Kommentar Et klasseskille i svart og hvitt

Mørket har falt over Salvador by, i delstaten Bahia nordøst i Brasil. Jeg sitter i baksetet i en dyr og svart privatbil som baner seg vei gjennom trafikken. En eim av søppel og sjøluft kommer sigende. Området vi kjører gjennom har sett sine bedre dager. Oppe i åsen ligger små murhus klemt opptil hverandre som byggeklosser. Gjennom sotete ruter kan jeg skimte gateselgere som vinker og veiver med bananer og vannflasker så snart en bil nærmer seg. Et par gutter leker på fortauskanten. 

«Lås dørene. Lukk vinduene». 

Beskjeden er klar. Privatsjåføren setter opp farten. Bananer og vannflasker forsvinner bak oss, idet vi suser av gårde mot en helt annen del av byen.

Koloniarven lever ennå. Salvador var en gang i tiden Brasils første hovedstad. Det var her portugiserne først kom i land, og det var her det hele startet: den enorme rikdommen til koloniherrene, men også den enorme lidelsen til de innfødte. Og til slavene, som etter hvert skulle bli importert fra Afrika for å betjene europeernes svære plantasjer. Bevarte skipsdokumenter viser at av de ni millioner som overlevde reisen over havet, endte omtrent 4,5 millioner – altså halvparten – opp i Brasil. Av disse slavene endte omlag en femtedel, 1,3 millioner, opp i Bahia. 

Arven etter kolonitiden kan spores over hele Brasil. Selv om slaveriet ble avskaffet i Brasil i 1888, endret ikke det på forholdene mellom de svarte og de hvite. I møte med den rike, hvite og privilegerte overklassen som hadde befestet sin makt etter århundrer med kolonistyre og undertrykkelse, ble den svarte befolkningen marginalisert. De havnet nederst på den økonomiske og sosiale rangstigen, der de «alltid» hadde vært. Helt fram til i dag eksisterer dette skillet. Fremdeles finnes det en hvit og rik minoritet som holder en stor del av makta. Fremdeles lever en enorm andel av den svarte befolkningen i fattigdom. Myten om et rasedemokrati har dominert Brasils nasjonale historiefortelling, men bak den myten skjuler det seg en kamp for å bli behandlet likt og å ha like rettigheter. Både den svarte befolkningen og urfolk kjemper en kamp for retten til land og grunnleggende rettigheter.

Bilen jeg sitter i ruller fram til en strengt bevoktet port, og kjører videre inn i et lukket leilighetskompleks med leiligheter i millionklassen. Fra ei blokk høyt over Salvador by kan jeg ikke lenger se de små murhusene jeg akkurat kjørte forbi. Jeg kan ikke lenger kjenne noen eim av søppel. Jeg kan ikke se menneskene. Mellom meg og folket der ute skiller en tjukk og bevoktet mur. 

Mike Davis beskriver fenomenet med lukkede samfunn i boka «Planet of Slums». Det er blitt mer og mer vanlig i land som Brasil, delvis på grunn av store sosioøkonomiske ulikheter. Forskansede bygninger, jernporter og piggtråd avgrenser områder, og sperrer det av for resten av byen. I de største byene, som for eksempel São Paulo, kan du finne hele, nærmest hermetisk lukkede samfunn der de rike kan leve fullstendig avsondret, langt fra favelaer og slumområder. De fleste av menneskene utenfor de fysiske sperringene er mørke i huden.

Så sitter jeg der, i den delstaten i Brasil som har flest etterkommere etter de afrikanske slavene. Jeg har vært i Brasil i over ei uke, men har nesten ikke sett en eneste hvit person – bortsett fra da jeg slapp inn bak murene i leilighetskomplekset i Salvador. Jeg er på vei videre til neste stopp på min reise. Mens jeg sitter på busstasjonen og venter på bussen, ruller en av landets største tv-kanaler sine nyhetssendinger på en tv-skjerm foran meg. Så ser jeg det. Sammen med de få hvite menneskene jeg nettopp har møtt i leilighetskomplekset, skiller den noe oversminket mannen på skjermen, kledd i en mørk og fancy dress, seg kraftig ut fra resten av det Brasil som jeg har møtt. Hvite programledere, hvite nyhetsankere, hvite journalister og hvite skuespillere. Skjermen avspeiler en verden som ikke stemmer med virkeligheten i et land der halvparten av dagens 200 millioner innbyggere betegner seg som svart eller farget i folketellingene. Boka «Denying Brazil» («A Negação do Brasil») av Joel Zito Araújo (og filmen fra 2000) handler nettopp om hvordan den svarte befolkningen sjelden vises på tv-skjermen. 

Araújo har blant annet funnet at svarte skuespillere vanligvis framstilles i stereotypiske og underdanige roller, som «den svarte sjåføren» eller «den svarte hushjelpen», yrker som undersøkelser har vist at faktisk ofte tilfaller de med mørk hudfarge.

Forskere tilknyttet departementet for statistikk og sosioøkonomiske studier i Brasil, har gitt ut en forskningsrapport som viser at arbeidsledigheten blant den svarte befolkningen i São Paulo økte fra 14,9 prosent til 19,4 prosent fra 2015 til 2016. Mens de svarte som faktisk har en jobb å gå til, har de dårligst betalte jobbene. Gjerne i servicerelaterte yrker, som for eksempel bygningsarbeidere og husholdersker. Av 14 millioner analfabeter, er 9 millioner av dem svarte eller fargede. 

De hvite tjener i gjennomsnitt 860 dollar, mens de fargede tjener 477 dollar i gjennomsnitt. Det samme viser studien fra São Paulo fra 2016, som konkluderte med at mørkhudede bare tjener 67,8 prosent av det de hvite tjener. Selv om det er omtrent like mange fargede som hvite mennesker i Brasil, utgjør de svarte og fargede likevel to tredjedeler av landets arbeidsløse, ifølge en rapport fra 2017 fra det brasilianske instituttet for geografi og statistikk.

Bak de dystre tallene skjuler det seg enkeltmennesker og skjebner. For de menneskene jeg møter, har klasseskillet og urettferdighet en farge. Rundt et kjøkkenbord i en annen del av Bahia får jeg servert et innblikk i hvor dypt koloniarven stikker.

«Min mor sa alltid at det å være svart bare ville bringe vanskeligheter». 

Kvinnen som snakker er Solange Brito Santos. Hun er leder for MST-bosetningen Terra Vista. MST kjemper for jordreform og et mer rettferdig samfunn ved å blant annet skaffe fattige land gjennom å okkupere landområder som ligger brakk. Selv har Santos foreldre med både mørk og lys hud. Men det hindret ikke moren henne fra å advare henne, forklarer hun. Som i resten av Brasil kan du etter flere århundrer ikke lenger med sikkerhet sette fingeren på hvem som stammer fra slaver, og hvem som stammer fra de innfødte, blant de omlag 300 som bor i Terra Vista. 

I Terra Vista skiller de ikke på hvem du er, hvor du kommer fra, eller hvilken farge du har på huden din. Men utenfor bosetningen er virkeligheten en helt annen. Det er kanskje ikke like lett å se bak sotete bilruter, eller fra 14. etasje i et lukket leilighetskompleks. Men de som bare åpner øynene sine kan se klasseskillet gjennomsyre samfunnet i Brasil også i dag. Solange Brito Santos er bare én av mange som kjemper for å gjøre rasismen og ulikhetene synlige for alle. Hun kjemper for klassekamp. Og for å skape endring. Drømmen er et samfunn med sosial rettferdighet, et samfunn der folket som bygde Brasil ikke lenger lever på bunnen av samfunnet.

Et samfunn som ikke lenger er delt opp etter farge.