Fra sofasliter til fjelloptimist

Demian Amundsen sitter og smører matpakken sin, i matsalen på Juvasshytta ved foten av Galdhøpiggen, 1850 meter over havet. Utenfor vinduet daler snøen som piskeslag. Steinrøys og snø så langt øyet kan se.

 –Jeg er ikke helt sikker på hva jeg har begitt meg ut på her, sier Demian. Jeg er jo ingen turgutt som disse andre gutta i gjengen. De sykler, og går på ski, spiller fotball og står på snowboard. Jeg er mer glad i sofaen. Det blir spennende. Gutta kaller meg sofagrisen, men dette skal jeg klare, smiler han.

 

Seierspils som motivasjon
 

Alle samles ute etter å ha pakket sekkene.

– Har du det du trenger i sekken Demian?

– Jada, jeg har pakket ekstra klær og alt mulig.

– Hva med seierspilsen? spør Espen Høglund og smiler.

– Hehe, ja den ligger godt beskyttet, sier Demian.

– Seierspilsen er pilsen du får som belønning når du kommer på toppen, sammen med matpakken som du smurte om morgenen, ferdig flatklemt rett fra sekken. Det er en del av sjarmen.

Espen er en av de sporty gutta og har kjent Demian siden barneskolen på Skullerud i Oslo.

– Vanligvis ville jeg jo pakket solkrem og en shorts på vei til Thailand, men nå må jeg jo ha ullklær, jakker, bukser, fjellsko, votter og lue. Og ikke nok med det, men jeg må jo ha dobbelt opp, så jeg har skift. Det er jo en helt annen måte å tenke på når jeg skal pakke. Det er jo noe jeg ikke er helt vant til, smiler Demian litt oppgitt.

Det blåser surt. Vindtette jakker og bukser kneppes, og strammes godt rundt de turklare kroppene, som samler seg rundt guiden før avmarsj. Skjerfene surres godt rundt halsene, og luene trekkes godt over hodene. Totalt er vi ca 70 turister som skal klatre opp på Norges høyeste fjell denne morgenen. Galdhøpiggen raver 2469 meter over havet og bestiges av ca. 25 000 årlig. Blant de 70 som er i vår gruppe er det flere som sier at samholdet og det å oppleve noe sammen er en stor del av det som trekker dem ut i fjellet. Flere sier at det å komme seg vekk fra hverdagen også er en del av drivkraften. Ikke alle har naturen rett utenfor dørstokken og behovet for en flott naturopplevelse sammen med gode venner er målet for turen blant de jeg spør.

Langt og lenger enn langt

– Skal vi heeeelt opp dit? sier Demian og peker på en mindre fjelltopp bak Juvasshytta.

– Haha, må skuffe deg der ass, Demian. Vi skal innover steinrøysa der, og opp på det fjellet du ikke ser toppen på en gang, ler Espen.

Tåken er tykk, men vi kan skimte en stigning et sted langt der fremme.

– Åhhh, jeg angrer litt nå. Tenk i dag kunne jeg sovet til klokken tolv, og sittet i sofaen og sett på Newcastel mot Blackburn Rovers i Premier League.

Så hvorfor ble du med? Hva fikk deg til å ofre sofaen og tven til fordel for kulde og slit på vei til Norges høyeste fjell?

– Ja det kan du si. Jeg ble lurt av Tina Marie på fest. Neida, flirer han.

Tina Marie Kjerstad er kjæresten til Espen og er ”primus motor” bak turen. Som Espen liker hun å være aktiv, og har drevet mye med langrenn i oppveksten.

– Hun spurte om jeg ville bli med og klarte å overtale meg. Jeg er jo ikke akkurat født med ski på beina, som visse andre her, men man trenger jo ikke være sporty for å gå på tur. For meg er det like mye det å oppleve noe sammen med gode venner. Vi er en gjeng på ti personer som skal gå sammen. Det er ikke alle som kjenner hverandre fra før, men man blir jo kjent på en annen måte enn når man drar på fest eller på byen. Det er noe med det å oppleve noe sammen tror jeg, sier han.

– Også er det jo gøy og kunne skryte av at du har vært på Norges høyeste fjell og da. All takk til Tina Marie, legger han til og ler.

Hvordan kom du på å arrangere denne turen Tina Marie?

– Det er deilig å komme seg litt vekk, og gjøre noe annet, sier hun.

Hvert år reiser Tina Marie Kjerstad til Lofoten for å besøke familien, men i år fikk hun ikke muligheten.

– Det var da jeg tenkte at det hadde vært fin å ta en fjelltur. Jeg snakket med Espen om det, og vi kom frem til at vi like gjerne kunne gå til den høyeste toppen når vi først skulle gå. Det er jo litt stas, sier hun.

Kommer med morsmelken

Sosialantropolog Gro Birgit Ween har skrevet et manifest om hvorfor folk velger å gå i skog og mark.

– Å gå i fjellet er jo et slags bilde på norske verdier. Mange av oss har vokst opp med søndagsturer og blitt dratt med ut i skog og mark siden vi var små. Det å være nær naturen og komme seg litt vekk fra hverdagen er nok viktig for mange. Jeg tror også at det gir ro, bare det å nyte en utsikt og høre stillheten, eller fuglene som synger. Så er jo mange opptatt av å holde seg i form, og velger naturen, sier hun.

Litt kjekkas
 

Vi går gjennom steinrøysa mens regnet pisker i ansiktet. Stien går opp og ned, store steiner og mindre steiner. Noen steder må vi klatre, for å komme oss frem. Snøen rekker oss til anklene. Av og til plumper vi gjennom, snøen. Da er det godt å ha gamasjer.

– Hva er gamasjer? spør Demian.

– Det er det jeg har på bena over skoene så jeg ikke får snø i dem, svarer jeg.

– Haha, der kan du se. Jeg er en ekte sofagris, ler han.

– Jeg skulle ønske vi ikke hadde hatt guide, for da hadde det føltes enda tøffere. Litt mer ekstremsportaktig, smiler han.

Etter en times tid nærmer vi oss Styggebreen. Navnet kommer av at den er så farlig. Den ligger der som et stort hvitt teppe. Fra kanten av breen ser den så uskylig ut, men under snøen gjemmer det seg dype sprekker som det kan være livsfarlig og falle ned i. Vi står tett i ring for å holde varmen, mens vi venter på hele følget. Guiden legger ut tau med løkker som vi skal feste sikkerhetselene i. Det er ca. en og en halv meter mellom hver knute og det er viktig at tauet mellom hver knute er stramt når vi går over breen. Det er for at vi ikke så lett skal dra med oss neste mann i rekken, om vi skulle falle i en bresprekk.

– Jeg skal love dere at dere ikke ønsker å falle ned i en sprekk. Det vet jeg alt om, sier Øystein Vaagaasaaøygard, som er guiden vår.

Han har gått turen til Galdhøpiggen over 300 ganger.
– Jeg trekker tilbake det jeg sa om ikke å gå med guide, ler Demian.

Bruk etter behov

– Det er interessant å se hvor forskjellig vi bruker naturen. Noen driver med ekstremsport for å få et adrenalinkikk, noen liker å gå kortere turer, andre reiser på singelturer for å møte andre single med samme interesser. Også er det de som bruker naturen som en treningsplass. Innvandrere slår seg ofte ned med god mat og nyter det de ser rundt seg, mens etniske nordmenn er mer opptatt av å løpe fra a-b. Alt dette avhengig av hvilken alder man er i, om man har barn, kulturbakgrunn, klassebakgrunn og liknende faktorer, forteller Ween.

Turistforeningen prøver også å få innvandrere til å bli mer aktive i fjellet, men forløpig er det den etnisk norske middelklassen i Norge som bruker fjellet mest. Ween tror det henger igjen fra den tiden da arbeiderklassen ikke hadde så mye fritid, de var mer i aktivitet i hverdagen og hadde ikke samme behov for å være i bevegelse som klassene lenger opp.

I følge SSB er det en sammenheng mellom utdanning og hvilke fysiske aktiviteter vi velger å delta i. De som har høy utdanning, går mer skiturer, kjører alpint, jogger og sykler enn de med lavere utdanning. Tallene for 2007 bekrefter disse tendensene.  Mens 36 prosent av dem med bare grunnskole hadde gått skitur i 2007, var andelen blant dem med lang universitets- eller høgskoleutdanning på henholdsvis 77 prosent. 

 

Å holde motet oppe

Vi begynner å gå over breen. Gutta synger for full hals; Jeg gikk en tur på stien, Jan Teigen sin ”Optimist”, Postgirobygget`s ”Idyll”. Så det skal ikke stå på underholdningen. Det er ikke hver dag du går over en isbre med Jan Teigen og Postgirobygget som bakgrunnsmusikk, fremført av et noe surt guttekor. Siste etappe på turen opp er den bratteste. Med 200 graders stigning reiser Galdhøpiggen seg foran oss, og forsvinner inn i tåkehimmelen.

– Er vi fremme snart nå? Demian puster og peser oppover skrenten.

Eggen er ikke veldig bre så vi går i kø oppover. På den ene siden er det et stup på 300 meter rett ned og på den andre siden ligger Piggebreen. Men vi er nok ikke fremme enda.

– Kom igjen Demian, dette klarer du! roper Espen ned til Demian som går langt bak.

– Det er ikke så langt igjen nå! prøver han igjen å oppmuntre kompisen.

Luften er tynnere her oppe, så vi blir fort andpustne. Det river i brystet. Klærne er våte og sekken gnager på skuldrene. Stien kroker seg oppover. Flere steder klatrer vi med armer og ben for å komme oss opp. Vi skal opp. Det er bare å ta et steg til, et til, og et til. Snart er vi der.

Vi kommer oss til toppen og ramler inn døren i en bitteliten stue. Det er som en kald badstue. Dampen fra de våte klærne våre fyller luften og legger seg som en grå dis inne i hytta. Demian som kommer sist opp, setter seg rundt bordet vårt. Gjengen gir han et rungende velkommen.

– Yheeey! Du klarte det! Nå kan du være stolt!

Seierspilsen bruser over.

Veien ned igjen går raskere.

Det lysner litt, solen skinner så vidt igjennom det tykke skylaget og avdekker de dype sprekkene i breen. Langt under oss kan vi skimte dalen, og i bakgrunnen ljomer Demians versjon av ”Optimist” nok en gang utover Norges høyeste fjell.  Vel nede stråler han fra øre til øre.

– Yesss! Det har vært en fin tur. Jeg er så stolt!

Så du blir med på tur igjen, hvis muligheten byr seg?

– Kunne fint tenkt meg å dra på en slik tur igjen, men ikke mye høyere. Ikke basecamp på Everest, på 5300 meter over havet liksom, sier han.

Vel nede i Lom, samles vi på en av bygdas kafeteria til middag. Stolte og slitne. Alle enige om at å slite sofa kan være vel så bedagelig og bra, men å oppleve en fjelltur i godt selskap er enda bedre.