Vulkan uten utbrudd

Kveldens publikum består stort sett av unge mennesker med ruteskjorter og ansiktshår, og jeg synes å ha sett Kronprins Haakon i salen også. Jeg antar at flertallet av publikummerne har kommet for å sjekke ut Bon Iver-frontmann Justin Vernons nye bandprosjekt. Jeg er selv ikke noe unntak. Bandet er et resultat av hyppig mailutveksling av lydeksperimenter og har nå utviklet seg til et skikkelig stadionband. Heldigvis følgerVolcano Choir i fotsporene til Bon Iver og kan stille med tilgjengelige låter og allsangvennelige partier.

Kjølig oppvarming

Jeg har et ambivalent forhold til oppvarmingsband. De kan vise seg å være glimrende undergrunnsband, men er dessverre veldig ofte kjedelige amatører.

Bandet som skal få Sentrum Scene i gang i kveld er duoen iampsyencefiction. Gruppen med det kronglete navnet består av en syngende gitarist og en keyboardist. Bandets lydbilde kan minne om den siste Bon Iver-platen. Vokalist har en sympatisk stemme som ligger midt mellom Bonnie 'Prince' Billy og The Tallest Man On Earth. Likevel begynner settet deres så dårlig at jeg er på god vei til å kategorisere dem som amatører. Lyden er dårlig balansert, gitarklimpringen monoton og vokalharmoniene lite imponerende. Verst av alt er det når vokalisten holder tonene akkurat litt lenger enn hva han har stemme til.

Heldigvis får snart lydmann skrudd litt på knottene sine. Harmoniene er fort på plass og keyboard blir hørbart. Under de to siste sangene er det god stemning i salen og iampsyencefiction koser seg tydelig på scenen.

Klam start

Etter en litt for lang pause er det klart for hovedattraksjonen. Det begynner å bli trangt om plassen og den gode stemningen fra oppvarmingen forsvinner. En mann ikledd en sort t-skjorte fra det norske metallbandet 1349 entrer scenen. Den «hjemlige» klesdrakten hans lurer meg til å tro at han er en vanlig roadie, helt til han stiller seg bak et keyboard og begynner å spille. De første tonene fra Tiderays, åpningslåten fra Volcano Choir sin nye plate Repave, fyller salen og publikum jubler. Snart er hele gruppen på plass, med Justin Vernon som korleder bak en bisarr prekestol. Tiderays har på veien fra studio til scene gått fra lavmælt indie til drivende poplåt med autotunet vokal. Denne mer rytmefokuserte versjonen er glimrende som åpningslåt. Jeg tenker at dette tegner godt for resten av kvelden, men dessverre blir den fulgt av en del eldre, mindre interessante sanger som glir forbi uten at jeg sitter igjen med noe når de er ferdige.

Heller ikke de nye sangene som blir presentert er særlig spennende. Særlig den første, en ungdommelig pop/rock-låt med tilsynelatende selvbiografisk tekst føles veldig malplassert i det kalde soundet til Volcano Choir.

Repave-magi

Det er definitivt sangene fra Repave som slår best an; det er magisk stemning i salen under den akustiske Alaskans og under Byegone er det tilløp til dansing blant publikum. Høydepunktet er når bandet drar i gang en elektrisk versjon av Bon Iver-sangen Woods. Da den først kom ut på Blood Bank EP-en i 2009 var den en ren acapella-låt. Kanskje ikke så rart at et band som utgir seg for å være et kor velger en så stemmefokusert låt fra Justin Vernons gamle katalog, men her får hele bandet rocke løs med et massivt, dronende backdrop til Vernons vokal. Det er kanskje her de høres mest ut som et vulkansk kor av alt denne kvelden.

Alt i alt er det ikke til å komme utenom at Vernon er kveldens ubestridte hovedperson. Selv om resten av bandet er over gjennomsnittlig habilt går de aldri alt for langt fra det man allerede har hørt på plate. Vernon leker derimot og bruker stemmen som instrument ved hjelp av vocoder og loops. Dette er bandets siste kveld på turné og de gir derfor jernet for å gå ut med et brak. Og det lykkes. Jeg er godt fornøyd når jeg forlater Sentrum Scene.