Sensurvesen styrer kinesiske medier

Den 30. april publiserte nettstedet China Digital Times den foreløpig siste offentliggjorte instruksen fra Sannhetsministeriet – et tilnavn kinesiske journalister og bloggere har gitt landets sensurvesen. I Vesten kjenner vi det som Propagandaministeriet. I instruksene kommer det blant annet fram at myndighetene pålegger alle nettsider å skrive positivt om internettovervåking.

Noen få dager senere kunne man i China Daily, Kinas største engelskspråklige avis, lese en lang artikkel som understreket viktigheten av nettopp å overvåke internett.

Mediene er eid av staten

Til P2-akademiet forteller postdoktor i samfunnsgeografi Elin Sæther om medienes politiske rolle i Kina. Hun forteller at mediene eies av staten, slik at journalister ikke kan skrive fritt om det de vil. Også de mediene som tilsynelatende er privateide må forholde seg til strenge regler.

Kritisk og undersøkende journalistikk er vanskelig å få publisert, og journalister som prøver seg på det kan bli utsatt for sanksjoner, ifølge Sæther. Slike sanksjoner kan være fengsel. På Committe to Protect Journalists liste over antall fengslede journalister ligger Kina på toppen.

Sannhetsministeriet bestemmer

Ytrings- og pressefriheten blir kontrollert, men allikevel kan kinesere boltre seg i verdens største avismarked. Det forandrer ikke det faktum at nesten alle publikasjonene må være lojale mot et kommunistparti som er redd for sitt omdømme.

Sannhetsministeriet har vedtatt offisielle regler for hvordan pressen skal forholde seg til mediebildet. Daglig sender det ut nye, detaljerte direktiver. I tillegg holder det øye med alle nettsider som publiserer nyheter eller politiske meninger – til og med private blogger.

I januar 2006 bøyde også internettselskapet Google seg for de kinesiske sensurlovene, og lanserte en selvsensurerende søkemotor i Kina. Drøyt fire år senere trakk Google seg ut igjen, meldte NRK 22. mars 2010.

- Partiet bruker en paternalistisk retorikk, sier Sæther. - Staten handler slik en far beskytter og viser omsorg for sin sønn.

Faren, staten, bestemmer hva sønnen, folket, skal bli utsatt for og lære, sier Sæther. Hensikten er å kanalisere opinionen, som president Hu Jintao har kalt det.

LES OGSÅ: Kinesere fikk ikke sett OL-protest.

China Digital Times

Det er imidlertid ikke alt som er like lett å forhindre, og stadig vekk lekkes sensurinstruksene. De ender på ulike nettsider. En av dem er nevnte China Digital Times, en nyhetsnettside som dekker Kinas sosiale og politiske overgang og nye rolle i verden.

China Digital Times styres fra Berkeley universitet i California, og er opprettet av menneskerettighetsaktivisten Xiao Qiang, som underviser i journalistikk ved universitetet.

Som et ledd i arbeidet, oversetter og gjengir China Digital Times de sensurinstrukser de har mottatt fra anonyme kilder. Og siden de opererer fra amerikansk jord, kan ikke de kinesiske myndighetene gjøre mer enn å sperre nettsiden.

Noe kritisk journalistikk

Noen journalister klarer å skrive kritiske saker, men de må jobbe på en spesiell måte. Sakene kan ikke eksplisitt kritisere forhold i Kina, men de kan antyde kritikkverdige forhold for leseren. Sæther forklarer det slik:

- Journalistene zoomer inn på trærne og overlater til leseren å skjønne at de sammen utgjør en skog.

Gjennom historier om enkeltindivider kan leseren få hint om systemsvikt i det kinesiske samfunnet. Journalisten må likevel legge til grunn at leseren forstår og oppfatter helheten, det store bildet, ellers er det kun en historie om en enkelt skjebne, sier Sæther.

Et eksempel på en slik sak kan man lese om i China Daily: En 42 år gammel kinesisk bonde testet positivt for hiv, men ble nektet medisinsk hjelp fordi han er hiv-smittet.