Frie, men fattige journalister
Journalist Franco Giubilei mener det er økonomiske spørsmål som er hovedproblemet med pressen i Italia.
– Jeg føler at jeg har frihet til å skrive hva jeg vil. Problemet med italiensk presse ligger ikke i begrensning av pressefrihet, men i økonomiske spørsmål, sier han.
Franco Giubilei kommer fra Milano. Han studerte juss ved Universitetet i Modena, men det var journalist han endte opp med å bli.
– Jeg har alltid villet skrive, og jeg tror ikke jeg kunne gjort noen nytte for meg i et annet yrke. Som journalist er du pliktig til å forstå og formidle virkeligheten, til å bestandig grave dypere og dypere for å forstå sammenhengene i ting.
Begrenser sin egen pressefrihet
Giubilei jobber for La Stampa («Pressen»), en av Italias mest solgte dagsaviser. Han er bosatt i Bologna og jobber hjemmefra som lokal korrespondent for regionen Emilia-Romagna, som omfatter ni provinser i Nordøst-Italia. Selv oppfatter han pressefrihetens kår i hjemlandet som gode.
– Vanligvis begrenser journalister pressefriheten sin selv, fordi avisene de arbeider for eies av store private selskaper som har sine egne interesser å beskytte og ivareta, så journalister må ofte forholde seg til sånne typer situasjoner, sier Giubilei.
Vanskelig å få jobb
– Å få jobb som journalist er veldig vanskelig, nesten umulig, sier Giubilei.
Han får ofte henvendelser fra unge, nyutdannede journalister som sliter med å få jobb, og alle forteller den samme historien: De har opplevd å ha blitt lønnet veldig dårlig og vet ikke hva de skal gjøre.
– Hvis man ønsker å leve som journalist, lønner det seg å ha en familie som støtter deg eller en annen jobb ved siden av som tillater deg å skrive, forklarer Giubilei, som selv har livnært seg som forfatter ved siden av det journalistiske virket.
Blant annet har han gitt ut en bok om fotballaget A.C. Milans mest rasende fanskare (såkalte «Ultras»).
Bekjentskaper er viktige i jakten på jobb. Giubilei fikk jobben i La Stampa fikk gjennom en kvinnelig kollega i lokalavisen La Gazzetta di Modena. Hun trengte en til å steppe inn for seg mens hun var på ferie.
– Kontakter har mye å si, men i mitt tilfelle var det ikke det som hjalp meg inn i journalistyrket. Hvis jeg hadde hatt noen bekjentskaper i en avis, ville jeg ha benyttet meg av dem, men selv klarte jeg meg uten.
Fikk fire euro per artikkel
Flere journalister arbeider under såkalte precariato – som innebærer at de samarbeider med større medieinstitusjoner, men uten å være ansatt der. Giubilei sier de journalistiske arbeidsforbundene er ubrukelige når det gjelder lønnsforhandlinger og ivaretagelse av rettighetene til disse arbeiderne.
Han forteller om en journalist, Giovanni Tizian, som har skrevet om den calabrianske mafiaen for ukebladet l’Espresso. Tizian løp en høy risiko ved å skrive om mafiaen, og han lever beskyttelse med politieskorte. Til tross for hvor mye han risikerte ved å skrive dyptgående om mafiaen, fikk han ikke mer i lønn enn fire euro per artikkel.
Giubilei tror ikke finanskrisen har fått særlige konsekvenser for journalister.
– Papirpressen trengte ikke finanskrisen for å havne i krise. Det er tv som er dominerende i nyhetsformidlingen og som når ut til massene. Italienere leser relativt lite aviser, og dette har mye å gjøre med prisene på bøker, aviser og ny teknologi, sier Giubilei.
Klikk her for å lese mer om mafiaens knebling av journalister.
Tv dominerer
Italia har ikke vært en demokratisk republikk lenger enn siden 1946 – altså er det et forholdsvis nytt demokrati.
– Dette har nok i sin tur også noe å si for pressens anliggende, mener Giubilei.
Journalist og forfatter Simen Ekern er kjent for å ha rapportert fra det italienske samfunnslivet. Han mener det er tven som er problemet i italienske medier – særlig knyttet til Berlusconis politikk.
– Avisvirkeligheten er overraskende god og variert. Avisene har publisert mye uavhengig og interessant knyttet til politiske valg, men mange velgere leser ikke aviser. Demokratisk sett har avisene færre lesere enn det man skulle ønske seg, forteller Ekern.
Ifølge Ekern har avisen vært gode til å være partiske både for og imot Berlusconi. Men de største avisene har i motsetning til de fleste TV-kanalene vært en del av Mediaset, som er Berlusconis selskap. Og det er TV-en som har engasjert massene i Italia.
Pene damer og gamle menn
– Italiensk TV er spesielt fordi de har mange spørreprogrammer og talkshow som blander amerikansk, lettbent show-stil med den dødelige kombinasjonen "unge pene jenter danser rundt eldre menn." Disse programmene har fått utenlandske observatører til å kåre italiensk TV til verdens verste, sier Ekern.
– Det er en høyere aksept for litt fargerik sirkus-underholdning i Italia enn i en del andre land, kanskje. Men man må ikke overdrive forskjellene heller: Det er lett å overse sine egne Paradise Hotel-kvelder og Jersey Shore-sesonger som vises her i Norge.
Sett bort ifra at avisene ikke lenger har noen riksklovn å pryde forsidene med, synes ikke Giubilei det er noen forskjell i journalistikken nå som det er Monti, og ikke lenger Berlusconi, som regjerer.
– Myndighetene betaler papirutgiftene for alle avisene i landet, men det er bare de partipolitiske avisene som får pressestøtte fra staten. Andre aviser, som La Stampa, finansieres gjennom reklame og gjennom salget. Verken Berlusconi eller Monti har eller har hatt noen særlig innflytelse på hva det skrives om i avisene, sier Giubilei.
Klikk her for å lese mer om den politiske medievirkeligheten i Italia.
Annerledes gravejournalistikk
Franco Giubilei mener de ikke har den samme typen undersøkende, gravende journalistikk i Italia som i for eksempel England eller Norge.
– Ta for eksempel korrupsjon. Journalister skriver om den, men de avdekker den ikke selv. Hvis det publiseres noe om korrupsjon, er det på bakgrunn av noe en juridisk dommer har sagt, sier han.
Simen Ekern mener dette utsagnet er i overkant selvkritisk, selv om det stemmer at mange korrupsjonsavsløringer starter i rettsvesenet.
– Italia har etterforskere og dommere som er mer aktivistiske enn vi kjenner fra rettsvesenet i Norge og England. Men det gjøres god gravejournalistikk også, og flere journalister har vunnet internasjonale priser. Fabrizio Gatti, for eksempel, skriver veldig gode saker om ulovlig innvandring og mafiaens utnytting av illegal arbeidskraft, forteller Ekern.
La Stampa:
- En av Italias mest solgte dagsaviser
- Opplag: 314 000 lesere (per 2007)
- Trykkes i Torino og distribueres i hele Italia og i andre europeiske land
- Eies og drives av familien Agnelli, som eier selskapet Fiat S.p.A
- Grunnlagt i 1867 under navnet Gazzetta Piemontese
Kilde: Wikipedia.no, SNL.no