Oslo-losen på Oslo Nye

– Kanskje det ikke kommer noen i dag?

Marianne Edvardsen i ferd med å varme opp kropp og stemme bak scenen på Oslo Nye Trikkestallen. Det nærmer seg forestilling, men når sceneteppe går opp er det likevel ikke Marianne publikum får se på scenen. Marianne er dukkespiller, og sammen med fire andre dukkespillere og fire teknikere er hun ansvarlig for at Oslo-losens tidsmaskin ikke kjører seg bort.

I forestillingen Oslolosens tidsmaskin har koreograf Jo Strømgren laget en historie rundt Oslo-losen, karakteren som opprinnelig ble skapt av Harald Eia og gjort kjent gjennom programserien Ut i vår hage. Historien starter med at at Oslo-losen og to barnehagebarn ved en feiltagelse reiser tilbake til istiden.

– Jeg hadde lyst til å lage noe fritt, noe som ikke baserer seg på bøker, slik nitti prosent av barneoppsetninger gjør. Det at de voksne kjenner karakteren er også med på å trekke folk til teateret, forteller Strømgren.

Inspisent ved Trikkestallen Jon Ellefsen forklarer at det er mer utfordrende å selge ny norsk dramatikk enn de gamle kjente stykkene.

– Da vi spilte snekkere Andersen tidligere i år hadde vi 50 forestillinger, og det var bare et par stykk som ikke var helt fulle, sier Ellefsen.

Temperamentsfull

Oslo-losen er nok best kjent for sitt vanvittige temperament der han vanligvis spyr ut gørr om jødestag og hallik-Frantzen. Strømgrens Oslo-los er fremdeles full av bannskap og sinne, men koreografen har tatt bort det verste siden losen skal presenteres for barna.

 Hør Oslo-losen reise med tidsmaskin

– Jeg tror Oslo-losen blir litt mer menneskelig når han møter barna. Han blir nok litt snillere, forklarer Marianne Edvardsen, mens hun varmer opp stemme og rygg.

Marianne er kunstnerisk koordinator og en av de mer rutinerte dukkespillerne i Trikkestallen. Hun startet utdannelsen i 1976 ved Riksteaterets dukkeskole og har siden det blåst liv i dukker av skumplast og stoff.

– Det skjer noe når lyset kommer på og dukkene får liv på scenen. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det er noe magisk over dukkene. Publikum våkner liksom litt til når lyset kommer på. 

Trikkestallens tungvekter

– Ding ding ding.

Det er bare få minutter til forestiling. Kaffekopper parkeres på bordet før myke sko tasser hurtig over hardt gulv, så ned i graven under scenen.

– Oslo-losen spilles på dukketeaterets gamlemåte. Skuespillerne styrer dukkene fra undersiden og det er tungt for kroppen, forklarer Henning Gundersen.

Han har vært tilknyttet Oslo Nye Teater i 22 år og er egentlig teknikerne, men for at alt skal gå på skinner sklir arbeidsoppgavene bak scenen litt over i hverandre. I tillegg til å ha kontroll på kullissene, har han også som oppgave å styre mammuten; tungvekteren blant dukkene.

– Det blir tungt å holde på i tre kvarter, så det er greit å være varm i kroppen før det starter.

Bakteppe

Da sceneteppet går opp kommer responsen fra salen kommer umiddelbart. Latteren fra barna i Schafteløkka barnehage blander seg med Oslo-losens knurring. Han er like sint , men ikke så vulgær som har pleier å være. Han har både mammut og dukkebarn med seg på scenen.

Under scenekanten, i skjul fra barna løper dukkespillerne frem og tilbake. Mens kulisser kjøres ut og inn på spesiallagede skinner, dukker hele tiden nye karakterer opp på losens vei fra istid til nåtid.

– Det virker som ungene henger med i stykket. Det er ikke uvanlig at små barn begynner å gråte under forestillinger, men i dette stykket har det ikke skjedd enda, forklarer Jon Ellefsen.

Etter 45 hektiske minutter er stykket i Trikkestallen over, og barna fra Schafteløkka oppsummerer det hele ganske greit.

– Vi likte Oslo-losen, også mammuten da, men det var litt skummelt, sier barna i kor.