Moms mot miljøet

Gamle trikker triller forbi oss på brosteinsbelagte gater. Som en side tatt ut av en barnebok skulle man nesten trodd at vi var i Kardemomme by, men det er vi altså ikke. Vi har nemlig tatt turen til Gøteborg, for der har vi hørt at de har billige bruktklær.

Like ved Backaplan, en kort trikketur fra sentrum, ligger Erikshjälpen Second Hand. Det første som møter oss når vi går inn døra er rader på rader med diverse glass og servise. Fra en radio strømmer gamle melodier og bak kassa står to blide kassadamer med sorte forklær som det står Erikshjälpen på.

Men vi er ikke her for serviset.

Vi er her for klærne. Eller rettere sagt, prisene. I Sverige er det nemlig ikke 25 prosent moms på bruktklær, slik det er i Norge. Det er faktisk null.

Dette utgjør nesten 700 kr forskjell.

Et marked i vekst

I følge en rapport fra svenske Myrorna har svenskene gjort en helomvending når det kommer til kjøp av brukt. De viser til tall fra 2018 som anslår at 72 prosent av befolkningen ikke handlet bruktklær det året, mens 75 prosent av befolkningen handlet brukt i 2023. Svensk Handel anslår at bransjen vil vokse med rundt 1,5 milliarder kroner årlig.

I motsetning forteller SIFO i en artikkel at folk i gjennomsnitt kjøper mindre enn ett plagg i året brukt. I en e-post til Journalen forteller Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft ved OsloMet, at problemet ikke ligger i prisen på bruktklær, men heller at nye klær er for billige.

Urealistiske priser

Vår tur går videre til syvende etasje i Stensberggata 26. En smilende Ingrid Haugsrud titter frem fra døra og spør om det er hun vi skal møte. Det er det. Stipendiat ved SIFO, Ingrid Haugsrud, jobber nemlig med forbruksforskning og klesforbruk. Hun støtter budskapet til Grimstad Klepp.

Haugsrud understreker at det fortsatt er mennesker som lager klærne, uavhengig av prisklasse.

– Det er blitt veldig kunstig billig med klær. Det gjør at folk får litt hakeslepp når brukte klær koster mer enn nye, selv om det kan være tilsvarende kvalitet, sier hun.

– Enten det er luksusmerker eller kjedebutikker, så er det ekte mennesker som sitter og syr klærne, sier Haugsrud.

Forskjellen ligger i materialer og mengder

– Mye av grunnen til at prisen har gått ned er bruk av materialer som polyester, og at det produseres i enorme mengder, forklarer hun.

I Norge er det 25 prosent moms på bruktklær. Det finnes enkelte ordninger som gjør at noe av momsen kan føres tilbake, men ifølge Haugsrud er dette ofte lite praktisk i små bruktbutikker.

– Det er ganske mye jobb for små beløp og små varer, sier hun.

Samtidig understreker hun at avgiften ikke forklarer alt.

– Å kutte momsen betyr ikke at det blir veldig mye billigere. Det er ganske sammensatt hvorfor ting koster det de gjør.

Ifølge Haugsrud kan løsningen og ansvaret ligge hos regjeringa.

– Jeg tror kanskje at høyere priser på nye klær kan være en vei å gå, sier hun.

Hun mener tiltak som regulering av produksjon, og høyere avgifter på nyklær kan bidra til å redusere overforbruket.

– Det beste hadde vært om vi produserte færre og bedre plagg, som kunne vare lenger.

– Det går så vidt rundt

Kaféer dekker gatene, pastelhus rammer oss inn, annenhver butikk selger vintage eller håndlagde varer. Det er ingen tvil, vi er kommet til Grünerløkka. Her skal vi møte skuespiller og butikkeier Malene Mahle (21). Sammen med tre venninner driver hun butikken Dilla - Nytt og Brukt, en korte 50 meter fra Schous Plass.

Vi blir møtt med et smil i den rosekledde grinda og invitert med inn. Når vi spør om hvordan momsen påvirker henne, snur smilet brått.

– Jeg hater den! Det er grusomt, for å være helt ærlig, grøsser hun, og slår en grimase. – Vi kjøper mye av klærne våre fra utlandet, så momsen vi betaler da får vi ikke tilbake.

Hun forklarer at økonomien er stram. Butikken drives som fire separate enkeltpersonforetak under samme tak. Hver eier selger sine egne varer og får sin del av inntekten.

– Si at jeg får inn 10 000 kr en måned, betaler moms på det, bruker en tredjedel i leie, 2000 kr for å kjøpe nye klær, kjøper inn ting som dopapir og søppelposer til butikken, og sitter til slutt igjen med en tusenlapp å betale skatt på, forklarer Mahle frustrert.

Likevel har hun en optimistisk tilnærming til det.

– Så lenge jeg ikke går i minus kommer jeg til å fortsette med det, sier hun med et smil.

– Jeg ser på det mest som en gøy sideting.

Butikken har også en egen Tise-konto som de aktivt bruker som en del av bedriften.

– Det funker veldig bra. Det er mange som ikke bor i Oslo som vil kjøpe fra butikken, sier hun.

Prisene er de samme som i butikk, men fortjenesten er lavere.

– Tise tar en liten del, så vi tjener mindre der enn i butikk, forklarer Mahle.

Likevel ser hun ikke på videresalgsappene som en trussel.

– Når folk vil ut og shoppe, så drar de i butikk. Du drar ikke på Tise med venner.

Tilbake i Sverige heller dagen mot kveld, og vi har kun én butikk igjen på lista: Stadsmissionens Second Hand i Angere. 89 kr kiloen er absolutt ingenting å kimse av, men etter en lang dag er det godt å sette seg på toget hjem til fedrelandet.