Kom, la oss snakke om døden
Noen kommer fordi de er midt i livet og er nysgjerrig på døden. Andre kommer fordi de har mistet noen, eller fordi de har fått vite når de selv skal dø. På Dødskafé samles ung og gammel for å snakke om døden.
Den britiske småbarnspappaen og forhenværende kommuneansatte, Jon Underwood (40), kom i 2010 over en spesiell artikkel. Den handlet om fenomenet Café Mortel, en idé om at mennesker skulle samles, spise kake, drikke kaffe, og snakke om døden. En dødskafé. Ideen om "Café Mortel" ble opprinnelig utarbeidet av sosiologen Bernard Crettaz, som mener døden er et tabubelagt tema som folk ikke tør snakke om.
Café Mortel er ikke en terapitime eller sorggruppe. Meningen er å skape et forum for dem som ønsker å kunne snakke fritt om døden. Underwood avholdt den første kafeen, under sitt britiske navn, Café Death i sin mors stue i 2010. I dag er Café Mortel blitt en større bevegelse i Europa, og i går kveld gikk den aller første norske Dødskafeen av stabelen i Oslo.
Dødskafé: Café Mortel på norsk
De norske initiativtakerne Katarina Zwilgmeyer og Else W. C. Werring diskuterte navnet før de satte datoen for den første Dødskafeen.
– Jeg tenker at ordet dødskafe kan høres ut som en sekt. Hva skal dere der, er dere glade i døden, liksom. Men budskapet til Dødskafé-bevegelsen er egentlig memento mori. Husk at livet er verdifullt og at tiden må brukes på det som er viktig. Det synes jeg ikke er morbid. Vi ble til slutt enige om at det måtte gå an å kalle en spade for en spade, forteller Else Werring.
Hun er filosof, og har vært opptatt av døden i mange år. For et halvt år siden, ble hun introdusert for sin dødskafémakker, Katarina. En felles venninne mente de ville ha mye å snakke om, siden begge var så opptatt av døden. Venninnen fikk rett. Morgenbladet trykket i sommer en artikkel om Café Mortel. Allerede samme dag ringte Katarina Else for å spørre om de skulle lage Dødskafé i Norge.
Alle skal dø, og det er litt skummelt
Werring snakker med barna om døden. Sønnen på fire er spesielt interessert. Han lurer på om døden er som å være i Verdensrommet eller som å drømme.
– Jeg tror døden kan være fascinerende for noen fordi vi ikke vet hvordan det er å være død. Samtidig vet vi at alle skal dø. Det er jo litt skummelt, og mange lar seg fascinere av det som er skummelt.
Studentpresten ved HiOA, Valborg Orset Stene, snakker med studentene om døden. Hun er enig i at det er viktig å være ærlig overfor barn når de kommer og spør om døden.
– Barn er ofte opptatte av eksistensielle spørsmål, og kommer gjerne og spør om hvordan ting henger sammen. Da tror jeg det er viktig å snakke sant om døden, sier Stene.
Else Werring tror mange ikke har noen å snakke om døden med.
– Noen er redde for å snakke om døden. De som ikke er det, og som gjerne vil snakke om døden, får ikke snakke om det fordi de rundt dem er redde for å snakke om det.
Ifølge Werring får folk utløp for noe viktig når de får snakke fritt om døden. Flere av deltakerne på kafeen i går kom dit fordi de er redde for den. Andre kom dit fordi døden fascinerer dem.
Dødslang venteliste
For å skape en så intim stemning som mulig har damene bak Dødskafé valgt å begrense antall besøkende til under 30. Dermed står det nå folk på venteliste til neste Dødskafé som avholdes på nyåret.
– Vi har fått kjempestor pågang, så det var mange det ikke var plass til. Noen synes det var lenge å vente helt til januar.