Kommentar De gode hjelperne

Du sitter på flyet hjem til Norge, fornøyd med å ha gjort et godt og hederlig stykke arbeid som frivillig på et barnehjem.

På sosiale medier får du likerklikk på bilder du har lagt ut av deg selv og barna. Turiststeder er ingenting for deg. Du skal møte ekte folk. Du er det antropolog Thomas Hylland Eriksen, kaller en anti-turist, en turist som nekter å erkjenne at det er nettopp det du er.

Du vil jo bare hjelpe.

Sannheten er bare at barna på Instagram-bildene smiler fordi det er det de er lært opp til. Det er slik de får utlendingene til å legge igjen mest mulig penger.

Sannheten er at de gråt da du dro, og at de gråter igjen når neste gode hjelper reiser fra dem om en måned eller to.

Sannheten er at du bidrar til å institusjonalisere barn som kanskje kunne vært hjemme hos sin egen familie. Mange av dem vil senere ikke fungere ordentlig i den virkelige verden. De klarer ikke håndtere penger, kan ikke lage mat og vet ikke hvordan de forholder seg til andre mennesker.

På reise i Kambodsja møter jeg James Sutherland. Han jobber i Friends International, en organisasjon som arbeider med å hjelpe barn. Han bruker ordet "ødelegge" for å beskrive hva barnehjem gjør med barn:

"Over 60 år med akademisk forskning viser at barnehjem ødelegger folk. Det går ikke an å diskutere en gang. Du kan være en suksessfull fotballspiller, men du er ødelagt fordi du vokste opp i et barnehjem."

James Sutherland, Friends International

Men det trenger ikke du å tenke på nå. Du får jo likerklikk.

I 2005 så man en stor økning av turister i Kambodsja. En del av opplevelsen var å reise til et annerledes land preget av en tragisk historie, og mange hadde et ønske om å hjelpe.

Vanligvis sørger turisme for økonomisk vinning i et spesielt geografisk område, men nå ble det snakk om økonomisk vinning for en spesiell næring – barnehjemmene. Velvillige turister vil så gjerne hjelpe de små, og mellom 2005 og 2010 økte antall barnehjem i Kambodsja med 75 prosent, fordi det viste seg å være en god inntektskilde. Ifølge en rapport fra UNICEF, er alle barnehjem i Kambodsja avhengige av økonomisk støtte fra andre land.

Det er vanskelig å finne eksakte tall på hvor mange frivillige som reiser til Kambosja for å jobbe på barnehjem, men ifølge rapporten "Potential short-term international volunteers' perceptions of children's residential care in Cambodia", avhenger barnehjemmene fullstendig av frivillige for å få hjulene til å gå rundt. 

Som statsviter og tidligere journalist, Lill-Torunn Kilde skriver i boken "Barn i bildet", er det biologisk bestemt at vi skal ta vare på barna våre, men hva skjer når vi forsøker å ta vare på andres barn?

På kort tid poppet det opp nye barnehjem over hele Kambodsja, og hadde man ikke nok barn til å fylle dem, så tok man dem fra foreldrene. Det gjør man fortsatt. Over 80 prosent av barna som bor på barnehjem i Kambodsja har foreldre, forteller James Sutherland fra Friends International.

På kort tid poppet det opp nye barnehjem over hele Kambodsja, og hadde man ikke nok barn til å fylle dem, så tok man dem fra foreldrene.

Da jeg var i Kambodsja for å skrive om overgrepsturisme, snakket jeg med flere organisasjoner som jobber med barn. Alle hadde forskjellig fokus; APLE etterforsker mulige overgripere, Friends International sprer arbeid ut i landsbyer, AusCam jobber med forebygging i skoler og First Step konsentrerer seg om overgrep mot gutter. Men én ting hadde de til felles: Alle ønsket å prate om problematikken rundt frivillighetsturisme, og hvor farlig det kan være når man prøver å hjelpe uten kunnskap som ligger til grunn.

Frivillig arbeid i utlandet er ikke noe nytt. På 1960-tallet lå gjenreisingsarbeidet fra andre verdenskrig bak oss. Det var behov for nye, spennende horisonter, som historiker Jarle Simensen skriver, og det norske fredskorpset ble til. Ungdom skulle reise til Afrika og Asia for å drive bistand.  

Egenskapene som krevdes var modenhet, dømmekraft, takt, forståelse, innlevingsevne og evne til å innrette seg praktisk og en høy moral og idealistisk motivering.

Erfaring med mennesker nevnes ikke.

I dag, etter et raskt nettsøk, finner man at et av de store selskapene som formidler frivillig arbeid til nordmenn, tilbyr et program hvor man kan jobbe som lærerassistent i Kambodsja.

Dette er kriteriene:

“Du må ha fylt 18 år og ha plettfritt rulleblad. I tillegg er det viktig at du snakker bra engelsk (...). Det er også viktig at du har en fleksibel holdning og er åpen og forståelsesfull (...)”

Færre kriterier enn Fredskorpset hadde på starten av 60-tallet.

Kambodsjanske organisasjoner ber turistene innstendig: Hvis du ikke er utdannet til å jobbe med barn, så ikke jobb med barn.

Man kan alltid mene at det er bedre å prøve å hjelpe enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Men stemmer det, når hjelpen skaper et nytt problem i et samfunn som allerede har nok av nettopp det?

Kanskje bidrar hjelpen heller til å skape splid. Som Ruben Anderson, utviklingsforsker ved Universitetet i Oxford, skriver i artikkelen "Here be dragons: mapping an ethnography of global danger", får man snarere et gap mellom hjelper og den som skal hjelpes. En mistro hos de lokale og en harme rettet mot de gode hjelperne.

Så la oss stoppe opp et øyeblikk, og ta en titt på egne rekker. La oss innse at vi ikke alltid trenger å hjelpe før vi blir bedt om det, for det er ikke alltid vi som vet best.

Det er ikke noe galt i å hjelpe, men det er mye galt i å gi hjelp som kun er basert på følelser.

La oss innse at å hjelpe andre ikke skal handle om å hjelpe oss selv.