Fra Blue til Blå

Tirsdag kveld møttes Linda Klakken og Terje Thorsen på arrangementet "Litteratur på Blå" for å ha en samtale om beatforfattere, og hva disse har betydd for eget og andres forfatterskap. De er to norske forfattere som begge kan sies å slekte på uttrykksformen.
 

Tenåringen er født

Beatgenerasjonen kan i dag sies å favne en hel generasjon forfattere hadde sitt virke på 1950 og 60-tallet i Amerika, spesielt i New York og San Francisco. Felles for perioden er tenåringens oppblomstring og en reaksjon mot det konforme. De tre mest kjente fra denne perioden er Jack Kerouac, Allen Ginsberg og William S. Burroughs. I tillegg til å skrive bøker som alle ble ansett for å være obskøne, dyrket de det ikke-konforme og spontane.
 

– Beat startet med en kompisgjeng  på fem som skriver og vil gå i mot det konforme. Estetisk har de ikke mye til felles, men de har alle et sterkt ønske om å komme seg bort, forteller forfatter Linda Klakken.

– Felles for poetene er at de reagerer mot ”akademisk poesi” tilknyttet universitetene. De går til et mer løssluppen og hverdagslig stil, sier forfatter Terje Thorsen i samtalen.
 

Påvirkning over dammen

– Jeg har fått mye inspirasjon fra Jan Erik Vold, sier Thorsen om hvordan hans fascinasjon for Beatlitteratur startet.

Jan Erik Vold er en av forfatterne som har videreført stilen fra USA til Norge. Gjennom sin interesse for jazz reiste han flere ganger til USA og lærte om beatpoesi og miljøet rundt kunsten. Vold har oversatt flere beatforfattere til norsk, blant annet Frank O’Hara, som også  Terje Thorsen tidlig ble opptatt av.

– Jeg kunne ønske jeg var Frank O’Hara i en periode. Jeg gikk rundt og gjengav diktene hans høyt, forteller Thorsen

Hverdagslig og urbant

Linda Klakken ga i 2010 ut dokumentarboka ”Den siste beatpoeten”. Boka handler om hennes reise til San Francisco for å møte en av beatgenerasjonens kjente poeter, Lawrence Ferlinghetti. Hun ble kjent med hans dikt på videregående.

– Jeg hadde kjærlighetssorg og gjemte meg på biblioteket for ikke å møte vedkommende. Her fant jeg en diktsamling av Ferlinghetti som snakket slik jeg snakket til mine venner. Det var kjærlighet ved første blikk, sier hun.

– Jeg tar det som finnes rundt meg og skriver om det. Jeg er ingen persilleblad-forfatter og klarer ikke ting som er utydelig, sier Thorsen.

Både Klakken og Thorsen bruker et muntlig, men presist språk. De skriver ofte om det hverdagslige og urbane. I høst er Klakken aktuell med diktsamlingen ”Mamma, kone, slave”. Her skriver hun ærlig om hverdagen og livet i den lesbiske kjernefamilien.

– Jeg mener beatpoesi fortsatt er overførbart til andre generasjoner fordi det handler om identitet og tilhørighet. Jeg tror denne tematikken alltid vil inspirere, sier hun.