Kommentar Fortellingen som fortelles feil

Akkurat nå står Mongolias nomader overfor sin største prøvelse noensinne: Hensynsløse klimaendringer. Der er nedspiste beitemarker og kadavre hverdagskost på denne tida av året. I tre år på rad har ekstremvintre herjet landets endeløse stepper, og prisen de har måttet betale har vært i overkant av én million beitedyr i året – en pris som blir stivere for hvert år som går.

I 2015 samlet diplomater fra 195 land seg på klimatoppmøtet i Paris. Der vedtok de en avtale som har som hovedmål å holde økningen av den globale gjennomsnittstemperaturen godt under to grader siden førindustriell tid, helst skal den ikke bikke halvannen grad. Avtalen ble ratifisert av 175 land den påfølgende sommeren.

I løpet av siste del av inneværende århundre, er målet at vi skal være klimanøytrale. Altså ikke slippe ut mer klimagasser enn atmosfæren klarer å fange opp eller fjerne.

I Mongolia har gjennomsnittstemperaturen allerede økt med 2,1 grader, og med det har landet blitt et utstillingsvindu for klimakonsekvenser. Der kan man se mer enn bare polsmelting, temperaturforskjeller og CO2-utslipp. Der kan man møte de 700 000 nomadene som vet at hver vinter kan være den siste hvor de klarer å opprettholde den tradisjonelle livsstilen.

Penger styrer alt. Vi har sett det i Mongolia og vi har sett det andre steder i verden.

Klimadebatten er vanskelig for mange. I ganske mange tilfeller har den også en motvirkende effekt. Som når folk oppfordres til å ta grønne valg: Du skal ikke kjøre bensinbil, du skal ikke spise kjøtt og du skal ikke fly. Det er hverdagslige ting som er vanskelig for mange å gi slipp på, spesielt når vi heller ikke klarer å se konsekvensene av valgene våre. Derfor skaper denne typen kommunikasjon ofte flere barrierer og mer motstand blant folk flest, enn den skaper engasjement.

Og nettopp derfor har Per Espen Stoknes, Miljøpartiet de Grønnes vikar for deres eneste representant på Stortinget, Une Bastholm, valgt å formidle politikken sin annerledes enn hva som er blitt gjort tidligere. Som han sa til Dagbladet Magasinet i fjor høst:

– I stedet for at saken handler om klima eller naturmangfold, føler folk at MDG kritiserer hvem de er. Og da blir man sint. Nordmenn har 1000 år på ræva med å bli kalt for «syndige», så når du opplever folk som misjonerer og forkynner og er selvgode, får du lyst til å si «Fuck you!». Det tror jeg MDG opplever.

Penger styrer alt. Vi har sett det i Mongolia og vi har sett det andre steder i verden. Om det var lønnsomt å ta grønne valg, ville ikke selv Donald Trump ha vært tilbøyelig til å innse at klimaendringene med overveiende sannsynlighet er menneskeskapte? Ifølge hans egne ord til Aftenposten i januar, ville han sannsynligvis ha vært det.

– Det var ikke et stort tema under samtalene. Jeg vil si at Paris-avtalen, slik den står, er veldig urettferdig mot USA. Den gjør det vanskelig for vår økonomi. Vi er et land med olje, gass og kull. Avtalen skader dermed økonomien vår. Vi vil ha forretninger som kan konkurrere, noe avtalen ville hindret, sa Trump etter møtet med Erna Solberg.

Så for å redde nomadenes framtid, er det opp til Erna, Donald og de andre statslederne å finne måter å gjøre ren energi mer lønnsomt enn fossil energi. Per Espen Stoknes hevder det er en bølge som er i ferd med å bygge seg opp, og at det er opp til oss om vi velger å hoppe på eller ikke.