Populær Proktor

Helt innerst i den dyregeografiske salen ved Zoologisk museum på Tøyen finner man et stort rom delt i to. Ser man til venstre, får man øye på elg, isbjørn og fisk, og alt er tilsynelatende normalt. Kaster man derimot et raskt blikk til høyre, får man følelsen av at noe er riv, ruskende galt.

På siden av rommet er et laboratorium, med døde dyr oppbevart i små vanntanker. Mens det bobler og putrer i to store reagensrør, hilser et slags dyreskjelett med overdimensjonerte og utstikkende øyne deg velkommen.

Et par meter lenger fremme er et beist av en rotte, nesten halvparten så stor som et voksent menneske. Den viser frem urovekkende spisse hoggtenner, og mellom dem dingler det man bare kan anta, er en vanlig rotte. Plakaten ved glassmonteren utysket sitter i, forteller at dette er en Mongolsk vannrotte. Den er laget av den polske animatøren Piotr Sapegin, og etter alt å dømme den eneste i sitt slag. Denne rotta er nemlig et D.D.S.Ø.I.F – et dyr du skulle ønske ikke fantes. Passerer du den, åpner det seg en korridor med de styggeste, hesligste dyr man kan tenke seg. Men: Ingen av dem finnes. I hvert fall ikke andre steder enn her, i Doktor Proktors sensasjonelle samling av dyr du skulle ønske ikke fantes.

Utstillingen er laget med bakgrunn i Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor, og er et samarbeidsprosjekt mellom Aschehoug og Naturhistorisk museum (NHM). Aschehoug har stått for finansieringen, mens selve dyrene er laget av Sapegin og teamet hans.

Fortsatt svært populær

– Denne utstillingen var en vinn-vinn-situasjon for oss. Vi fikk en utstilling, og i tillegg tar de som kommer for å se Doktor Proktor-dyrene, også en titt på de andre utstillingene våre, sier Cecilie Elise Webb, seksjonssjef for utadrettet virksomhet ved NHM.

Doktor Proktor-utstillingen skulle i utgangspunktet være åpen fra slutten av september og ut året i 2010, men slik ble det altså ikke. Webb forteller at Doktor Proktor-utstillingen har vært svært populær, og at dette er noe av grunnen til at NHM har valgt å la den vare ut 2011.

– I tillegg til at det har litt med hvor langt vi har kommet i arbeidet med å fornye gamle utstillinger, er det jo ingen tvil om at denne utstillingen trekker mange folk. Den har fremdeles et stort potensial, sier hun, og får støtte av driftsoperatør Chris Værlien. Han forteller at det at utstillinger står såpass lenge, er et ganske nytt fenomen. Da NHM startet med spesialutstillinger i 2001, ble utstillingene gjerne stående i maks to måneder.

– Doktor Proktors sensasjonelle samling av D.D.S.Ø.I.F slo an umiddelbart, og er fortsatt veldig populær. Hvem vet, kanskje den blir stående lenger enn ut 2011 også?

I løpet av åpningshelgen i fjor var drøyt 2 500 innom for å se fantasidyrene. Det er bare 500 færre enn da fossilet Ida ble lansert, noe som vitner om at konseptet er populært. I perioden Doktor Proktor-utstillingen har vært åpen, har NHM hatt 136 000 besøkende, forteller seksjonssjef Webb. Og selv om det første trykket naturlig nok har avtatt noe, er utstillingen fortsatt svært godt besøkt – ett år etter åpningen.

– Faktisk er det flere som kommer og spør etter Doktor Proktor enn etter fossilet Ida. Utstillingen holder seg veldig bra, sier Værlien, som forteller at svært mange av de besøkende er barn, i form av enten barnehagegrupper, skoleklasser eller barnefamilier.

Og er man innom Doktor Proktors sensasjonelle samling av D.D.S.Ø.I.F, er dette noe man merker fort. Plutselig kommer en barnehagegruppe inn døra, og de løper om kapp bort til den mongolske vannrotta. Barnehageonkelen Mats, som kanskje var sjefen under resten av museet, er plutselig maktesløs.

– Sjekk den ‘a, Mats, roper en av guttene, men får ikke fullført setningen før en annen roper, akkurat litt høyere:

– Mats, sjekk HER ‘a!

Slik fortsetter ferden gjennom Doktor Proktors dyrerike, i en vill konkurranse der målet er å si “Sjekk her” eller “Sjekk den” oftest. Barnehageonkel-Mats vinner.

Utstillingen er svært profesjonelt laget, og ved første øyekast kan enkelte av dyrene se utstoppede ut. Og Doktor Proktor har rett: man er virkelig glad for at disse dyrene ikke finnes. Midtveis inne i dyrejungelen blir lyden av fuglekvitter fra utstillingen til venstre overdøvet av mer uhyggelige dyrelyder, kanskje fra en Tynnhudet gomler eller en Gul neglelaks.

En ny gruppe barnehageunger er på full fart gjennom utstillingen, anført av en blond liten gutt, som tydeligvis er kongen på haugen. Han løper fra fantasidyr til fantasidyr og peker entusiastisk på alle, med fem-seks andre unger på slep.

Barna reagerer ulikt

I løpet av en drøy time er hele 13 forskjellige barnehagegrupper innom Doktor Proktors sensasjonelle samling av D.D.S.Ø.I.F. En av dem er Kværnerbyen barnehage, som er ute på tur med fireåringene sine. De stopper ved nesten hvert enkelt dyr, og overdøver de uhyggelige dyrelydene med latteren sin. En av ungene synes dyrene ser skumle ut, én synes alle er morsomme, mens én synes alle ser ut som bæsj.  

– Hva er det den der har for noe på rumpa? fniser en jente, og peker på Månekameleonen. De voksne blir svar skyldig, og dermed går fnisingen over til en trillende latter:

– Den er kjempemorsom!

Den oppfatningen deler åpenbart ikke en liten gutt i den neste barnehagegruppen, som begynner å gråte når han ser det tre meter høye fantasidyret. Det gjør han kanskje rett i, for hadde han vært gammel nok til å lese, kunne han fått vite at Månekameleonen i nær fremtid planlegger å starte tredje verdenskrig, for deretter å steke alle mennesker i et gigantisk vaffeljern.

Driftsoperatør Værlien forteller at det slett ikke er uvanlig at barn blir redde av utstillingen:

– Noen blir helt lamslåtte av frykt, det er faktisk en del som må snu og gå fordi minstemann er redd, sier han, og legger til:

– Utstillingen er jo laget for å være mørk og spennende, og da er det naturlig at det kan ha en slik effekt på folk.

Tross besøk fra 13 barnehager på én time er ikke dette en spesielt travel dag ved museet, sier Værlien.

– Med tanke på barnehagebesøk er vel dette omtrent normalt, og skolesesongen har jo ikke startet for fullt. Noen ganger er det helt ekstremt mye folk her, sier han.

Solid dose humor

Det er imidlertid ikke bare barn å se ved Zoologisk museum. 23 år gamle Simen fant også veien opp til den imaginære kjemiprofessoren Viktor Proktors laboratorium. Der har han bitt seg merke i en Tasmansk rødrygg. Det kengurulignende dyret holder en ball av sigarettsneiper, og i pungen har det også en barne-rødrygg som røyker.

– Jeg hadde ikke forventa å se et dyr holde sigaretter og Tuborg-topper på en barneutstilling, men det passer jo på en måte inn med resten av dyrene. Ingen av dem ser spesielt snille ut, sier han, og fortsetter bort til det som viser seg å være en Dobbelthodet ghanesisk kjøtteter.

– Ja, dette hadde vært noe å dissekere i naturfagtimen, ler Simen, og legger til:

– Utstillinga blir jo ekstra morsom av at den er så proft laget til, med informasjon om hvert enkelt dyr. De har til og med fått morsomme, latinske navn, sier han, og ser bort på en Trøndersk springskalle – Capra holdbrillan på latin. Denne imaginære skapningen skal visstnok roe seg ned dersom man synger siste linje av Rosenborg-sangen til den.

Det er altså en solid dose humor bakt inn i Doktor Proktor-utstillingen, og akkurat dette tror Cecilie Elise Webb gjør at også voksne titter innom.

– At barn liker utstillingen, er én ting, men det er mange elementer her også voksne synes er morsomt. Den inneholder mye humor, og voksne morer seg gjerne med ting barna ikke skjønner så mye av, sier Webb.