Kommentar Europeisk på egne premisser

På den ene siden er Aserbajdsjan et støvete post-sovjetisk land, men på den andre siden flammenes nasjon med en forkjærlighet for lys, farger og det ekstravagante. Drømmen om Europa, men likevel et diktatur.

Musikk er en ekstremt viktig del av den aserbajdsjanske kulturen. Det sies at det finnes et piano i hvert eneste aserbajdsjanske hjem, og de fleste barn har gått på musikkskole som små. Det er kanskje også derfor musikkonkurransen Eurovision Song Contest fenger innbyggerne. Til tross for at konkurransen har blitt arrangert årlig siden 1950, deltok Aserbajdsjan for første gang i 2008. I 2011 vant duoen Ell & Nikki, hvilket førte til at Aserbajdsjan selv måtte arrangere konkurransen i 2012.

Under forberedelsene ble det ikke spart på noe, og arrangementet i hovedstaden Baku ble det dyreste noen sinne. Ifølge RBS brukte myndighetene rundt 60 millioner euro, og da kjempearenaen Crystal Hall skulle bygges, måtte flere innbyggere tvangsflyttes. Aserbajdsjan gikk med andre ord «all in» for å vise seg frem for resten av Europa.

Det sies at det finnes et piano i hvert eneste aserbajdsjanske hjem.

Til tross for at de aserbajdsjanske bidragene i Eurovision vanligvis består av vestlig-inspirert pop produsert av svensker, er det ikke den typen musikk lokalbefolkningen hører på. De fleste foretrekker musikk på aserbajdsjansk eller i alle fall musikk med østlig preg.

Eurovision-bidragene blir i realiteten bare et virkemiddel for å hevde seg i Europa, mens musikkstilen innad i Aserbajdsjan er en helt annen.

Artistene som vinner Eurovision blir heller aldri stjerner i hjemlandet. Alle vet hvem de er, men med mindre de går over til å lage østlig musikk, er det svært få som gidder å høre på dem. Samra Rahimli, for eksempel, vant konkurransen i 2016 og ble spådd en lys fremtid. Hun har siden gitt ut en rekke poplåter på engelsk, men ingen av dem har gått spesielt bra. Röya, en av de mest populære og best betalte artistene i landet, har aldri vært med i Eurovision og lager utelukkende østlig popmusikk på aserbajdsjansk.

Det kan virke som om drømmen om å lykkes i det internasjonale markedet ødelegger sjansen for å lykkes i hjemlandet. Resultatet blir ofte musikk som er for østlig for det vestlige pop-markedet og for vestlig for det østlige markedet.

På papiret er Aserbajdsjan et demokrati, men realiteten er en ganske annen. Aliyev-familien har hatt makten siden Sovjetunionens fall, og presidenten fungerer som en diktator. I følge Transparency International’s liste for 2017 over korrupsjon i 176 land, ligger Aserbajdsjan på 123. plass. Landene på bunnen av listen er de mest korrupte. Aserbajdsjan mangler både pressefrihet og ytringsfrihet, og journalister som kritiserer regimet risikerer å bli forfulgt og fengslet.

Til tross for flere mangler på menneskerettigheter og demokrati, ble Aserbajdsjan en del av Europarådet i 2001. Rådet mente at medlemskap i seg selv kunne hjelpe landet til å bedre forholdene. Avgjørelsen høstet kritikk fra en rekke aviser og menneskerettighetsorganisasjoner. Det er interessant at et land som Aserbajdsjan ønsker å ta del i Europarådet samtidig som at det åpenbart ikke ønsker å adoptere de demokratiske verdiene.

Landet velger å ha én fot i den frie delen av Europa og den andre godt plantet i diktaturet hjemme. De velger å være en del av Europa samtidig som de tviholder på sine udemokratiske verdier hjemme.

Spriket mellom demokrati og diktatur vises også gjennom kvinner og menns roller i landet. Til tross for at Aserbajdsjan både er sekulært og moderne, i alle fall i storbyer som Baku, er det flere steder nesten utelukkende menn som går i gatene. Hvis man ser kvinner er de som regel i følge med en mann, og på lørdager er det vanlig at mannen tar med kone og barn ut på vift for å vise dem frem til andre. Som kvinne blir man i tillegg sett rart på hvis man for eksempel betaler for taxi eller mat på restaurant.

Det er forventet at mannen tar seg av alt det økonomiske. Noen aserbajdsjanere mener at dette skyldes den enorme respekten de har for kvinner, men i virkeligheten fremstår det undertrykkende.

Ønsket om å hevde seg i Eurovision handler ikke nødvendigvis bare om å vise seg for Europa. For tidligere sovjetiske land som Aserbajdsjan, vil en konkurranse som Eurovision forsterke og underbygge den nasjonale selvstendigheten. Land som Aserbajdsjan ser på Eurovision som en gyllen mulighet til å promotere sin egen kultur og gjestfrihet, men i virkeligheten rettes søkelyset fra internasjonal presse mot de kritikkverdige delene av landet.

Ønsket om å hevde seg i Eurovision handler ikke nødvendigvis bare om å vise seg for Europa.

Da svenske Loreen vant konkurransen i Baku i 2012, valgte hun for eksempel å bruke sin posisjon til offentlig å kritisere forholdene i landet. Kritikken førte igjen til at store nyhetsbyråer omtalte saken og lagde flere oppfølgingssaker om landets forhold. Det samme skjer når Aserbajdsjan blir medlem av Europarådet.

Det kan virke som om myndighetene ønsker å fremstå vestlige og europeiske, men samtidig tviholde på det diktatoriske styret. Folket på sin side synes den europeiske stilen er morsom, men når alt kommer til alt er det den østlige stilen og kulturen som vinner hjertene deres. Aserbajdsjan vil så gjerne være med, men de vil være med på egne premisser.