Den israelsk-palestinske drakampen
Mange hundre års motsetninger mellom arabere og jøder ligger til grunn for en av verdens mest sammensatte konflikter.
Konflikten mellom palestinske arabere og jøder i nåværende Israel ble trappet opp da jøder begynte å immigrere til området sent på 1800-tallet. De hadde et ønske om å vende tilbake til sitt lovede land og opprette en jødisk stat - til de arabiske innbyggernes store misnøye.
Arabisk motstand mot jødene
Etter at det osmanske riket falt i første verdenskrig, ble området Palestina satt under britisk mandat. Dette området besto av deler av det som i dag er Jordan, Egypt og Israel. Da araberne skjønte at de jødiske immigrantene ønsket å opprette en egen stat i området, fryktet araberne at jødene skulle fortrenge de arabiske palestinene fra sine områder.
Da FN erklærte Israel som selvstendig stat i 1948, var krigen mellom arabere og staten Israel et faktum. Ifølge FNs delingsplan fra 1947 skulle det også opprettes en egen palestinsk stat i området, men dette ble forkastet. Da sionistleder David Ben-Gurion proklamerte opprettelsen av den jødiske staten Israel 14. mai 1948, møttes dette av væpnet motstand både fra palestinere og de arabiske nabolandene.
Misfornøyde med grensedragning
Allerede 15. mai rykket militære styrker fra Syria, Libanon, Egypt, Jordan og Irak ut i krig mot Israel, til støtte for de arabiske palestinerne. Noen av nabolandene var også misfornøyde med hvordan grensene ble trukket opp da staten Israel ble dannet, men da krigen endte i slutten av 1948, satt Israel igjen med 21 prosent mer land enn da krigen startet. Dette trappet opp konflikten ytterligere og ledet til en rekke kriger i området, hvor Seksdagerskrigen ofte omtales som det verste.
Tredoblet landarealene
Som navnet tilsier, varte Seksdagerskrigen i seks dager, fra den 5. juni 1967, og ble i hovedsak utkjempet mellom Israel på den ene siden og Egypt og Jordan på den andre siden. Under denne krigen la Israel Sinai-halvøya og Gaza-stripen i vest, Golanhøydene i nord og Vestbredden i øst under seg, og tredoblet dermed sine landarealer. Sinai-halvøya ble senere levert tilbake til Egypt, men Golanhøydene og de palestinske territoriene Gaza og Vestbredden forble under israelsk okkupasjon.
Etter ytterligere strid med Syria de kommende årene okkuperte Israel i 1981 Golanhøydene, selv om de syriske innbyggerne på Golan aldri har anerkjent området som israelsk.
Første og andre intifada
Den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene er også det som ligger til grunn for de største konfliktene i nyere tid, og ledet til den første intifadaen i 1987, og den andre intifadaen fra 2000. Intifada er betegnelsen på det palestinske opprøret i de okkuperte områdene på Gaza-stripen og Vestbredden, og artet seg i form av sivil ulydighet, steinkasting, boikott av israelske produkter og demonstrasjoner utført av palestinere.
Hensikten var å få slutt på den israelske okkupasjonen av territoriene, og å få opprettet en palestinsk, selvstyrt stat. Mer voldelige metoder som selvmordsbombing og rakettangrep foregikk også, som Israel har svart på med væpnet motstand, massearrestasjoner av palestinere og ved å ødelegge boliger.
Internasjonal innblanding
Konflikten er blitt enda mer sammensatt ved at land som USA, Frankrike, Storbritannia og gamle Sovjetunionen har blandet seg inn, og stått på hver sin side i striden. Frankrike, Storbritannia og fremfor alt USA har gjennom historien vært viktige støttespillere for Israel, mens Sovjetunionen sto på arabernes side i konflikten.
Sammen med FN har landene også gjort en rekke forsøk på fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne - så langt uten å finne en løsning.
Den mest kjente fredsavtalen ble undertegnet av statsminister Yitzak Rabin og Yasser Arafat i Oslo i 1994 - den såkalte Oslo-avtalen. Etter mordet på Rabin i november 1995 har partene imidlertid stått lenger og lenger fra hverandre.
Lang vei til fred
I nyere tid er det en rekke omstendigheter i både palestinsk og israelsk politikk som gjør at fredsforhandlingene fortsatt står stille. Fra israelsk side anses statsminister Bejamin Netanyahu å utgjøre det største hindret, siden han og hans konservative regjering ikke er interesserte i å trekke tilbake militære styrker fra de palestinske områdene. På palestinsk side er det den islamistiske gruppen Hamas som utgjør det største trusselen mot freden. Hamas holder til på Gaza, og gjør motstand mot Israel gjennom selvmordsbombing og militære aksjoner.