Kommentar Kinesere mot verden

For å forstå noe av kinesernes måte å tenke tillit på vil jeg gi deg et scenario: Hva ville du helst hatt, 10 000 kroner nå med én gang, eller én million kroner fordelt utover noen år fremover? Dette scenarioet fikk jeg av David, eller Shan Dee som hans kinesiske navn er.

Han er en 32 år gammel kineser, utdannet psykolog og over middels interessert i vestlige mennesker og vestlig kultur.

Og om du tenker som meg, så er det jo mye bedre å få én million kroner enn 10 000. Det er jo for det første hundre ganger så mye penger, og for det andre kan det jo være ganske så praktisk å få større eller mindre pengesummer tikkende inn på konto nå og da.

Dette forklarte jeg med stor overbevisning til David. Så klart er scenarioet hans tullete, faktisk banalt. Ingen vil si nei til muligheten til å få 100 ganger så mye av en relativt liten sum. Og det er da David vil riste på hodet. For sånn tenker ikke kinesere.

Kinesere stoler ikke nok på noen til å tro at de får se de pengene igjen, dersom de velger å fordele beløpet over noen år.

Kinas historie er preget av en dårlig økonomi, og kan minne om et synkende skip. På 1970-tallet var Kina svært fattig, og flere husstander hadde ikke en gang innlagt vann og kloakk. David forteller blant annet om at han vokste opp med bare muligheten til å dusje på skolen.

Selv om Kina har blitt en økonomisk stormakt, kan det virker som om kineserne enda ikke har vendt seg til å ha mye penger. Fortsatt ser man hvordan doruller forsvinner fra offentlige toaletter og hvordan såpedispensere er ikke-eksisterende ved alle offentlige vasker.

Selv om Kina har blitt en økonomisk stormakt, kan det virker som om kineserne enda ikke har vendt seg til å ha mye penger.

Kanskje er det fordi kinesere er så bevisst på at de er én av 1,3 milliarder landsmenn. De vet at dersom de skal komme opp og frem i landet, må de vise spisse albuer og bane seg frem.

De har ikke råd eller tid til å tenke at andre vil dem vel.

Hvordan skapes tillit? Er det gjennom et langt vennskap hvor man gjør gjerninger for hverandre som viser at man kan stole på hverandre? Er det gjennom en stolthet for seg selv, hvor man vil vise andre at man er trygg eller godt opplært og dermed kan stole på andre?

Eller er det historien som ligger til grunn, har man lettere for å skape tillit dersom man ser at det har fungert tidligere?

I Vesten kan man på mange måter si at tillit virker sånn. Selv grusomme bibelhistorier som fortellingen om Job, viser at det likevel vil gå bra til slutt, så lenge man fortsatt viser at man har tillit.

Tillit i Vesten er innarbeidet, nesten helt til ryggraden. Og om det viser seg at personen ikke var helt til å stole på likevel, går i grunn det òg bra.

Sånn er det ikke for kinesere. Det kan David fortelle om. Et eksempel er Davids hjerteskjærende historie om hvordan han måtte bryte med forloveden fordi han ikke hadde nok penger eller stort nok hus til å kunne bevise svigerforeldrene om at han var resurssterk nok til å ta vare på datteren deres.

Den manglende tillitten fra hennes foreldre, gjorde det umulig for dem å gifte seg.

Den gjennomsnittlige kineser ser på status og penger som en indikasjon som kan vise hvorvidt en person er til å stole på eller ikke. I tillegg til dette, finnes det nok av avisartikler som styrker den gjennomsnittlige kineserens skepsis til omverdenen.

I kinesiske aviser kan man lese side opp og ned om flotte ting regjeringen i Kina har fått gjort, og så finnes det en liten sak her og der om hvor forferdelig det er i USA etter at Donald Trump ble president, og hvordan Japan stadig gjør nye, sære ting.

For den gjennomsnittlige kineser males det et skremmende bilde av omverdenen. Vesten fremstilles som grådige, uvitende og egoistiske. Det virker som om resten av verden ikke har noen form for forståelse av hvordan verden skal ta seg sammen for å komme videre. Alt virker ut av kontroll.

Vesten fremstilles som grådige, uvitende og egoistiske.

Det kan virke som at kinesere mener kontroll er essensielt for at samfunnet skal gå rundt, og kontrollen kan gjerne være statlig. Men hvor mye kontroll kinesere egentlig synes er greit, er uvisst.

Kanskje er det nye rangeringssystemet for mye for den vanlige kinseser.

Men enn så lenge får kinesere dyrket et bilde av omverden som kaotisk og til tider fortapt i hendene på maktsyke statsledere.

Og hvem vil vel stole på den grådige, uvitende og egoistiske personen som lover at du skal få den ene millionen, du må bare vente litt?