Hedret for innsatsen i Kongo

Skuespiller Johannes Joner mottok tirsdag formiddag Hans Christian Ostrøs minnepris for sitt engasjement for voldtektsofre og barnesoldater i Kongo. Prisen gis til personer som jobber for å bygge bro mellom kulturer og som jobber mot brudd på menneskerettigheter, gjerne uttrykt gjennom en kunstart. Og hovedpersonen satte naturligvis stor pris på utmerkelsen.

- Det er helt fantastisk, og det synliggjør jo at det du driver med, betyr noe, sier han.

Kirkens Nødhjelp

Engasjert har han alltid vært, sier han, men det var først da han sommeren 2009 fikk en telefon fra Kirkens Nødhjelp, det virkelig ble gjort alvor av det.

- Kirkens Nødhjelp hadde gjort en avtale med Oslo Nye Teater, der jeg er ansatt, om et samarbeid i Kongo, og de ville ha med meg på laget.

Målet var å undersøke hvordan teater kan brukes til å bearbeide traumer og til å skape større bevissthet om kampen mot vold mot kvinner. Oslo Nye Teater skulle stille med utstyr og ekspertise til enkel teaterdrift, mens Kirkens Nødhjelp ville stå for den praktiske tilretteleggingen.

Teaterterapi

Inspirasjonen hentet de hos flere av Kirkens Nødhjelp sine partnere i Øst-Kongo, som bruker teater i sitt psykososiale arbeid blant barnesoldater og voldtekstofre. Teater har fungert som terapi og samtidig bidratt til å belyse temaer det er vanskelig å snakke om i det kongolesiske samfunnet.

I Øst-Kongo bruker væpnende grupper voldtekt som et våpen for å skaffe seg verdifulle landområder og ressurser. Ingen vet nøyaktig hvor mange kvinner som har blitt voldtatt i Kongo de siste 15 årene, men man anslår at det kan dreie seg om flere hundre tusen, skriver Cathrine Bøe Gjesti i en artikkel om prosjektet.

- Det er jo kanskje de verste forholdene i hele verden, sier Joner.

Varer til 2013

Avtalen mellom Kirkens Nødhjelp og Oslo Nye strekker seg til 2013, og de ønsker å bidra til bruken av teater i det psykososiale arbeidet i tiden framover også.

- Menneskene som bor i disse områdene har opplevd noe av det verste noe menneske kan oppleve. På tross av det klarer de altså å møte oss med sang, dans og musikk. De klarer å vise at de har håp, selvrespekt og at de er villige til å glemme, fortsette og å prøve igjen. Det er helt utrolig. Hvis vi kan hjelpe dem med det, er det klar vi gjør det, sa Joner i en tv-reportasje om prosjektet.