Kommentar Frivillighetsturismens bakside

Megan jobber i Child Safe, en gren under den frivillige organisasjonen Friends International i Kambodsja. De jobber blant annet med å beskytte lokale barn fra turister.

På en reportasjetur like før påske, møtte jeg og en kollega Megan for å få bekreftet det vi allerede visste; vestlige turister drar til Kambodsja for å utnytte barn seksuelt. Det vi ikke visste, og som Megan ikke var alene om å fortelle oss, er at den største risikoen for fattige barn er de frivillige fra vesten.

Vi nordmenn har reist til Syden fra barnsbein av. Vi har gjort hele «sole seg mens man leser bok, før middag på hotellet»-opplegget utallige ganger før. Når man har rundet Gran Canaria, virker det rimelig å vende nesen mot mer eksotiske steder. Som to nordmenn på jakt etter barneovergripere i Kambodsja, kom den overveldende negative kritikken mot frivillighet som en overraskelse.

Samtlige av de fem organisasjonene vi intervjuet tok dette temaet opp med oss, og med kraft. Kelnere på restauranter, ansatte på hotell og selgere på stranden var like ivrige med å fortelle oss hvordan frivillighet forverrer problemene deres. I et av verdens mest fattige land, ble vi bedt om å holde oss unna.

 

Den overveldende negative kritikken mot frivillighet kom som en overraskelse.

 

Det frivillige arbeidet innebærer alt fra å jobbe på et barnehjem, et dagsenter, som lærer eller i andre organisasjoner som jobber med å hjelpe mennesker. Spesielt barn. Grunnen til at frivillighet gjør problemene verre, er fordi vi bidrar til selve industrien. Vi hjelper bakmennene. Vi fyller opp barnehjemmene med barn som allerede har foreldre.

Megan jobber i en av organisasjonene som arbeider med å spore opp foreldrene til barn som bor på barnehjem, og å integrere barna tilbake i lokalsamfunnet. I den globale statistikken, har 80 prosent av alle barn på barnehjem levende foreldre eller slektninger. De blir enten lurt eller kidnappet fra foreldrene sine for å kunne fylle opp de tomme plassene på barnehjemmene.

I Kambodsja har dette blitt et så stort problem at adopsjon har blitt forbudt, og myndighetene har satt i gang en storstilt etterforskning av utenlandske organisasjoner. Det er nemlig ofte utenlandske personer som er bakmennene, selv om det er vanskelig å se utenfra.

 

Vi betaler for å jobbe frivillig. Det burde ringe en bjelle allerede der.

 

Hvis man googler «Nordmenn frivillige», kommer det opp en rekke artikler om hvor flinke nordmenn er til å jobbe frivillig. Over 60 prosent av den norske befolkning jobber til tider frivillig, konkluderer en forskningsrapport fra 2017. Hvis man googler «frivillig utlandet», dukker det opp side etter side med ulike muligheter for å jobbe frivillig. Man kan reise til Afrika, Asia, Sør-Amerika. Stort sett hvor som helst. Og det er mange firmaer som vil hjelpe deg med å finne ut akkurat hvor du kan dra. Hvor nettopp du kan gjøre en forskjell.

Det blir reklamert for hvilken opplevelse det er, og hvilke sterke inntrykk du selv vil sitte igjen med i ettertid.

Som en bonus kan du fortelle om tiden du jobbet frivillig i Zimbabwe de neste ti årene. Og du kan fortelle om den lille gutten som knyttet seg så til deg, og du til ham. Du kjøpte en ny pysj til ham og du ga ham nattaklem hver kveld. Men så måtte du dra. Og neste dag kommer en ny som skal fylle ditt tomrom, til hun også må dra etter to uker. Og hun forteller om den lille gutten hun knyttet seg så til.

Den eneste artikkelen jeg kunne finne på nett som handler om de negative innvirkningene frivillighetsturisme har, er skrevet av DinSide.no for åtte år siden. Der omtaler de en britisk forskningsartikkel som hevder at frivillighet utgjør mer skade enn det gjør godt. De frivillige blir oppfordret til å knytte emosjonelle bånd til barn som tidligere er neglisjert, misbrukt og forlatte. I følge den britiske forskeren Linda Richter fører dette til at de forlatt igjen og igjen. Det skader deres emosjonelle utvikling både i det korte og lengre løp.

 

Barna blir forlatt igjen og igjen

 

Megan og andre sosialarbeidere i Kambodsja har sett hva dette gjør på lang sikt. Når barna flytter ut fra barnehjemmet, er de institusjonalisert og vet ingenting om livet utenfor barnehjemmet. De husker ikke lenger hva hjembyen deres heter, eller hvordan foreldrene deres ser ut. De har ikke utdannelse eller praktiske kunnskaper. Et overveldende antall ender som hjemløse, narkomane, kriminelle eller ofre for selvmord. Noen ser ingen annen mulighet enn å selv skape et barnehjem.

Menneskene i de fattige landene er bare interessante så lenge de kan styrke din selvfølelse og din appetitt på selvrealisering. Det er viktig å føle at man er et godt menneske. I Norge har vi alt, og helt på toppen av Maslows behovspyramide finner vi selvrealisering. Rett over anerkjennelse. Her får man to fluer i én smekk.

Norge har flere ganger scoret høyest på lykkelig-skalaen internasjonalt. Vi har i tillegg scoret høyest på BNP per innbygger, og vi er godt utdannet. Vi er så rike at 19-åringer kan jobbe et halvt år etter russetiden for å spare opp penger til en jorden-rundt reise. Vi kan alt, og hvem andre enn verdens mest vellykkede personer kan hjelpe de minst vellykkede? Er det ikke på tide å hjelpe de som trenger det mest?

Svaret er nei.

Vi kan ikke hjelpe andre når vi ikke vet hva de trenger hjelp til. Vi kan ikke være lærere på et barnehjem når vi ikke kan annet enn det vi lærte på grunnskolen.

– Du ville aldri dratt til en barnehage i England, hilst på barna, matet dem og hjulpet dem med å skifte til pysjamas. Det hadde vært helt utenkelig, sier Megan.

For henne er det helt utrolig hvordan turister tillater å oppføre seg så fort man reiser ut fra sitt eget land og sin egen kultur. Hun mener man mister sin sosiale intelligens, og glemmer hvordan man oppfører seg i sitt eget land. Det er ikke mer greit å oppføre seg på denne måten enn det ville vært i Norge.

 

Vi kan ikke hjelpe andre når vi ikke vet hva de trenger hjelp til.

 

Vi har det godt her i landet. Så godt at anerkjennelse og selvrealisering føles naturlig å skulle oppnå rett etter russetiden. Men det er viktig å tenke på konsekvensene det har for menneskene man kommer i kontakt med underveis.

Saken er at de vil ha oss der. De vil ha turister som kjøper mat på lokale restauranter og bidrar til den forhåpentligvis voksende økonomien. Men de vil ikke ha vestlige innreisende som tror de vet hvordan man skal gjøre landet bedre. Som regel vet vi ikke det.

 

Hvis du vil være frivillig, så gjør det fordi du har noe å bidra med. Lær opp lokale lærere, eller utdann deg innenfor noe som trengs i landet du vil reise til. Istedenfor å være en lærer i to uker som lærer bort de samme engelskglosene som læreren før deg, så kan man delta i opplegg som utdanner lokale lærere i pedagogikk eller historie. Du må gjerne bidra, hvis du har noe å bidra med.