Kommentar De synlige usynlige

Hva skjer i byen der de hjemløse sover på betongflisene prydet av messingstjernene til de søkkrike kjendisene i Hollywood, og hvor kommer de fra? Hvem er de? Hvorfor blir de ikke sett?

Når du først kommer til L.A. er det ikke nødvendigvis glamouren fra alle filmene og TV-seriene du legger merke til. Du ser dem overalt: spillende på afrikanske trommer langs Venice Boardwalk, sovende i handlevognene sine i Hollywoods Walk of Fame – og ikke minst i Downtown, området selv de lokale omtaler som gatene som lukter piss, rett ved nabolaget som man fort snubler over som turist fordi man ikke har fått med seg at her må du styre unna – Skid Row.

Samlingspunkt og hovedstaden i hovedstaden for hjemløshet, der det bor 2-8000 mennesker, enten på gata eller i shelters. Teltene er lagt opp tett i tett, og inngangene til hjelpehjemmene er overfylte av sovende mennesker. Altfor mange av dem har immigrert til solfylte Los Angeles i håp om et bedre liv, men endt opp i Skid Row fordi de ikke har råd til noe annet.

I 2015 ble hjemløsheten i byen erklært som en krisetilstand.

Mike Davis – politisk skribent – trekker fram en voksende urbanisering som en hovedgrunn til den konsentrerte fattigdommen, og skriver at prosessen i stor grad skyldes globalisering og dens spredning og flytende vekst. At flere folk flytter til storbyene presser opp leve- og bokostnadene.

Dette gjør det vanskelig for mange familier: i storbyer har man ofte et større tilbud av bedre betalte jobber, men dette gjør sjeldent opp for de utfordringene boligmarkedet og levekostnadene byr på, og dessuten er arbeidsledigheten i Los Angeles den tredje høyeste i landet.

Når man går rundt i Los Angeles – og da særlig Skid Row – får man en merkelig følelse av at jo flere disse hjemløse er, jo mer forsvinner de i mengden, eller i kulissene,

Jo flere disse hjemløse er, jo mer forsvinner de i mengden, eller i kulissene.

enten det er i de rikere bydelene i vest, eller i skyggene av skyskraperne i øst. Etter å ha snakket med en del angelenos får man et inntrykk av at dette stemmer: politikerne vet ikke hva de skal gjøre med problemet, og mange mener at de tenker minst på de som faktisk er hjemløse i avgjørelsene sine, og mer på resten av innbyggerne – de med hus og hage og heller i inngangspartiet sitt.

Hvorfor skal man porsjonere ut fattigdommen for å hindre en slum i byen i å forverre seg enda mer, når den kan forstyrre de fine, grønne gatene i West Hollywood, Beverly Hils og Santa Monica? Samtidig er det vanskelig å klandre noen for å ikke ønske et Skid Row utenfor døren sin – om det så er en mindre versjon av det.

Denne tankegangen har blitt gitt et navn: «the Not in My Backyard mentality», som er et hinder for integrering av tjenester for hjemløse i mange lokalsamfunn.  

For det er ikke pent. I Skid Row ser man elendig tilgang til næring og sanitetsforhold og mye kriminalitet i form av narkotika og tyverier, gjenger og slåsskamper. Og likevel må mange av de som bor på gatene betale for det til politiet eller staten, via indirekte praksis. Hver morgen pleier politiet å gi ut bøter til folk de ser som ikke har lagt ned og fjernet teltene sine for dagen. Bøter mange ikke får betalt, og derfor havner i fengsel istedenfor. En sedvane som minsker antall teltbeboere for en stund – helt til de kommer ut av fengselet igjen og tilbake til Skid Row, enda mer bitre enn før, og med enda litt mindre håp.

For hva? Betyr det mye for de tusenvis av telteierne at et telt forsvinner? Mister man naboteltet sitt, mister man også en potensielt fortrolig nabo som vil passe på eiendelene dine når du trenger å forlate teltet og gaten din for en liten stund.

Politiet er ikke akkurat de mest populære fra før av. I 2015 ble en mann som gikk ved navnet «Africa» skutt fem ganger og drept av politiet i Skid Row. Africa var ikke bevæpnet, og de tre politimennene som skjøt ble aldri dømt for det. Er det noe mange av innbyggerne i Skid Row tar opp ofte, så er det rasismen som fortsatt gjennomsyrer det amerikanske systemet, og neglisjerer et helt folk.

Africa var ikke bevæpnet, og de tre politimennene som skjøt ble aldri dømt for det.

For 62 prosent av Skid Row består av afro-amerikanere, og i hele Los Angeles utgjør de 40 prosent av alle hjemløse – noe som er veldig oppsiktsvekkende når prosentandelen for afro-amerikanere totalt i byen er 8 prosent. Globaliseringen har vært med på å forme dette skiftet av etnisiteter i Skid Row. Da det fra slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet for det meste var hvite menn som reiste vestover med den nye jernbanen for å søke lykken og endte opp som alkoholikere (grunnet alle bordellene og barene som ble bygget der for de sesongbaserte arbeiderne), skjedde det et skifte etter Vietnamkrigen.

Da var de hjemløse av alle mulige etnisiteter, og veldig mange av dem fysisk og psykisk ødelagte veteraner.

Rusmisbruket gikk fra å for det meste gjelde alkohol til sterk narkotikaavhengighet i tillegg. I dag er 8 prosent av de på Skid Row krigsveteraner, og 19 prosent er fysisk utviklingshemmet. Du ser mange i rullestol og med rullatorer etter å ha besøkt Skid Row, og mange som enten tar dop eller ligger helt utslåtte etter å ha tatt det.

Du ser også flest Afro-Amerikanere, som mange mener at de ikke anerkjennes som en majoritet i en bydel og bosituasjon som trenger å bli sett. Skjønt de fleste var vennlig innstilte til oss, merket man også motviljen og den underbygde avsmaken flere av de har for hvite: de omtales ofte som de andre, de hvite, de maktmisbrukene, de som ikke kan snakke til dem fordi de er svarte – noe som underbygger dualismens følelse av «Us and Them».

Noen vil kalle det for omvendt rasisme, andre for rasisme, og mange vil også si at det er helt innafor av dem å gjøre – med tanke på deres historie. Mange av dem føler ikke bare at de er usynlige på Skid Row – men også i USAs beretning.

Det er naturligvis andre etnisiteter det er mange av på gatene i Los Angeles; Latin-Amerikanere utgjør 35 prosent og hvite 20 prosent av de hjemløse. Man kommer fortsatt ikke unna det at innvandringsraten til California er veldig høy, og at fattigdomsraten blant disse er 36 prosent høyere enn hos de hvite, og at mange av immigrantene ender opp på Skid Row – byens «garbage slum»: et sted der byens avfall samles i møte med immigranter som ikke får plass noe annet sted.

Tallene er der altså – på hvor de hjemløse kommer fra, hvilken etnisitet de har, hvor mange som lider mentalt og fysisk, hvor mange hjemløse barn det er, og hvor mange som kommer fra vold i hjemmet. Tallene er der – svart på hvitt, på mange sider og i mange rapporter, men blir menneskene sett for det?

Tallene er der – svart på hvitt, på mange sider og i mange rapporter, men blir menneskene sett for det?

Da vi snakket med frivillige arbeidere, ble det ofte sagt at man glemmer at de hjemløse også er mennesker – noen som har havnet utfor, andre som aldri har hatt muligheten til å havne utfor, for det var der de startet. Kanskje tallene gjør menneskene mer usynlige, og det håpløse i situasjonen mer synlig: den gagnløse kabalen hvis løsning lar vente på seg. Kanskje var det dette General Jeff (Skid Rows uoffisielle borgermester) ønsket å formidle da han satte opp bydelsskiltet i Skid Row, med befolkningstallet på «Too many» istedenfor et faktisk estimert tall.

Å gjøre det usynlige mer framtredende – uten statistikken.