Kommentar Fra en krokodille til en annen

Jeg og min medreisende sitter i en drosje på vei inn til hovedstaden i Zimbabwe. Sjåføren svinger fram og tilbake på den hullete veien for å unngå en sikker punktering. Hullene, «pot holes» som de kaller det, er over alt. Sjåføren klager likevel ikke, zimbabwerne gjør stort sett ikke det, og i Zimbabwe, er det mye å klage over, mye mer enn bare hullete veier.

Den 14. november 2017 inntok tanks gatene i hovedstaden Harare. Militære tok over byen, dette var det som senere skulle bli omtalt av CNN som verdens merkeligste kupp.

Politisk splid i regjeringspartiet, Zimbabwe African National Union – Patriotic Front, ZANU-PF, førte til at den da 93 år gamle presidenten, Robert Mugabe, ble avsatt. Selv om presidenten ble satt i husarrest og bevæpnede soldater tok kontroll over byen, nektet militæret, på statskanalen ZBC, at dette var et kupp. Bare noen dager senere gikk likevel den tidligere visepresidenten, Emmerson Mnangagwa, inn i sin rolle som Zimbabwes tredje president.

Flere tusen mennesker tok til gatene i ellevill glede over å endelig være fri fra lederen som hadde regjert landet med jernhånd i 37 år, men hvordan ser egentlig framtiden til befolkningen ut?

Fra 1979 og frem til i dag har Zimbabwe vært preget av feilslått politikk og usikkerhet. Landet gikk gjennom sin største økonomiske krise i 2008, med en hyperinflasjon på 79,6 milliarder prosent på det verste. I 2012 levde over 73 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen og arbeidsledigheten lå på over 80 prosent. I tillegg lever rundt 15 prosent av befolkningen med hiv eller aids, og med et underfinansiert helsesystem er det ikke bare de med det farlige viruset som lider.

Zimbabwe er også herjet av sitt korrupte regime. Den tidligere presidenten vant blant annet førstepremien på 100 000 zimbabwiske dollar i ZimBanks lotteri i 2000. Selv om Mugabe ikke lenger sitter på tronen, er det flere av hans tidligere partifeller som fremdeles får lov til å sitte rundt bordet, mange har derfor svært liten tro på regjeringen.

For ikke lenge siden ble det annonsert at det skal holdes valg til i juli i år. På den ene siden er den sittende presidenten Mnangagwa fra ZANU og den andre, Nelson Chamisa fra opposisjonspartiet, Movement for Democratic Change, MDC. Chamisa, med sin ungdommelige vigør, energi og ikke minst karisma, har fått flere til å sammenligne ham og valgkampen hans med Obamas. Med valgløftene om å fordele landets mineraler, bedre arbeidstilværelse for lærere, utbygging av bedre infrastruktur, slå hardt ned på korrupsjon og ikke minst gjøre slutt på nepotismen i landet, virker det som at han vekket til liv flere velgergrupper som aldri tidligere har stemt.

Kuppet vekket et nytt håp i befolkningen, spesielt hos de unge. Flere kunne fortelle at de for første gang skulle stemme, og at Chamisa ville få stemmen deres.

Om dette faktisk stemmer, gjenstår å se, men 60 prosent av de som er registrert til å stemme i årets valg, så langt, er mellom 18 og 40 år, så den «yngre garde», som denne brede gruppen kalles av mediene, er vel verdt å regne med.

Zimbabwes Obamas økende popularitet og Mnangagwas løfte om et «Fritt, troverdig, rettferdig og ubestridelig» valg, og invitasjon til å la valgobservatører overvåke valget peker i riktig retning, men det er vanskelig å si om opposisjonen har en reell sjanse. Landets tidligere valg har vært sterkt preget av beskyldninger om valgfusk. I 2008, da opposisjonen, under ledelse av Morgan Tsvangirai, lå an til å vinne, ble velgerne utsatt for vold, trakassering og trusler fra det som er sagt å ha vært Mugabes støttespillere. Human Rights Watch rapporterte om 2000 torturerte og 36 drepte, i kampen om å holde MDC-supporterne borte fra valglokalene. Dette resulterte i at Tsvangirai trakk seg fra valget, og Mugabe vant som eneste kandidat.

Én ting som også taler for den sittende regjeringen, er militæret, som neppe kuppet sin tidligere leder for så å bare gi makten videre til opposisjonen.

Så hvem er denne Emmerson Mnangagwa? Mannen som går under kallenavnet krokodillen, angivelig grunnet sin motstandskraft og overlevelsesevne i den turbulente politikken i Zimbabwe, har en like røff forhistorie som sin forgjenger.

Mnangagwa var en av frontkjemperne mot den hvite minoritetens styre i landet og har tjenestegjort under Mugabe siden 1980-tallet, først som Mugabes personlige assistent og livvakt, før han jobbet seg opp i hierarkiet i partiet. Selv om han har nektet for det, mener mange at han stod bak Gukurahundimassakerene mellom 1983 og 1987, hvor mellom 4000 og 20 000 medlemmer av Ndebelestammen ble drept.

I tillegg til å være president er Mnangagwa landets rikeste mann. Selv om det er usikkert hvor mye penger han har eller hvor de kommer fra, har han interesser i blant annet i jordbruk og gruvedrift, i tillegg til sitt presidentembete.

Etter 100 dager ved makten, har folket kunne se endringer.

Om dette er mannen som kan sette Zimbabwe på rett vei er det stor splid om, men etter 100 dager ved makten, har folket kunne se endringer. Gratis helsehjelp til barn og eldre har blitt introdusert, samt en midlertidig reduksjon i bensinpriser. Politiets notoriske veisperringer, som landet kanskje var aller mest kjent for, der bilister fikk utdelt bøter for alt og ingenting har også så godt som forsvunnet. Det er også blitt foreslått å etablere korrupsjonsdomstoler og flere har allerede blitt arrestert og siktet for økonomisk mislighold. Han har også åpnet for bedre handel med Hviterussland, Russland og Kina.

Mange mener likevel at det ikke har blitt gjort nok og andre er redd for at Mnangagwa kommer til å falle tilbake i samme spor som sin forgjenger.

Det er uansett fremdeles mye som må endres for å få bukt med utfordringene Zimbabwe står overfor, og med et veinett der bare 20 prosent er asfaltert og ofte dekorert med «pot holes» er det en lang vei å gå.