Når politikken styrer mediene
Et historisk problematisk medielandskap og politisk motiverte eierskap preger italiensk medielovgivning og pressehverdag.
Da Silvio Berlusconi i november 2011 kunngjorde at han ikke kom til å stille til gjenvalg, vinket Italia farvel til en statsminister som samtidig eide mediekonsernet Mediaset. Konsernet eier tre av de største TV-kanalene i Italia i tillegg til aviser, forlag og et stort reklameselskap.
Både innad i Italia så vel som i EU var det sterke reaksjoner på den konservative Silvio Berlusconis dobbeltrolle som statsleder og mediemagnat. Likevel var landets medielandskap problematisk allerede før Berlusconi inntok statsministerkontoret i 1994.
- Jeg vil ikke male bildet helsvart, men det er negative ting å si om pressefriheten i Italia, sier førsteamansuensis Marco Gargiulo ved Universitetet i Bergen.
Les også: Politikere, mafia og medieeiere trekker i trådene i Italia.
Politisk styrte medier
Allerede på midten av 1970-tallet var Silvio Berlusconi et kjent navn i mediebransjen, og i 1980 startet han landets første kommersielle TV-kanal. Samtidig var de andre TV-kanalene politisk styrt. I kjølvannet av korrupsjonsskandalen Tangentopoli på begynnelsen av 1990-tallet forsvant derimot de fleste av de største partiene. I dragsuget ble også skjermene svarte på de politiske TV-kanalene.
Da skandalen ble rullet opp, eide Berlusconi tre av de største kanalene som var igjen. I 1994 ble han landets statsminister, noe som ga mediemogulen stor politisk innflytelse også over statskanalen RAI.
Marco Gargiulo, som gjennom flere år har forsket på maktstrukturer i italienske medier, mener to faktorer må ta mye av skylden for tilstanden i det italienske medielandskapet.
- Det største problemet heter Silvio Berlusconi, det andre er at mediene, spesielt statskanalen RAI, er svært politisert. Personer i fremtredende stillinger er politisk ansatt og blir byttet ut avhengig av hvem som sitter med makten, sier han.
Klikk her for å lese bakgrunnssak om Italia.
I tråd med at parti-styrte medier rent formelt ble en saga blott etter korrupsjonsskandalen, var samtidig den største medieeieren på det frie markedet også landets øverste leder.
En av Norges fremste eksperter på italiensk politikk, statsviter Audun Urke, påpeker at det frie markedet som dukket opp, dermed ikke endret de grunnleggende problemene.
- Berlusconi klarte ikke bare å endre reglene mot en liberalisering av eteren og sendetilbud, men også å bruke mediene politisk på en mye mer direkte måte enn det var gjort tidligere, sier Urke.
Les også: Mafiaen legger premissene for journalistikken
Gasparri-lovene
Fra begynnelsen av 2000-tallet kjempet Berlusconi og hans støttespillere en drakamp om å innføre en ny medielov. I 2004 vedtok det italienske overhuset de såkalte Gasparri-lovene, et lovverk som ga økt adgang for private investorer til å kjøpe mediemakt og krysseierskap av riksdekkende TV-kanaler og aviser.
Gasparri-lovene gjorde de facto at Berlusconi fortsatt fikk eie sine kanaler samt utvide sitt medieimperium ytterligere.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) uttalte i en rapport kort tid etter at det italienske TV-markedet allerede var sterkt monopolisert, og at lovverket kom til å styrke eierskapskonsentrasjonen. Ifølge rapporten var det overhengende sannsynlig at Gasparri-lovene ville gjøre italiensk TV mindre gjennomsiktig og fortsatt politisert.
Ifølge Audun Urke ble OSSEs bekymring spesielt synlig mot slutten av 2000-tallet. Statskanalen RAIs tre hovedkanaler hadde i flere år vært fordelt politisk slik at høyresiden kontrollerte RAIDue, RAITre var venstresidens, mens RAIUno ble ansett som den nøytrale og seriøse. Urke mener RAIUno ble stadig mer politisert fra 2009, da en Berlusconi-tro redaktør ofte sto frem på nyhetssendingene med sine vurderinger av politiske saker. Samtidig gikk Berlusconi ut og sa han ønsket seg enkelte journalister fjernet fra kanalens TV-sendinger fordi de var upartiske.
- Det er vanskelig å si hvorvidt dette var et angrep på pressefriheten, siden prosessene hvor beslutningene om å fjerne journalistene ikke er offentlige. Deltakerne i prosessene er alle politisk valgte, slik at det er vanskelig å gjøre seg opp en mening om hvem som virkelig bestemmer de redaksjonelle valgene, sier Audun Urke.
Les: vanskelig å fornye Italias medielover. ID: 74789
Gjennom sitt konsern Mediaset eier tidligere statsminister Silvio Berlusconi Canale 5, Rete 4 og Italia 1. Kanalene utgjør halvparten av landets største kommersielle TV-stasjoner.
Komplisert og kontroversielt
I 2008 inntok Silvio Berlusconi regjeringsskuta for tredje gang. To år senere kom han med et nytt kontroversielt forslag om å endre landets medielov. Det såkalte "gagging law"-forslaget skulle nekte politi og påtalemyndigheter å spille inn telefonsamtaler, samt hindre journalister fra å publisere innholdet.
I tillegg innebar lovforslaget at alle typer nettpublikasjoner måtte publisere rettelser eller innvendinger mot alle artikler eller utsagn innen 48 timer. Hvis ikke skulle nettstedet straffes med bøter opp til 12 000 euro.
En to år lang dragkamp om lovforslaget strandet derimot høsten 2011, da Berlusconi kunngjorde at han ikke kom til å stille til gjenvalg. Eurokrisen og landets skakkjørte økonomi gjorde at dråpen rant over. Mediemogulens eierinteresser er derimot uendret.
Politiske formål
I rapporten som Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa utarbeidet for få år tilbake, konkluderte organisasjonen med at det sto tilfredsstillende til med presse- og ytringsfriheten i Italia. Samtidig advarte rapporten om at TV-markedet var preget av sterk eierskapskonsentrasjon.
Klikk her for å lese om frie, men fattige journalister.
Marco Gargiulo stiller seg bak bekymringen. Ifølge medieforskeren bruker mange politikere TV-kanalene til politiske formål.
- Det påvirker jo den redaksjonelle friheten når sentrale stillinger er besatt utifra politiske formål. Og det er mennesker innad i TV-kanalene som kjemper for større frihet til å skrive og si hva de vil, sier medieforskeren i Bergen.
Audun Urke er langt på vei enig. Gitt den institusjonelle måten å fordele mediemakt etter politisk makt, mener Italia-eksperten man kan sette visse spørsmålstegn ved redaksjonelle valg.
- I hvor stor grad eierne styrer redaksjonene politisk og påvirker pressefriheten, vet jeg ikke. Men det kan være faktorer av personlig og økonomisk art, etablerte politiske holdninger eller rett og slett en indre maktkamp som påvirker redaksjonenes valg, sier han.
Kilder: OSSE, The Guardian, The Economist, NRK, Reporters Without Borders, Aftenposten, Simen Ekern.