Fengende dødsleker
Journalen har anmeldt den lenge etterlengtede The Hunger Games: Catching Fire.
Bare for å ha sagt det, først som sist: The Hunger Games: Catching Fire lever opp til hypen, den første filmen, og enda litt til.
Vi tar i denne filmen, som er nummer to i rekken av fire, opp tråden fra The Hunger Games – filmen som ga oss den skremmende framtidsskildringen av en verden som nesten har gått under. En verden hvor det grufulle realitykonseptet The Hunger Games (på norsk Dødslekene) skal fungere som moraliserende underholdning for befolkningen av landet som på samme tid er både en utopi og et u-land; Panem.
Ett år etter
I Catching Fire er det gått nesten et år siden våre helter Katniss (Jennifer Lawrence) og Peeta (Josh Hutcherson) kom seirende, og dermed levende, ut av de såkalte dødslekene – etter å ha tøyd og bøyd og brutt på regelverket, som tilsa at det egentlig bare kunne være én seiersherre. Og nå er det tydelig at det håpet deres felles triumf plantet hos den mer slitne befolkningen i Panems 13 distrikter, vakler.
Spørsmålet om Katniss og Peeta egentlig er de framtidsfrelserne befolkningen i Panem hadde ønsket og trengt, reiser seg, der de nærmest tvangsstyres fra Capitol – landets overdådige, fargesprakende og nærmest karamellaktige hovedstad, som ikke sparer på ressursene selv om resten av landet lider. (Parallell til u-lands/i-landsproblematikk, anyone?)
For øvrig sliter Katniss med noe som kan likne posttraumatisk stressyndrom – kanskje ikke så rart etter å ha blitt tvunget til å kjempe for livet ved å drepe andre ungdommer. President Snow (Donald Sutherland) har lagt henne for hat – heller ikke så rart, siden hun har gjort oppgjør mot hans system, og kjærlighetstriangelet mellom Katniss, Peeta og Katniss’ barndomskjæreste Gale (Liam Hemsworth) er mer spent og taktilt enn noensinne. Attpåtil er det snart dags for et nytt utvalg av kjempere til nye dødsleker, og som filmen vil vise, er ingen trygge.
Rett på sak
Som dere skjønner er det mye å holde styr på her. Mange konflikter, masse drama, et bredt persongalleri (de ovennevnte er jo bare en brøkdel av de vi må forholde oss til), og generelt er det mye som skjer både hva angår tematisk handling og reinspikka action.
En stor fordel i så måte ligger i det at dette er en oppfølgerfilm, slik at mye og mange er kjent fra før av (oppfordring: se den første filmen først), og da blir det mye lettere å introdusere og plassere de nye elementene. I tillegg gjør dette også at filmen kan gå nærmest rett på sak, og vi dras rett inn i handlingens store konflikt, uten veldig mye om og men først.
Filmen fanger fra så å si første sekund, og dette er deilig for seeren og godt gjort. Enda mer imponerende er det faktisk at den klarer å holde deg fanget gjennom de 2 timene og 26 minuttene den varer. Den klarer, gjennom et dynamisk spill i flere akter, å holde på intensiteten, der vi følger Katniss og co. i etterdønningene av lekene, gjennom menneskelig opprør, gjennom psykisk stress og press, gjennom fyrverkeritilværelsen i Capitol (guidet, åh, så orgasmisk av Stanley Tuccis Caesar Flickerman, som er og blir The Hunger Games’ herligste karakter), gjennom kjærlighetsintriger, og, selvfølgelig, inn i nye leker.
Leverer varene
Selv om det kanskje kan virke overveldende mye å skulle presse alt dette inn i én film, så er produksjonen så stødig at man aldri føler at det kun blir overflateskraping, og man faller heller aldri av lasset. Om filmen riktignok skulle ha én svakhet, så kunne den nok med fordel ha skjært av 10-15 minutter på slutten. Dette er dog i likhet med veeeeeeeldig mange andre actionpregede filmer, og Catching Fire er absolutt ikke den største synderen av disse, så vi kan la det gå.
Så, om det skulle være noen tvil, The Hunger Games: Catching Fire leverer varene. Denne, så vel som forgjengeren, er nærmest et prakteksempel på hvordan en lager god underholdning for både ungdom og voksne. Underholdning som har litt mer substans hva tematikk angår (om ikke dette er samtidssatire/-kritikk, så vet ikke jeg), men som allikevel klarer å fenge i sitt driv.
Vi kan nok takke Suzanne Collins for et godt grunnmateriale i sine bøker, som med ytterste eleganse og takt har blitt overført til filmlerretet av dyktige mennesker både bak, for ikke å snakke om foran kamera. Jeg mener, rollebesetningen er så imponerende i seg selv at det er til å grine av. Så gå og se! Jeg gleder meg allerede til den neste.
Karakter: 5