En egen musikk

I Brenneriveien i Oslo høres nye takter for hvert vindu du går forbi. Du har X-ray-studioet hvor hip hop-beats kan høres gjennom murveggen. Du har øvingslokaler leid av diverse band, hvor høye gitarsoloer overdøver fire flate, og du har AKKS. Aktivt Kvinnekultursenter.

AKKS er hovedsakelig et tilbud til jenter som ønsker å øve, eller lære seg i spille instrumenter. De har også kurs hvor jenter kan lære seg å spille i band. En høstkveld når klokken nærmer seg sju, møtes Nathalie Dahlby Hansen, Anette Landsverk Sæther, Kerstin Pedersen, Maren Østern og Ellen Demmo i andre etasje hos AKKS. De kjente hverandre ikke for få måneder siden, men nå spiller de hvert sitt instrument i bandet Sverm. Det var en kompis av Kerstin som spiller i band som foreslo navnet.

- Det er jo flere norske band som har norske bandnavn selv om de synger på engelsk, sier Kerstin.

Når klokken har rukket å bli fem over sju, svermer jentene rundt i lokalet. Anette har satt seg bak trommene, Ellen setter opp keyboardet, Maren finner fram trombonen, mens Kerstin og Nathalie stemmer henholdsvis bass og gitar.

- Har du stemt din?

Nathalie og Kerstin står mot hverandre og Nathalie sjekker sine toner mot Kerstin sin ferdigstemte bass. Hun får en tuner av læreren.

- Jeg er ikke vant til å bruke en sånn, jeg, sier Nathalie og får straks hjelp fra læreren Henning Solvang.

- Det er egentlig høstferie neste uke, så det er ikke vanlig kurs, men har dere også lyst til å øve likevel?

Kerstin står midt i rommet og snakker til Anette og Maren. De nikker samtykkende.

- Vi får teste lydtekniker-skillsene våre, da. Så vi får det til alene i neste uke, sier Maren.

Sverm er et jenteband. Jenter som spiller i band. De har ikke møttes i en alder av 16 år over seksjonen for punk i brukt-CD-sjappa, men meldt seg på et kurs for å finne noen å spille med. Siden oppstartrn har disse jentebandene vært innom AKKS: Norma Sass, Bronco Busters, the Pumps og Jane Helen.

Stiftelsens hovedmål er å løfte fram kvinner i musikken, og særlig innen rock. Debatten om at det er få jenter som spiller i band er ikke ny, og flere har uttrykt offentlig at de er lei den. Forfatter og mangeårig musikkanmelder og synser, Arild Rønsen, skrev for noen år tilbake på bloggen sin i forbindelse med en gjenopptakning av debatten: «Ei jente fra AKKS sa det sånn i radio i dag: «Vi er ikke undertrykka, men underrepresentert.» Korrekt. Men så begynn og spell da! Jeg heier på jentene i AKKS, men de bør si det som det er: Så lenge rocken fins, vil målet være å bli like gode som gutta.»

Jentene i Sverm er alt annet enn en band-klisjé. De er alle mellom 25 og 33. Maren er snart advokat. Kerstin er lærer og Anette er sykepleier. De lever helt vanlige liv hver for seg. Kanskje hadde de aldri spilt i band om de ikke hadde meldt seg på kurs hver for seg, og funnet tonen sammen.

- Det er veldig fint å kunne lære seg dette uten å måtte gå på kulturskole med barn fra 7-13 år, ler Anette.

Daglig leder ved AKKS i Oslo, Aria Fet, mener det er viktig å ha disse kursene spesielt rettet mot jenter.

- Trommekursene hos oss, for eksempel, har vært noen av de mest populære, mens kulturskolen sliter med å rekruttere jenter til sine trommekurs. Det virker som jenter synes det kan være skummelt å melde seg på et kurs hvor de vet det bare er gutter, da de tror guttene allerede kan spille trommer. I mange tilfeller har gutter en sikkerhet på seg selv som gjør at de tør å kaste seg ut i og prøve ting før de kan det helt, mens jenter må øve timevis før de i det hele tatt tør å vise det til noen, sier hun, og legger til:

- Nettopp der er jo AKKS-kursene geniale da vi slenger folk på scenen tidlig slik at de innser det ikke er skummelt og får en følelse av det rushet som gjerne driver folk til å øve enda mer og fortsette med musikk år etter år.

Nathalie har stemt gitaren, og sjekker mikrofonen. Det er en dynamisk mikrofon, så hun må sitte veldig nærme den for at de dype tonene i stemmen skal kunnne komme fram. 

- Jeg føler meg litt utsatt, sier hun, ler og ser ned på mikrofonen. Bandet har begynt å spille, ikke sammen, men hvert instrument for seg. De varmer opp. Tankene flyr tilbake til musikktimene på ungdomskolen, gåsehuden fra ti år tilbake rekker nesten å slå rot før toner og akkorder møtes, og bandet er i gang med første låt. «Manic». Det er bassisten, Kerstin, som har skrevet den. Etter en noe haltende start, Ellen ser usikkert opp fra keyboardet og blikk veksles fort, henter de seg inn. De er allikevel ikke helt fornøyde når de er ferdige. De spiller låta igjen, litt saktere denne gangen. Det går mye bedre. Neste låt de spiller er skrevet av Nathalie, gitaristen. Det er en rolig balladepreget låt med uvanlige akkorder. Bandlæreren griper inn etter første gjennomspilling. Det er noe som skurrer her, mener han.

- Nei, det skal være sånn, sier Nathalie. Den tilsynelatende forsiktige jenta er helt bestemt og lar seg ikke rikke.

- Det er gitardråper, og det skal høres sånn ut. Det skal være skjørt.

Sverm spiller låta mange ganger. Av og til bare de tre siste refrengene. De skriver opp gangen i låta på tavlen, og de forsøker med forskjellig trommeoppbygning. Så spiller de det de er blitt enige om mange ganger. Av og til er det noen som glemmer når de skal slutte. Anette lar seg rive med flest ganger og ser like overrasket ut hver gang de andre er ferdige med å spille.

- Jeg lurer på om vi skal spille den siste frasen, «No one will catch you when you fall», bare en gang på slutten?

De andre er enige med Nathalie.

- Ja, men dette blir bra, sier Maren.

- Ja, vi er flinke, sier Nathalie.

- Skal vi spille den andre sangen litt? spør Kerstin.

Tonen jentene har mellom seg er høflig og de diskuterer seg fram til det meste på demokratisk vis. Alle kommer til orde, men noen tar ordet sjeldnere. Ellen sier plutselig:

- Jeg har med en sang i dag, jeg også.

- Men da kan vel du kanskje presentere den til slutt? Klokka er fem på ni allerede, sier Kerstin. De spiller «Manic» igjen. Flere ganger. Så er Kerstin sliten i fingrene etter mange timers spilling, og trombonist Maren begynner å gå tom for luft. Nå kan Ellen spille sangen sin. Hun trekker ringpermen mot seg og gjør seg klar.

- Okei, den er ganske rolig når jeg spiller den, altså, men vi kan jo alltids pimpe den opp litt, sier hun, og alle jentene ler.

- Hvorfor har ikke MTV et program som heter «Pimp my song»? spøker Kerstin.

Ellen spiller og synger. Stemmen skjelver litt, men hun spiller taktfast låta som går i valsetakt med en trist tekst om å bli forlatt. «Stupid game». Tom Waits kan ikke ha vært langt unna da Ellen skrev denne sangen. Når Ellen er ferdig klapper alle.  Ellen deler ut teksten.

- Så produktive vi er. Nå har vi nesten fått en ny sang til hver øving, sier Nathalie.

- Ja, nå kan vi snart gi ut en EP, sier Kerstin.

De prøver seg litt fram på den nye låta, men hver og enkelt må nok øve litt hjemme først. Klokka er uansett blitt fem på ti. De pakker sammen mens de snakker i munnen på hverandre. Energien som var lav for en halvtime siden, er tilbake på høyden igjen. De snakker om det spesielle lydbildet de får ved at de har med Maren på trombone.

- Jeg tror faktisk blåseinstumenter kommer litt tilbake. Jeg var og så Fjorden Baby på Øyafestivalen, og de har jo saksofon. Det var kjempekult, sier Maren.

Jentene bruker minst to kvelder i uka i AKKS sine lokaler. Om de skal satse for fullt på bandet? De ser på hverandre og småler litt.

- Det hadde jo vært litt gøy, da, sier flere av dem i munnen på hverandre.

De skal i hvert fall, spille på Blå 7.desember. Da er det samspillkveld i regi av AKKS.

Vel ute i Brenneriveien går skravla fortsatt.

- Det var så gøy at du satt Henning på plass!

- Ja, man må jo stå på sitt, sier Nathalie.

Det er diskusjonen om gitardråpene i Nathalies låt de snakker om.

- Jeg tror egentlig han synes det var litt kult at du sa fra, sier Kerstin.

«Jeg heier på jentene i AKKS, men de bør si det som det er: Så lenge rocken fins, vil målet være å bli like gode som gutta,», sa Arild Rønsen. Hos jentene i Sverm virker målet å være å lage sin egen musikk. Å bli like gode som gutta ble ikke engang nevnt under en tretimers øving.