Veien til stjernehimmelen
Matias Tunold prøver å slå gjennom som skuespiller. Veien dit er vanskelig, særlig hvis du er mørkhudet same.
– Jeg tror at hvis du som mørkhudet 15-åring hadde flyttet til Karasjok, da hadde du slitt veldig.
Det sier Matias Tunold. Han er en 21 år gammel skuespiller, som for tiden jobber med innspilling til tre nye TV-serier, blant annet NRKs nye storsatsning «Makta». Matias kommer fra Karasjok, en liten bygd på 3000 mennesker, og er samisk. I tillegg er han adoptert fra Etiopia.
– Folk er veldig beskyttende for kulturen sin, og vi finnmarkinger er kanskje ikke de mest imøtekommende. For min del har jeg alltid hatt gode venner, og det tror jeg hjalp meg mye, sier Matias, som også studerer skuespill på Norsk Skuespillerinstitutt i Oslo.
Opp gjennom barndommen har han opplevd å bli behandlet annerledes på grunn av hudfargen.
– Rasisme skjer. Karasjok er et lite sted, og vi var kanskje fire sorte i bygda, sier han og titter ut i lufta.
Matias har opplevd mye stigma i barndommen. Nå reflekterer han voksent over det, men minnene preger han fortsatt.
Selv om han tar opp alvorlig tematikk, kan man se et smil på lur. Matias er typen man liker med en gang, og latteren sitter løst, mens han forteller.
– Men man får hard hud. Det gjør man uansett på et sånt sted. Jeg har prøvd å ikke bry meg. Om det kommer en gammel mann på bensinstasjonen, og snakker dritt, så må man vite hvordan man skal forholde seg til det.
Lettere som barn
Matias har på seg en beige jakke for anledningen. Under ser man det legendariske albumcoveret til Abby Road. Sjegget er velstelt og håret gjemmes under en caps. For Matias er utseende viktig. Stilen er moderne, og ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. Øynene lyser opp under brillene når han prater om hjemstedet i Finnmark.
Etter at han ble voksen har han skjønt mer av oppmerksomheten han fikk som barn.
– Jeg skylder ikke på folk. De har aldri før måtte forholde seg til mørkhudede. Men de kunne si ganske slemme ting. Det er først når jeg har blitt eldre at jeg virkelig har forstått det.
Matias tror det var lettere å forholde seg til rasismen som barn. Hvis noen sa noe slemt, tenkte han bare at personen var en idiot, også ble han ferdig med saken. Etter hvert ble han mer vant til slike kommentarer, som har hengt ved ham hele livet. Nå virker det som om han tar det meste med en knusende ro, selv om minnene hjemmefra preger ham.
Skuespiller
Som 19-åring flyttet Matias til Oslo. Her har han begynt på skuespillerutdanning, og har allerede rukket å spille i flere serier.
– Jeg liker å late som jeg er noen andre. Men det kan være veldig tungt til tider. I starten handler mye om å selge seg selv, som jeg synes er veldig ukomfortabelt, sier han og ler. Matias er av den ydmyke sorten.
Nå sitter han hjemme i en godt opplyst stue på Grünerløkka. Matias bor i et kollektiv med to venner. Han sitter komfortabelt på kjøkkenstolen, med en baguette og en kopp kaffe i hånda. Han tar en slurk av kaffekoppen før han fortsetter.
– Det er ikke så lett å få utløp for kreativiteten i Karasjok, men her på Grünerløkka er det ikke noe problem.
Matias er ikke helt komfortabel med å snakke om skuespillerdrømmen. Selv om han har store ambisjoner, ønsker han ikke å fremstå som selvgod. Men drømmen er å bli kjent.
– Jeg liker mange av aspektene ved å være kjendis. Det å bli invitert på kule premierer, og mulighetene man får av det. Men jeg er litt redd for å miste det menneskelige. Jeg vil ikke at folk bare skal se på meg som han kjendisen.
På sofaen i stua ligger en gitar. Matias klimprer litt her og der. Det er en måte å få utløp for kreativiteten på. Hjemme i Karasjok har familien piano.
– Musikk er veldig viktig for meg.
Samhold
Han klør seg lett over haka. Det er på «settet» at Matias virkelig føler seg hjemme. Der trekker alle i samme retning, og gjør det de kan for at alt skal bli perfekt. Der føler man seg en del av et stort lag, mener Matias.
Å være en del av et lag er gjennomgående i alt han gjør. De viktige tingene for Matias, det han bruker tiden på, er alle ting som krever mer enn bare han selv. Fotballen, skuespillingen og vennekretsen. Matias liker ikke å være alene.
Han gløder når han prater om skuespillerjobben. Det ser nesten ut som øynene har åpnet seg litt mer enn tidligere, og han prater med mye engasjement.
– Jeg blir nervøs også, men jeg liker det. Det følger et fokus med nervøsiteten, som gjør at man blir skjerpet. Før hver innspilling prøver jeg å forberede meg så godt som mulig på forhånd. Da kan jeg tillate meg å bli nervøs, fordi jeg vet jeg har gjort en god jobb.
Identitetsbærer
Matias har en sterk Karasjok-dialekt. De fleste ordene uttales likt som på Østlandet, men tonefallet bølger fra høyt til lavt, akkurat som på samisk. For 21-åringen er dialekta et viktig kjennetegn.
Noen ganger bytter han også om dialekta. Med noen kompiser prater han bare østnorsk. Matias mener man blir eksotisk av å prate nordnorsk i Oslo, og er det noe han kjenner godt til, er det å være eksotisk. Det synes han kan bli slitsomt.
– Man må svare på de samme spørsmålene om og om igjen, sier Matias og sukker.
Han er godt vant med fordommer, uten at han gir noe utrykk for det. Matias strutter av selvsikkerhet, der han sitter. Han har blitt stilt de samme spørsmålene tusen ganger før. Aller mest er han opptatt av å være normal, han søker ikke noe ekstra oppmerksomhet.
– Jeg er stolt av dialekta, men mange har lite forståelse for oss som kommer nordfra, sier Matias.
Han er redd for at hans bakgrunn som mørkhudet same skal overskygge personligheten hans. Matias mener selv at han er en helt vanlig fyr. En fyr som alle andre, som spiser spaghetti til middag, og nyter en god TV-serie på kvelden. Selv om andre legger merke til utseende hans, har han aldri tenkt at han er annerledes.
Brunsamen
I Norge bor det over 50.000 samer. Av disse er det en liten minoritet som er mørkhudede. Akkurat det synes Matias er helt greit.
– Det medietrente svaret ville vært å si at jeg er stolt av å representere to minoriteter, og at mennesker kan være hva som helst. Det er jo for så vidt riktig, men helt ærlig synes jeg det bare er jævla artig. Man får litt ekstra oppmerksomhet, og de fleste ser positivt på det.
Han er riktig nok ikke den eneste i familien som er mørkhudet. Søsteren er også adoptert fra Etiopia. Gjennom hele livet har de holdt sammen, og gått gjennom de samme opp- og nedturene. Hun har vært en bærebjelke for ham.
Matias tenker ikke så mye på at han er adoptert. Han har ingen minner fra Etiopia, og har alltid bare vært Matias. En helt vanlig gutt fra Karasjok.
– Oftest er det faktisk vennene mine som som tuller litt rundt, og sier til folk at jeg er brunsamen, sier Matias lattermildt.
Det er tydelig at han synes betegnelsen er morsom, selv om det kan ligge forvirring i det. Matias har aldri tatt seg nær av å være brunsamen i gjengen. Det har blitt en del av ham. Brått får han en mer alvorlig tone.
– Men det samiske er veldig viktig for meg. Jeg var egentlig aldri en ordentlig forkjemper for kulturen, men da jeg flyttet sørover, ble det viktigere.
For det samiske har alltid vært der for Matias. Da han flyttet fra Finnmark ble lengselen til kulturen viktigere for Matias. For han definerer det mye av hvem han er. Det samiske er alltid en trygghet for ham, og i det samiske miljøet er han alltid velkommen.
Språkkyndig
Da han flyttet sørover, hadde han ikke bare klær og bøker i bagasjen. Også det samiske språket har han med seg fra barndommen. For Matias er det viktig å ta seg tid til å vedlikeholde språket.
– Det er fint å ha venner hjemmefra, som jeg kan møte og prate samisk med. Så spiser vi litt tørket kjøtt også, bare for å holde stereotypien på plass.
Idet han sier siste setning, bryter Matias ut i latter. Selvtilfreds over vitsen, strekker han på armene, og retter opp brillene.
Matias var lenge dårligst i klassen til å prate samisk. Moren er fra Gjøvik, og har lært språket grunnleggende i voksen alder. Men faren har alltid pratet samisk i hjemmet. På ungdomsskolen begynte Matias i en klasse der majoriteten pratet samisk som førstespråk. Etter det har han mestret språket godt.
I Oslo finnes det flere samiske kulturtilbud. For Matias er ambisjonen å delta på flere arrangementer.
– Jeg vil bli flinkere til å dra på ting, og kanskje ta med kofta ned til Oslo, sier han, før han stolt viser fram bilder av seg selv i kofta. Den er selvfølgelig av typen Karasjok.
Ikke den cocky typen
Mye av hverdagene til Matias går til skolearbeid på Skuespillerinstituttet. Nåløyet for å komme gjennom som skuespiller er smalt, og det krever hardt arbeid.
– Det er slitsomt til tider, men artig også. Det er ikke akkurat sånn at en bachelorgrad i skuespill kommer til å gi meg flere jobbtilbud, men jeg har lyst å lære, sier han og gjesper.
Det er tidlig om morgenen, og gårsdagen gikk til skole og jobb. Slik ser mange av hverdagene ut for Matias. Han studerer vanligvis fra ni til fire, også jobber han på kino ved siden av. De siste ukene har han vært på innspilling av en TV-serie.
– Jeg misunner de som ligger og sover nå!
Han er den eneste i klassen med skuespillererfaring, og blir til høsten å se i NRKs største seriesatsing noensinne.
– Jeg liker ikke å være han cocky typen, men jeg føler at mange ting vi gjør på skolen, det kan jeg fra før av. Samtidig er det veldig mye jeg ikke kan, sier han ydmykt.
Potet
Når han ikke er på jobb eller skole, bruker han tiden sammen med venner. Matias er sosial og utadvent.
– I vennegjengen vil jeg kalle meg en potet. Jeg er ikke alltid den som tar mest oppmerksomhet, så jeg har flere roller i gruppa. Noen ganger eier jeg hele verden, mens andre ganger er jeg han rolige karen. Jeg er tilpasningsdyktig.
Matias er aktiv og energisk. Man skjønner godt at han er en kreativ fyr. Han prater hurtig, og man legger merke til at han er glad i å prate. Kanskje ikke så dumt når man er skuespiller.
Han er også aktiv fotballspiller på fritiden. Samholdet man får på fotballaget er noe han er glad i. Spesielt lokaloppgjørene mellom hans gamle klubb Nordlys og Hammerfest vekket samholdet i gjengen.
– Det var ordenlige hatkamper, særlig mot Hammerfest. Det beste i verden var å slå dem!
Selvkritisk
Matias er høyreist og atletisk. Man ser tydelig konturene av en idrettsmann. Samtidig er kreativiteten hans sterkeste kort. Det mener han i hvert fall selv.
Til våren kommer tre serier Matias spiller i. Selv om det er rart å se seg selv på skjermen, gleder han seg til premiæren. Matias bruker alltid anledningen til å analysere egne prestasjoner. Han er av den selvkritiske typen.
Særlig den ene serien gleder han seg til å se.
– Den heter «Makta», og handler om Gro Harlem Brundtland. Det er NRKs største produksjon noensinne, og det er artig å få være med på noe historisk.
Så han må haste videre til studier. Matias vet at han må jobbe hardt for å nå drømmene sine.