Kommentar Kan jeg bestemme hva som er farlig for meg?

På den lille islandske øya Heimaey utenfor Island er det bosatt 5000 mennesker som lever med to vulkaner som sine nærmeste naboer. Mange av de voksne opplevde det voldsomme vulkanutbruddet som skjedde der i 1973. Hadde det ikke vært storm på havet dagen før utbruddet og mange båter som hadde søkt ly på øya for natten, ville det kanskje ikke vært mulig å evakuere alle den gangen.

Likevel flyttet 80 prosent tilbake etter bare to år og bygde samfunnet opp på nytt. I dag, 45 år senere, er det fortsatt ikke mulig å forutse et nytt utbrudd i god nok tid til å evakuere dem som bor der før det skjer. Det eneste forskerne vet er at det kommer til å skje igjen, og øyas beboere må til enhver tid være forberedt på å bli evakuert.

Jeg spurte dem jeg møtte hvorfor de syntes det var så mye bedre å bo på den lille isolerte øya enn i et større samfunn. De sa at de syntes trafikken i og rundt byene var mer fryktinngytende enn å bli utsatt for et vulkanutbrudd. Siden de lever med så lave fartsgrenser og få biler på øya, er sjansen for å dø eller bli hardt skadet i en trafikkulykke minimal.

På samme måte som trafikkfaren er en del av hverdagen min i Oslo, er vulkanen en like reell faktor i deres hverdag. Hva er verst?

Når jeg går inn i et fly har jeg veldig vanskelig for å forestille meg at jeg skal komme levende ut av det. Det til tross for at jeg aldri har opplevd en traumatisk eller farlig flytur.

I løpet av livet har jeg vært involvert som passasjer i to bilulykker. Begge skjedde i så høy fart at det har vært flaks at jeg og de jeg var med, ikke ble skadet. Det tok ikke mer enn en ukes tid før det å sitte på med andre i bil ikke var en utfordring lenger og ting var som normalt. Det som derimot ble verre etter disse ulykkene var flyskrekken som jeg har hatt hele livet.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger venner og familie har fortalt meg at «det er større sjanse for å få en taxfreepose i hodet enn at flyet styrter». Jeg klarer å tvinge meg selv på et fly hvis jeg må. Det er bare slik at mens passasjerene kjenner det kiler litt i magen når lufta lager en liten dal for flyet å seile i, går kroppen min i krisemodus.

Med andre ord; når jeg går inn i et fly har jeg veldig vanskelig for å forestille meg at jeg skal komme levende ut av det. Det til tross for at jeg aldri har opplevd en traumatisk eller farlig flytur.

30. desember i fjor meldte NRK at det i løpet av hele året ikke hadde styrtet et eneste passasjerfly på verdensbasis. Da jeg leste dette kjente jeg på en ro jeg ikke hadde hatt før og tenkte: «Nå er det håp. Det blir faktisk tryggere å fly». Dagen etterpå, 31. desember, den siste dagen i året, var det et passasjerfly som styrtet i Costa Rica og jeg tenkte «Ja, det var for godt til å være sant» og frykten var tilbake.

Et tilfelle var nok til å sette meg ut og slutte å tenke rasjonelt. Men mediene skriver om bilulykker nesten daglig, så hvorfor blir jeg ikke redd av det? Jeg har jo faktisk kjent på kroppen hvor farlig det kan være.

Nordmenn har blitt mer engstelige det siste året. Det ifølge en undersøkelse direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DBS) presenterte på samfunnssikkerhetskonferansen i februar tidligere i år. (https://www.nrk.no/norge/dsb_---nordmenn-blir-mer-engstelige-1.13901731)

Noe av det nordmenn engster seg mest for ifølge undersøkelsen, er skoleskytinger og terrorangrep, selv om det kun har vært ett tilfelle av det i Norge. 22. juli blir ikke uten grunn kalt et nasjonalt traume. Forestillingen mange nordmenn satt med, om at slike forferdelige hendelser ikke kunne skje i trygge lille Norge, ble smadret i det en nordmann selv drepte så mange uskyldige mennesker. Naturligvis setter det dype spor hos alle og det skal ikke bagatelliseres, men mange bruker mye krefter på å være redde for noe som bare har skjedd en gang.

Bilulykker er ikke representert på listen en gang, selv om det er noe nordmenn risikerer hver dag. Ifølge Statistisk sentralbyrå har det i gjennomsnitt de siste fem årene dødd 146 mennesker per år i trafikkulykker og 685 som ble hardt skadet. (https://www.ssb.no/transport-og-reiseliv/statistikker/vtu/aar)

Noe av det nordmenn engster seg mest for er skoleskytinger og terrorangrep, selv om det kun har vært ett tilfelle av det i Norge.

Dette er ikke for å skremme, men heller for å sette ting i perspektiv. Jeg synes det er bra at vi ikke frykter å havne i en bilulykke, nettopp fordi trafikken er en så stor del av hverdagen vår. Kanskje miljøet hadde tjent på at alle sluttet å kjøre hver dag, men ingen tjener på være engstelige hele tiden. Det å være redd for å gå på bussen, sette meg i en taxi eller gå over veien hadde bare hindret meg i å leve et godt liv. Det er ikke verdt å bruke tid på.

Men det betyr ikke at det er verdt å frykte det usannsynlige heller, som at flyet faller ned eller det å bli utsatt for et terrorangrep. For det er like bortkastet ettersom vi minst sannsynlig kommer til å oppleve det i løpet av livet.

Betyr det at vi mennesker ubevisst velger hva vi er redd for? I så fall skjønner jeg hvorfor folk på Heimaey velger å ikke være redd vulkanen. Det hadde vært paralyserende, med tanke på at det kan skje når som helst. Det er ikke sånn at man får en fri sone hvor man er trygg og kan ta en pause, fordi et utbrudd kan rasere hele øya de bor på.

Men jeg kan velge om jeg vil sette meg i et fly eller ikke. Livet mitt blir kanskje litt komprimert i forhold til andres, men jeg kan leve et greit liv likevel. Men så lenge jeg bor i byen er jeg nødt til å forholde meg til trafikken enten som sjåfør, passasjer eller fotgjenger.

Vi kommer alltid til å være omringet av farer i hverdagen uansett hvor i verden vi bor. Om det er trafikken eller om det er aktive vulkaner. Det eneste vi kan bestemme er om vi skal frykte dem eller akseptere at de eksisterer og leve med det.