Den viktige døråpneren

– Jeg falt litt ut under monologen, kommer det fra en av dommerne.

– Men han sang seg godt inn, synes jeg, sier en annen.

25 år gamle Magnus Sander har nettopp forlatt rommet. Ute blåser den kjølige høstvinden liv i løvet og sanden langs trikkeskinnene i Kjelsås’ gater, men inne i teatersalen i den ombygde trikkehallen ved tolverens endestasjon svettes det. Det er lørdag formiddag, og Magnus er én av 15 utvalgte som har fått komme på audition til skandinaviapremieren på Broadway-musikalen ”Spelling Bee”. Nå skal regissør Renate Stridh og hennes meddommere avgjøre om han skal få en rolle i den prisvinnende musikalen.

Tidligere samme morgen. Klokken er kvart over ti, og Magnus står klar utenfor Trikkehallen. Han går i opprevne olabukser, svart hettegenser og lue. 20 minutter senere låser produsent Aleksander Erichsen den unge bergenseren og fem andre håpefulle fra første pulje inn i det gamle murbygget.

– Kan vi få et øvingssted, lurer Magnus.

Erichsen nikker smilende, før han prøver nøklene sine i de andre dørene i lokalet.

– Det ser ut til at dere må være her.

Magnus retter på luen sin og tar et par runder rundt i kafeteriaen, som i dag vil fungere som øvings- og oppholdssted. Han faller inn i et jevnt tempo, før lukten av nystekte vafler får ham til å smile.

”The 25th Annual Putnam County Spelling Bee”, gjerne forkortet til ”Spelling Bee”, er en humoristisk énakter om seks tolvåringers jakt på førstepremien i en stavekonkurranse. Den så dagens lys i 2005, og har både vært nominert til og vunnet Tony- og Grammy-priser.

– Jeg har skjønt at dette er en veldig musikal-musikal rent uttrykksmessig, sier en av Magnus’ konkurrenter.

– Ja, og den er utrolig kul. Jeg så den på klassetur i London, den var skikkelig bra, svarer Magnus.

Han forteller om en musikal der det er rom for improvisasjon og publikumsmedvirkning, og hvor enkelte av forestillingene får 18-årsgrense, slik at selve stavekonkurransen kan bli betraktelig grovere.

Magnus så ”Spelling Bee” sammen med medelever fra musikalartistlinjen ved Bårdar Akademiet, skolen han gikk ut fra i vår. De to årene han gikk der markerer et foreløpig siste stopp på en reise som begynte da han fikk rollen som apostelen Simon i en oppsetning av ”Jesus Christ Superstar” i Grieg-hallen mens han gikk på videregående. Et par småroller og en siviltjeneste senere var han på plass på Romerike folkehøgskole, før han dro til Oslo, der han levde litt som freelanceskuespiller og etter hvert altså søkte seg inn på Bårdar.

Produsent Erichsen var med på den allerede nevnte turen, og han var raskt ute med å skaffe seg rettighetene etter å ha sett West End-versjonen av den amerikanske musikalen. ”Spelling Bee” blir dermed det første prosjektet han og resten av det nyetablerte samvirkeforetaket Kulturpotetene gyver løs på. Bak det spesielle navnet befinner det seg en sekstett med nyutdannede musikalartister på søken etter den viktige førstejobben, jobben som kan sette dem på kartet i det allerede overbefolkede scenekunstmiljøet. Med tanke på at mer enn 50 musikalartister, sangere og dansere utdannes bare fra Bårdar Akademiet hvert år, og at det ikke finnes jobber til alle, gjelder det å bli lagt merke til.

– Hva driver du med nå, da, Magnus, lurer en tidligere klassevenninne som også skal på audition.

– Jeg jobber i barnehage.

– Å, så koselig!

– Ja, absolutt, og der har jeg i det minste fast lønn. Men det blir til at jeg står litt midt imellom ting nå, så jeg må nesten bruke det neste halvåret på å se hva jeg skal gjøre videre.

Valget står mellom å fortsette innenfor scenelivet, eller å gjøre noe helt annet. En god audition i dag kan derfor være med på å påvirke resten av livet hans.

Auditionen til ”Spelling Bee” kan være muligheten den unge barnehageonkelen har ventet på, og nå håper han at prosjektet kan hjelpe ham med å knytte nye kontakter, og på sikt dermed også skaffe ham flere scenejobber. I likhet med de seks potetene er han derfor forberedt på å jobbe gratis inntil et eventuelt overskudd er klart. Her skal det ikke brukes en krone for mye, og det er derfor godt å vite at oppsetningen krever liten rigg og få kulisser, ettersom handlingen er lagt til en gymsal. Budsjettet er ikke på mer enn 250 000 kroner, og da er også lønn til regissøren, musikerne og teknikerne inkludert.

På Kjelsås er klokken blitt fem over elleve, og førstemann skulle egentlig vært på vei inn til dommerne allerede. Magnus reiser seg fra sofaen og finner frem noteheftet sitt. Han blar frem og tilbake, før han stikker det tilbake i sekken og forlater lokalet og forsvinner rundt husveggen. Tre minutter senere kommer han tilbake, akkurat i tide for en felles oppvarming med de andre. Etter litt bøy og tøy og en serie sangøvelser åpner døren til teatersalen seg.

– Magnus?

Det eneste hodeplagget i oppholdsrommet ser opp fra en dyp strekk og går inn den åpne døren.

Magnus skal prøve å få rollen som Mitch Mahoney, en småkriminell type som soner samfunnsstraffen sin ved å ta imot barna som ryker ut av stavekonkurransen. Etter å ha hilst på dommerne, kaster han lua og snur ryggen til panelet. På signal starter pianisten å spille, og med ett vender Magnus om, skjønt, det er ikke lenger Magnus som står der. Holdningen er endret, og sangen er like mye til stede i fingrene og føttene som stemmebåndet.

– Run, freedom, run! Freedom, run away, synger han, en låt fra musikalen ”Urinetown”.

Han løper mot friheten og den potensielle døren inn til bransjen, og avslutter med noen lekne trinn og et par toner som presser seg opp mot taket.

Neste punkt er å fortelle to små historier, én fra barndommen, og én som får frem de kriminelle sidene i sinnet hans. Først forteller lille Magnus om hvor glad han var i å kaste ting, før en bergensk versjon av Mitch Mahoney legger ut om en fuktig oktoberfest der han tok seg inn på pauserommet på et sykehus. Dommerne humrer og klapper, før de sender Magnus ut.

Folk fra det etablerte teatermiljøet i Oslo har skrytt av initiativet og pågangsmotet de nyutdannede artistene i Kulturpotetene viser, men samtlige tror de vil slite med å komme i mål uten bakfolkene, apparatet og økonomien et institusjonsteater har. Produsent Erichsen er derfor i full gang med å søke om fondmidler og sponsorer. Han forsøker dessuten å få ”Spelling Bee” inn i den kulturelle skolesekken, slik at de i tillegg til å spille én uke på Chateau Neuf ved påsketider også kan få råd til å ta stykket ut på turné, samt lønne skuespillerne. Spørsmålet er om Magnus vil bli å finne på lønningslisten.

En ting har dommerne bestemt seg for, og det er at de har sett det de trenger, og at Magnus kan få gå. Men jenta som har ansvaret for kontakten mellom dommerne og skuespillerne er forvirret. Magnus er borte.

– Hvor ble det av ham?

– Jeg vet ikke.

– Jeg tror han gikk ut på trappen.

Og ganske riktig. Gjennom vinduene kan man skimte en svart lue som sitter bøyd fremover. Jenta smiler og åpner døren og sier noe, før hun kommer inn igjen og ber nestemann gjøre seg klar.

Det drøyer ytterligere et kvarter før Magnus kommer inn igjen. Fra auditionrommet høres en av sangene fra ”Løvenes konge”, og han synger med.

 Gikk det fint, avbryter et av noteheftene som venter på tur.

– Jo da, men jeg synes det var litt tidlig på morgenen.

Inne i teatersalen nærmer dommerne seg en konklusjon.

– Den monologen ble ganske lang og innviklet.

– Joa, men det har med at handlingen var såpass komplisert. Jeg synes ikke vi skal tenke på det.

– Og selve historien var tross alt utrolig festlig.

Det firehodede panelet har diskutert og dissekert Magnus’ opptreden ned til den minste detalj.

– Han sang seg opp voldsomt utover, jeg synes dette var mye bedre enn alt han gjorde på skolen.

– Han hadde ingen problemer med å nå høye C, skyter pianisten i hjørnet inn.

– Og…

– Det er godt innenfor det som kreves til denne rollen.

De fire nikker.

– Jeg tror han kan passe veldig bra.