En smakebit til pressen

Klokka er 11.24, en mild tirsdag formiddag på Torshov. Bak seks solide, hvite søyler og under skriften Soria Moria med store bokstaver er inngangen til det ærverdige Torshovteatret. Teateret ligger nå under Nationaltheateret, men er fortsatt et kulturelt møtested på østkanten av Oslo.

Etter en labyrint av ganger og trapper, kjennes plutselig varmen fra et dusin lyskastere. Scenerøyk sirkulerer stemingsfullt på den lille scenen.

– Hei, roper noen.

Det dunkle lyset gjør det vanskelig å skimte ansiktet bak stemmen.

– Hei, sier vi beskjedent tilbake. – Det er vi som kommer fra Journalen.

Gisselkomedie

Pressevisningen har ennå ikke begynt. Det småprates i lokalet. Endelig skjer det noe. Det heter også stykket som har premiere lørdag 5. februar. Men allerede nå får pressen en liten smakebit.

– Vi venter på Østlandets blad, sier pressesjef Jannik Wiberg.

– ­Kanskje vi kan starte med Østlandssendingen?

Den eneste videofotografen i lokalet reiser seg. NRKs mann på stedet hopper fram og presenterer seg, justerer kamera en siste gang, og trykker på ”rec”.

De fire skuespillerne som spiller i stykket, finner sine posisjoner på scenen, tett inntil hverandre på den intime scenen.

– Er dere klare? Er dere varme i trøya?

NRKs utsendte videofotograf går tett inntil og filmer i vei.

Stykket blir av teateret selv presentert som en gisselkomedie. Journalistene får kun et to minutters utdrag av den 1 time og 40 minutter lange forestillingen.

Se traileren til "Endelig skjer det noe" på Youtube.

Ukritisk forhåndsomtale

Det er en lett tone blant journalister, fotografer og teaterfolket gjennom pressevisningen. Latteren sitter løst ved intervjuer og fotografering. Seks medier er til stede; Romerikes Blad, Østlandets Blad, Dag og Tid, Dagens Næringsliv, NRK Østlandssendingen – og Journalen. Som eneste medium spør Journalen om å få et intervju med pressesjefen.

– Hehe, jeg er jo ikke si vant til å bli intervjuet – det er jo jeg som ordner intervjuene, humrer Jannik Wiberg.

Men han går med på et lite intervju – ikke om teaterstykket, men om forholdet til media. Han ser rundt seg. Seks medier er et gjennomsnittlig antall medier på pressevisningene til Torshovteateret, kan han fortelle.

– Formålet med pressevisninger er at publikum skal få kjennskap til forestillingen, og at man skal aktualisere forestillingen. Og sette den i perspektiv, sier Wiberg og legger til at mediene nå i større grad ønsker eksklusive intervjuavtaler med egne steder å ta bilder av skuespillerne.

– Dekningen sånn pressemessig av forestillinger er todelt. Du har pressevisningen i forkant, som er preget av kun informasjon. Anmeldelsen av forestillingen kommer i etterkant av premieren, og den er mer kritisk, forklarer Wiberg.

– Kommer alltid ubeleilig

– Nervøsiteten er 100 ganger så stor på premieren som på pressevisningen. I dag er jeg veldig lite nervøs, men før premieren går vi og kaster opp, men dette er bare hyggelig.

Det sier en skjeggete herre iført sandaler og capsen bak-frem. Det er skuespiller Thorbjørn Harr som står der foran oss  i en skitten baskettrøye. Herr Harr står og forklarer journalistene hva stykket går ut på.

Men først har han og stykkets tre andre skuespillere Mariann Hole, Jan Gunnar Røise og Kai Remlov måttet spille det samme tominutters utdraget fra stykket fire ganger. To ganger for fotografene og to ganger for videojournalisten fra NRK.

– Det er et spørsmål hvor mye vi skal avsløre på en pressevisning. Vi viser det som trengs minst forklaring, for hvis du skal bare gjøre to minutter av noe, bør det ikke trenge en forklaring. Derfor viser vi en liten bit som man skjønner uten at man har sett hele stykket.

Hør lydklipp fra pressevisningen og Thorbjørn Harr fortelle om stykket her.

– Pressevisninger kommer alltid ubeleilig, for den legges alltid i innspurten av produksjonen, få dager før premieren. Det er ikke som en film der pressevisningen arrangeres når alt er ferdig. Men jeg skjønner at vi må gjøre det, for vi vil jo at publikum skal komme, sier Harr.

Bruker ikke pressevisninger

En del småjusteringer trengs før regissør Thomas Torjussen og de fire skuespillerne er helt klare for premieren på lørdag. Fire testvisninger gjenstår før premieren, men aller først skal de gi alle de oppmøtte kulturjournalistene en smakebit.

Den utsendte fotografen fra Dagens Næringsliv vil arrangere et bilde av teatertroppen og regissør.

– Går det greit, eller, spør pressesjefen.

De andre fotografene setter seg på benkradene og skuer på DNs fotograf mens hun rigger lyset og motivet. Etter fem minutter med fotografering, øker sukkenivået blant de andre journalistene og fotografene.

– Viktig at dette bildet blir eksklusivt for DN, forsvarer hun seg med.

– Vi lager aldri saker fra pressevisninger, sier hun til oss etterpå.

Men hvorfor er hun på pressevisning da?

– Fordi en journalist fra avisa intervjuet ham i går, og vi trenger noen fine bilder til portrettintervjuet, sier hun.

Ukritisk journalistikk

Hennes portrettobjekt er stykkets regissør og manusforfatter Thomas Torjussen, kjent som manusforfatteren bak ”Den siste revejakta” og den aktuelle NRK-serien ”Koselig med peis”. Han har et godt forhold til kulturjournalister, og lar seg velvillig bli regissert av DNs fotograf.

– Jeg har selv vært kulturjournalist, så jeg synes det er veldig rart å møte dem nå. Jeg merker at jeg ikke blir noe smartere eller morsommere enn journalisten som intervjuer meg. Man blir vàr på hvem som intervjuer, men heldigvis så synes jeg kulturjournalistene har vært veldig bra, sier teaterregissørdebutanten.

– Men er de kritiske nok?

– Det er jo alltid et problem å være lanseringsjournalist. Jeg var det – en ren lanseringsjournalist, innrømmer han med et smil.

– Så jeg vet ikke om jeg kan si at jeg var journalist en gang. Jeg intervjuet bare artister om deres nye skive og sånn. Men jeg vet ikke hvor kritisk man kan være når noen bare har gitt ut ei skive. Hvor ligger kritikken der?

Pressens faglige utvalg har utformet Tekstreklameplakaten for at journalister skal ha et klart skille mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing. I pressens egne retningslinjer understrekes det at ukritisk videreformidling av PR-stoff skal unngås.

"En særlig aktsomhet og kildekritisk vurdering er nødvendig når redaksjonen mottar tips og materiale fra profesjonelle informasjonsleverandører", heter det.

– Det er ikke det kritiske jeg savner mest i kulturjournalistikken, men det å formidle kunst og kultur på en bra måte. Det å sette kultur i en kontekst, avslutter Torjussen.

Klokka er 12.29, og pressevisningen er over. Skuespillerne har gjort sin første fremvisning av stykket. Nå er det opp til journalistene å fremvise god presseskikk.