomt rede fullt av liv

I dag er Astrids folkeregistrerte hjem et hus i Nittedal. 

– Tjuovo, kom her!  

Den ni måneder gamle valpen løper etter henne ut på terrassen. Han er en Lapsk vallhund fra Nordkallotten, en rase som historisk er brukt til reingjete.  

– Vi måtte gi han et lulesamisk navn. Tjuovo. Det betyr følgesvenn. Han e jo same! Og vår følgesvenn. Ja, du e det! 

Ikledd en hvit t-skjorte og ihjeltygde sandaler, sitter Astrid og vasker utemøblene. Tjuovo spinner logrende og pesende rundt henne. 

– Dette e den siste, så tenke æ å begynn på middagen snart. Torunn kommer hjæm klokka sæks. 

Døtrene Nora og Torunn har begge flyttet hjemmefra. Nå bor kun Astrid, mannen Øystein og to hunder igjen i huset på Nittedal. Yngstemann Torunn er hjemme i påskeferien. 

Tjuovo bjeffer energisk når han ser henne i gangen gjennom glassdøren på kjøkkenet. Han ser også på maten til familiens andre hund, en sort Goldendoodle ved navn Villa. 

– Torunn, ser du om Villa har spist opp maten sin? Ikke slipp han inn i gangen hvis ikke! 

Villa tar seg god tid. Torunn slenger av seg skoene og ser seg rundt. 

– Hvor er pappa? 

– Han ligg nede, og hosta og harka! 

Torunn kommer inn på kjøkkenet og begynner å røre i stekepannen. Hun ser på valpen foreldrene fikk kun to uker etter hun flyttet ut. 

– Herregud, som han bjeffer. Han er som en unge for dem. Skikkelig sånn «empty nest syndrome». 

– Torunn, nu har æ snakka om menigheita, strenge regla og kvinneundertrykkelse. Men også om mange gode minna. 

Torunn ler av selvfølgeligheten i morens stemme. Astrid lyser opp. 

– Men vi må jo snakk om at æ fikk med mæ snuppene mine på lulesamisk grunnkurs! 

I fjor tok mor og døtre to semester i lulesamisk sammen. Både Torunn og Nora har hatt lulesamisk som fag på ungdomsskolen og videregående. Hver sommer besøker de fjordene og mormor på Drag. 

– Mormor mener at jeg snakker flytende lulesamisk. Det er en ganske stor overdrivelse, vil jeg si! Torunn smiler lurt til moren. 

– Men vi kan mer enn mamma, da. 

Maten er klar, Astrid setter kjelen på bordet som er dekket til tre. En stol står tom. 

– Pappa sa han ikke orket middag, sier Torunn før hun myser bort på t-skjorten moren har på seg. 

– Er det min? 

– Æ skal vask den før du fær, da. Lover! smiler Astrid tilbake. 

Sjamaner og sjelereiser

I motsetning til Astrid var Torunn den eneste samiske i klassen. Hun følte seg aldri utstøtt av de jevnaldrende, de rare kommentarene kom stort sett fra lærere. 

Som eneste same, var det ofte en forventing om at hun skulle lære de andre om kulturen. 

«Torunn, kan ikke du ta med noe samisk hjemmefra? Kanskje du kan lære oss å telle til ti?» 

– Lærerne kan ikke nok om det, det finnes for lite litteratur. Til og med barnehagebarn ble møtt med de forventningan, legger Astrid til. 

Men de lar ikke slike kommentarer vippe dem av pinnen. Tvert imot. 

– Du må jo vis fram kofta di, sier Astrid. Torunn fyker opp i andre etasje og kommer tilbake med to kofter. Hun holder dem oppe med et bredt smil. 

– Den blå er den tradisjonelle kofta, og den røde har jeg sydd selv på duodji-kurs.

– Mønstran på kofta og rundt kragen vise at vi er lulesama. Halsen inni kofta hete sliehppá, og beltet vise koss familie vi høre til, forklarer Astrid og henter fram sitt nyeste syprosjekt, en blå hatt som matcher kofta. 

Så går hun til stua og henter ned en tromme fra veggen.  

– Dette e min runebomme, som kun æ kan slå på. 

Runebommer er et redskap for sjelereiser. Astrid har vokst opp med magiske ideer, sjamaner og medisinmenn. Og en dyp respekt for naturen. 

–  Det e viktig å takk før sæ. Hvis man telt i skogen, for eksempel, så må man takke før sæ. Naturen e eldre enn oss og skal vær der når vi e borte.

Torunn bryter inn: 

– Og man skal si ifra når man skal gå på do. Sånn «her kommer jeg», haha! 

– Jeg husker en ting dere begge sa, da, fortsetter Torunn. At man ikke skal telte på stien. Også hørte jeg senere at i samisk tro er det fordi at åndene ikke skal plage deg på natta. Men jeg vet ikke hvorfor pappa sier det? 

– Æ hent han Øystein, han må jo bidra litt! Astrid løper ned trappa til underetasjen. 

Et par minutter senere tusler en pjusk mann ikledd joggedress og tøfler bort til døråpningen.  

– Øystein, koffor seie du at ho Torunn ikke skal telt på stien? Vi seie det før at ånda ikke skal plag dæ om natta. Men koffor seie du det? 

–  Nei, det er jo ikke sånn at man telter på motorveien eller? Det er jo litt upraktisk å telte midt på stien, sier Øystein og ser bort på kona og datteren som flirer sammen. 

10 millioner steg i riktig retning

I dag er Astrid forsker og prosjektleder ved Senter for samisk helseforskning. To uker før påskeferien kom nyheten om at SAMINOR-prosjektet har fått 10 millioner kroner av Norges forskningsråd.

I tredje runde håper de å finne årsakene til at samer er mer voldsutsatte enn majoritetsbefolkningen. De skal også se nærmere på vold i nære relasjoner, i samarbeid med blant annet politiet, kommuner og flere krisesentre. 

Data fra over 30.000 deltakere skal analyseres. 

– Marginal interesse, du liksom! fnyser Astrid.

– Æ burde tatt vare på det avslagsbrevet.