Returens bakside
I 2025 netthandlet vi som aldri før, og med en økning i netthandel øker også antall returer. Hva skjer egentlig med disse returene, hvordan håndteres de og hvor havner de?
Tekstilindustrien står i dag for 8 prosent av det globale klimautslippet, og tall viser til at nærmere 30 prosent av alle klær som produseres blir kastet før det i det hele tatt er tatt i bruk.
I dag tilbyr de aller fleste “fast-fashion” nettbutikker en garanti om gratis retur. Eksperter mener gratis retur kan bli en hvilepute for forbrukerne om at man risikofritt kan handle på nett.
Om produktet ikke passer eller ikke ser ut som på bildet, er det lett for forbrukeren å sende det tilbake. Da kan noen andre få mulighet til å kjøpe det, eller?
Carl Dalhammar er professor ved Lund universitet i Sverige. Han har forsket på hva som skjer med returer fra netthandel.
Resultatet er urovekkende: En stor del av alle varer som returneres ender opp i store søppelhauger langt unna den opprinnelige kjøperen.
Forklaringen på hvorfor det kastes er enkel å forstå, men vanskelig å fatte ut ifra et bærekraftig perspektiv.
– Det er mer lønnsomt å kaste det, fordi man ikke tjener penger på noe som er veldig billig å produsere, men koster arbeidskraft. En trøye koster bare noen kroner å produsere, da lønner det seg ikke, forteller Dalhammar.
Dalhammar peker også på et annet problem, nemlig selve klærne som returneres. Det er som oftest de aller billigste klærne som kastes. Disse klærne inneholder ofte materialer med lang nedbrytingstid, som materialene polyester og akryl.
Hadde etterspørselen for disse klærne vært mindre, hadde mindre klær blitt returnert og dermed kastet.
Disse funnene, sammen med de betydelige utslippene fra transport og den økende CO₂-belastningen, har blitt løftet frem i en rekke artikler de siste årene. De peker på baksiden av netthandelens og returens vekst.
Så hvorfor fortsetter vi å returnere så mye?
Klas Hjort er ekspert innenfor returlogistikkfeltet, og han trekker blant annet frem at feil passform er den største årsaken til retur.
– Vi prøver klær i butikk for å teste passformen, og størrelsen. Det er også den viktigste returårsaken når vi handler på nett. Vi sender tilbake det som ikke passer, sier Hjort.
Når en forbruker returnerer noe settes det i gang en stor prosess, i alt fra flytransport, båt eller lastebiler, ofte på tvers av landegrenser. Hjort forteller at denne returprosessen er tungvinn og lite bærekraftig.
– Man har ignorert returprosessene. Nå gjelder det å ta tak i dem og bygge smarte, bærekraftige, automatiserte returprosesser, sier Hjort.
Materialer og kvalitet må prioriteres
Per Åge Bergquist Sivertsen underviser på Esmod, og har jobbet i motebransjen siden tidlig 2000-tallet. Han har gode råd om hvordan man kan handle bedre, og dermed unngå returfellen.
Sivertsen mener man må bli bedre kjent med sin egen kropp og hvilke merker som selger klær som passer til ens egen passform – dette er en enkel måte å unngå bomkjøp på.
Han peker på at en viktig del av en mer bærekraftig kjøpsprosess også handler om hvilke typer materialer man handler. Jo bedre materialet er, jo mindre ødelegger det.
En viktig huskeregel er at klær som er laget av materialer som er vanskelig å uttale, ofte er et dårlig tegn.
Polyester er ut. Lin og ull er inn.
Landet som utmerker seg
Dalhammar trekker frem Frankrikes regulering av «fast fashion». Landet er en av verdens ledende motenasjoner, med Paris som motemekka. Nå utmerker Frankrike seg også som et foregangsland innen bærekraft i bransjen. Det er innført forbud mot markedsføring av “fast fashion”, og lavprisaktører med høyest utslipp og raskest produksjon må betale en miljøavgift.
– Det jeg virkelig tror på, er å sette krav på produktenes kvalitet, og at det gjøres vanskeligere og dyrere å selge billige klær, sier Dalhammar.
Sivertsen på sin side trekker frem et annet perspektiv. Før var det i større grad fokus på å lære enkle håndverksmetoder som sy- og sømteknikker. Dette ga grunnlag for å enklere fikse klær selv. Mangler man den kunnskapen er terskelen lavere for å returnere.
– Vi har et forbedringspotensiale i opplæring. Det er absolutt enkle ting man kan gjøre. Bare ved å flytte på en knapp kan hjelpe deg med å justere linningen på eksempelvis en bukse om den ikke skulle passe, forklarer Sivertsen.
Noen butikker tilbyr nå enkel reparasjon av klær i stedet for at de blir returnert. Flere norske og internasjonale kjeder tilbyr for eksempel opplegg av bukser, slik at man heller kan sy dem til enn å returnere dem
– Kroppene våre er jo utrolig forskjellig i et begrenset størrelsessystem, så forhåpentligvis ser vi flere slike initiativer, i tillegg til at vi må bli bedre på å reparere selv og vise litt interesse for det, sier Sivertsen.
Dalhammar peker på at et forbud, eller en langt strengere regulering av «fast fashion», ikke bør utelukkes. Han viser blant annet til at det tidligere er innført forbud mot produksjon av stoffer og kjemikalier som skader miljøet, og mener «fast fashion» i prinsippet bør kunne reguleres på lignende måte.
Det er fortsatt en lang vei å gå mot en mer bærekraftig klesbransje, slik at returnerte klær ikke ender opp på søppelfyllinger og bidrar til økte klimautslipp. Klarer bransjen og forbrukerne selv å endre praksisen som er i dag?