Kunsten utfordrer asylpolitikken

Temperaturen har sunket under minus ti grader utenfor teltleiren ved Jakobs kirke. Siden april har Palestinerleiren stått der som en politisk demonstrasjon mot den rødgrønne regjeringens asylpolitikk. Et hjerte skåret ut i is står der som et symbol på at alle er velkommen inn.

Dampen stiger opp av kaffekoppene og ut av munnene. Til vanlig bor rundt 30 palestinske papirløse flyktninger i leiren, men i kvelden står gjestene rundt scenen som sild i tønne. En lav kvinne med oransjt hår tar ordet. En høy mann med svart frakk og og mørkt hår kommer ut fra folkemengden. Replikkene som så veksles er et innblikk i flyktningens første møte med Norge:

- Kom her. Og ta av deg skoene.

Forpliktende samarbeid

Litteraturkveldene på Blå er populære. En gang i uka samles litteraturentuaster på Blå for å diskutere. Spesielt for denne kvelden, er at lokalene er flyttet fra St.Hanshaugen og over elva til Palestinerleiren. I en grå sofa starter diskusjonen om hvorvidt kunst er et politisk virkemiddel.

- Vi i Litteratur på Blå tar ikke et politisk standpunkt ved å arrangere i Palestinerleiren. For oss handler det om å stå opp for humane verdier og menneskerettigheter, åpner konferansier for kvelden, Ingrid Kvamme Fredriksen, med.

På tampen av fjoråret etablerte leiren Art in Residence, et prosjekt hvor kunstnere bor sammen med de papirløse. Den første kunstneren som flyttet inn i Palestinerleiren var Aschehoug-forfatter Demian Vitanza (27). Teaterstykket Papirløse flyktninger, som hadde premiere 7. desember, ble satt sammen på fem dager. Oslo Poesifestival inviterte fem papirløse poeter til å bidra i en lydinstallasjon.

- Kunstprosjektene er til for å vise at vi som er papirløse kan engasjere oss i samfunnet. Vi vil vise at vi ikke er bare et tall eller offer, forteller talsmann for Palestinerleiren, Mohamed Ganam, fra scenen.

På spørsmål om Palestinerleiren føler at samarbeidet med de ulike kunstmiljøene forplikter dem til hjelpe papirløses situasjon, svarer Ganam soleklart ja:

- En blanding mellom politikk og kunst er mer effektivt enn å bare demonstrere. Ifølge kommunen er siste dag for Palestinerleiren 6. april. Kunsten lever evig.

Kunst som politisk virkemiddel

- For meg er kunst en måte å vise følelser på. Ser jeg noe i samfunnet jeg reagerer på, skriver jeg om det, forteller papirløse Khalid Abuwarde, som var en av fem utvalgte poeter under Oslo Poesifestival.

- Når vi begynte å demonstrere lurte vi på hvordan vi kunne vise virkeligheten vår, uten å skade noen fysisk. Det er stor forskjell på hvordan man demonstrerer når man sammenligner Norge og Palestina, sier talsperson for leiren, Mohamed Ganam.

I dag lever mellom 500-3000 papirløse i Norge, sier Kari Helene Partapouli, leder ved Antirasistisk senter. Mange forsvinner helt etter siste avslag på asylsøknaden. Dette er problematikken kulturlivet nå har valgt å debattere.

- Vi ønsker å få samfunnsdebatten inn i kunsten også, sier Partapouli om samarbeidet.

Ikke nok med kun én aksjon

Intiativtaker til stykket Papirløse fortellinger, Marco Demian Vitanza, gikk hardt ut mot norsk asylpolitikk. Vitanze syns ikke folk skal klappe seg selv på skuldra etter å ha sett et politisk stykke. Det neste prosjektet må være sterkere, slik vil bevegelsen endre noe til slutt, sier han, til stor applaus fra publikum.

- Jeg tenker at det er forskjellige språk som møter hverandre. Kunsten har et personlige språk som kan skape en tilknytning som tar frem det personlige språket, det andre er det juridiske språket som politikerne bruker. Det at flere språk som møtes i stykket - det gjør det interessant, mener Vitanza.

- Dette har startet en bevegelse som vi må fortsette. Det som er interessant er å se på hvordan vi kan kna på språk og språkkoder, og bruke det som et sterkt politisk verktøy.