Forstår ikke palestinerne

Det er 11. mai, dagen etter Israels nasjonaldag. Vi sitter på en kafé utenfor Jerusalem sammen med masterstudenten Efrat Daskal. Hun forsker på medias samfunnsansvar og gransker klager mot mediene. De fleste som klager, etterlyser sterkere patriotisme blant journalister, og mindre kritikk av myndighetene.

– Det er en generell oppfatning blant folk her at israelske journalister er for venstreorienterte. Dette er ikke alltid sant, svært ofte viser det seg at de befinner seg på høyresiden av politikken.

 

Ulikt fokus

Efrat plukker opp et par aviser og viser oss dagens forsider. Ma’ariv, en av de aller største avisene i Israel, har som hovedsak at nasjonaldagsseremonien ble avbrutt av familien til soldaten Gilat Shalid. Shalid har vært holdt fanget på Gaza siden 2006. Familien hans stormet seremonien for å uttrykke misnøye mot myndighetenes innsats for å få han løslatt.

Ha’aretz, som blir sett på som en radikal venstreavis i Israel, har to hovedsaker på fronten. Den ene nyheten handler om de 160 000 palestinere som ble igjen i Israel etter statsopprettelsen i 1948. Saken dreier seg om den omstridte returretten til Israel for deres etterkommere.

– Jeg er ganske sikker på at Ha'aretz er alene om å fronte denne saken i dag, sier Efrat.

Rapporterer ikke fra de okkuperte områdene

For Efrat er det ingen tvil om at pressefriheten er mer enn ubegrenset i Israel. Hun mener israelske journalister ønsker å bli oppfattet som profesjonelle og kritiske. På mange måter er hun fornøyd med mediene, men på særlig ett område synes hun pressen er svært lite balansert.

– Israelske medier rapporterer sjelden fra det som skjer i de okkuperte områdene. Dette er heller ikke noe offentligheten spør etter. Klager mot media kommer stort sett fra høyresiden, og ikke fra venstresiden eller den arabiske minoriteten i landet.

– Hvorfor rapporterer ikke journalister mer fra de okkuperte områdene?

– For det første er det militære restriksjoner. For det andre har det med avisenes ideologiske standpunkt å gjøre. Mer enn noe annet handler det om at journalistene skriver det folk vil ha. I Israel er det mye uvitenhet om palestinere, og om de palestinske områdene som et hele. Det rapporteres ikke nok om dette, så folk vet ikke hva som skjer der.

– Hvorfor bør israelske journalister skrive mer om dette?

– Det er veldig viktig at de gjør det! Dette handler om konflikten vi lever med hver eneste dag. Hvordan kan vi forsvare at vi ikke kjenner til deres kultur eller vet noe om deres dagligliv? Vi vet jo virkelig ikke noe om dem. Vi kjenner ikke til deres vanskeligheter eller hvordan de ser på verden. Det er så mange misforståelser om palestinerne blant israelere. Dette er et resultat av frykt og av uvitenhet.

– Hvorfor har det blitt slik?

– Fordi de er fienden. I folks øyne er de fienden. Derfor føler vi at vi ikke trenger å vite noe mer om dem. Hvis vi kunne fått et annet perspektiv på hvem de er, et perspektiv som også viser palestinernes følelser og problemer, kunne de ikke lenger vært bare fienden. Den israelske pressen forholder seg altfor lite til det mennskelige perspektivet. Det er for få historier om hva som skjer på Vestbredden og på Gaza. Jeg kan få informasjon fra utenlandsk media, hvis jeg vil, men det er ikke nok.

– Ville folk lest det, om man publiserte flere historier fra Vestbredden?

– Det vet jeg ikke. Et enda viktigere spørsmål er om de ville likt det. Kanskje ville det bli oppfattet som for lite patriotisk, sier Sheizaf.

 

Hør Efrat forklare hvorfor hun mener israelerne bør vite mer om palestinerne.

 

Bak naboens gardiner

Israel har nesten åtte millioner innbyggere innenfor det som kalles den grønne linjen, som utgjør Israel minus Vestbredden og Gaza. Omtrent tyve prosent av disse er arabere. De to samfunnene lever svært adskilt, og det påvirker også mediehverdagen. Journalister vi har snakket med, vet lite om de arabiske mediene i landet. De har heller ikke kontakt med kolleger i arabiske medier.

Omtrent tre millioner innbyggere kommer i tillegg til de åtte millionene. Dette er palestinere som bor på Vestbredden og i Gaza, områder som har vært okkupert av Israel siden 1967, og i tillegg israelske bosettere som bor på Vestbredden. Israelske journalister har vært forhindret fra å jobbe i Gaza siden 2006. Israelsk militære har stengt grensen, og av sikkerhetsmessige grunner er det heller ikke trygt for pressen å oppholde seg der. Når det gjelder innreise til Vestbredden, er vanlige israelere forhindret fra å dra. Journalister kan reise enten i gruppe, for eksempel når de er invitert til pressekonferanser, eller på eget ansvar.

 

Journalist med oppdrag

En av de få journalistene som ukentlig reiser til Vestbredden, og har gjort det i årevis, er Ha'aretz-journalisten Gideon Levy. Gideon er en karakter i samfunnsdebatten i Israel. Han er både beundret og svært omdiskutert. På det lille kontoret hans i kjelleren hos Ha'aretz er det tomt på veggene og i hyllene. Han er sjelden der, forklarer han.

Levys kampsak er å gi palestinerne i territoriene en røst i israelske medier, derfor reiser han jevnlig til Vestbredden. Da Gaza var åpent, reiste han også ukentlig dit. Han påstår at israelske medier har sviktet sin viktigste oppgave, nemlig å spille en rolle i demokratiseringsprosessen. Levy går så langt som til å holde mediene ansvarlige for å bidra til å opprettholde okkupasjonen.

– Skal en journalist også være en menneskerettighetsaktivist?

– Nei. For all del ikke, sier Gideon Levy.

– En journalist burde aldri være en aktivist, og jeg har aldri vært en aktivist. Dette er to helt forskjellige roller som ikke skal blandes. Journalister skal kun være lojal mot profesjonelle prinsipper. Profesjonelle prinsipper for en journalist handler om å fortelle hele sannheten, og ikke bare det du tror leseren vil høre. Israelere får ikke høre den fulle og hele sannheten, de får servert en sannhet som er svært fordelaktig for kun den ene siden.

– Hva er det som holdes skjult?

– Okkupasjonen, og ofte volden og krigsforbrytelsene. Den andre siden til palestinerne vises heller ikke, jeg tenker på den mennskelige siden, ikke bare beskrivelsen av terroristen. Å beskrive dem som mennesker og å avdekke deres lidelse, er noe du sjelden ser i israelsk media. Du finner det, men ikke ofte.

 

 

Et spørsmål om mot

Levy mener at leserne ikke fikk ordentlig innsikt i hva som skjedde på Gaza under det tre uker lange bombeangrepet i 2008-2009. Han trekker frem en historie om to døde israelske hunder som fikk forsider i israelske aviser. I løpet av de samme dagene ble ti-talls palestinere drept.

– De drepte palestinerne fikk en liten notis på side 16.

– Hvor ofte rapporterer israelsk media generelt fra territoriene?

– Veldig, veldig sjelden. De rapporterer om palestinsk politikk, og de rapporterer om terror. Dessuten skriver de om det gode liv i Ramallah, altså om det som er hyggelig å høre.

Levy er ikke så interessert i å høre om det palestinske liv og kultur i seg selv, hans fokus er på konsekvensene okkupasjonen har for palestinernes liv. Han understreker at journalisters arbeid på Vestbredden ikke er et spørsmål om pressefrihet, det handler om selvsensur.

– Når alt kommer til alt er Israel et reelt demokrati, et liberalt sådan. Vi er ikke Sovjet, og vi lever i frihet. Spørsmålet går ut til journalistene og redaktørene. Er vi modige nok?