- Ekstra belastende for kvinnelige journalister
Hvis iranske journalister ikke er mikrofonstativ for myndighetene, blir de forfulgt. Det mener journalist Jila Golanbar.
- Først ringer de deg med skjult navn og nummer og advarer: "Du må tenke på konsekvensene av det du skriver, du må rette deg etter reglene". I journalistiske kretser i Iran vet alle hvem de er, sier Jila Golanbar (34).
Hun er journalist og kvinneaktivist og har blant annet vært en av arrangjørene av den internasjonale kampanjen "Én million underskrifter for oppheving av diskriminerende lover".
Skaper frykt
- Hvis du ikke retter deg etter hva de beryktede anonyme kontrollørerne sier, begynner neste fasen. Noen forfølger deg på vei til jobben eller på vei hjem. Så ser du dem rundt i gatene der du bor. Hvis du fortsatt ikke hører på dem, blir du innkalt til politistasjonen. Og til slutt blir du banket opp og arrestert, forteller Golanbar.
Hun sier at målet er å skape frykt slik at du som journalist gjør som de vil.
Golanbar ble innkalt til politistasjonen, arrestert og varetekstfengslet flere ganger de siste 12 årene.
- For å ydmyke meg, ble jeg satt i celle med prostituerte. Fengselsansatte prøvde å latterliggjøre meg. De spurte meg: «Aha! Er det du som er den kritiske journalisten?», men jeg ble løslatt mot kausjon, forteller hun.
Golanbar sier humoristisk at hvis man blir arrestert mange ganger så har en etterhvert ikke penger igjen til å betale kausjon.
For seks måneder siden flyktet hun til Norge. Selv om Golanbar er trygg nå, kan hun ikke slutte å tenke på kollegaene som fortsatt er i Iran.
Jobben oppleves som tortur
- Er det mer belastende for en kvinnelig journalist enn for en mannlig?
- Ja, selvfølgelig. Presset og utfordringer blir dobbelt så stort hvis journalisten er kvinne. I fengsler blir kvinnelige journalister mobbet og ydmyket i tillegg til å bli utsatt for fysisk tortur, mens fengslede menn blir fysisk torturert.
Hun sier at det å være kvinnelig journalist er vanskelig også i hverdagen. For eksempel når en kvinnelig journalist deltar i pressekonferanser eller intervjuer noen, må hun hele tiden ta hensyn til klærne sine og hvordan hun oppfører seg.
- Hvis håret ditt er synlig eller du oppfører deg litt pågående som en mannlig journalist, får du kjeft istedenfor svar på spørsmålene dine. Det svekker selvtilliten din, og når det har pågått over lengre tid blir jobben som tortur, sier hun.
Kvinnelige journalister er også under press i familien. Hun opplevde selv at det var lite forståelse for hva jobben hennes innebar. Moren spurte stadig om jobben, om hvorfor hun satt så mye foran PC-en, skrev fram til sent på kvelden og aldri ble ferdig med jobben.
- Mamma pleide å si: "Du må jobbe som søsteren din som begynner klokka åtte og er ferdig klokka fire", forteller hun.
Politiet stormet redaksjonen
I 1999 begynte Jila Golanbar å jobbe i et ukeblad som het Pyam Hajar. Året etter ble angrepet på mediene hyppigere, bare i mai 2000 ble 12 aviser, tre ukeblader og et magasin lagt ned. Pyam Hajar, hvor Golanbar jobbet, var ett av ukebladene som ble stengt av myndighetene da.
Golanbar husker godt det som skjedde. Midt på natta stormet flere politifolk inn i redaksjonen, sendte medarbeiderne ut av lokalet og stengte døra.
- De advarte oss mot å komme tilbake til lokalet, fortsetter hun.
Etter at ukebladet Pyam Hajar ble stengt, bestemte Golanbar seg for å jobbe som frilanser. Hun fokuserte på kvinners situasjon og skrev om kjønnsdiskriminerende regelverk og kvinners situasjon blant annet i arbeidsliv og fengsel. I de siste årene skrev hun mest for det lokale ukebladet "Gharb" i hjembyen Kermanshah. Ledelsen ba henne flere ganger om å ikke skrive så kritisk fordi det skaper problemer for ukebladet.
- Ingen tredje vei
- I Iran spiller en journalist rollen som lydopptaker, sier hun. Golanbar mener at bare journalister som gjør hva myndighetene vil, får jobb og ros. Kritiske journalister derimot får ikke jobb i de etablerte, statlige eller statsvennlige mediene.
Ifølge henne må journalister delta i myndighetenes pressekonferanser og møter, og publiserer den informasjonen som lokale og nasjonale myndigheter kommer med.
- Som journalist er du pålagt å gjøre hva myndighetene vil ellers blir du forfulgt og stemplet som regimets fiende. Det finnes ingen tredje vei, understreker hun.
Bekymret for å bli overvåket
Da Golanbar i 2010 skulle delta i et kvinneseminar i Sør-Afrika, ble hun innkalt til politiet. De viste henne en kopi av hennes egen epost med invitasjonen. Hun kan ikke reise til Sør-Afrika, får hun beskjed om. Så helt ut av det blå, sier politiet at hun kan reise til Malaysia.
- Jeg spurte hvorfor Malaysia, jeg har ingenting å gjøre der, ler hun.
Men egentlig var det fryktelig for henne å vite at hun alltid ble overvåket. Golanbar bruker aldri den epostadressen igjen og er fortsatt bekymrert for å bli overvåket.