Organene som lever videre
Stadig flere får behov for et nytt organ i Norge, men antall organer som doneres synker. For Mikkjel Trønnes (37) var den første nyretransplantasjonen et vendepunkt.
Putene klemmes stramt mot snittene som krysser magen, idet latteren flommer ut i stuen. Med over tredve metallstifter i magen som ennå skal gro, får latteren magemusklene til å dundre.
Det er en januardag i 2014, og Mikkjel har midlertidig flyttet hjem igjen til moren etter at de begge ble utskrevet fra sykehuset. I forkant av operasjonen hadde moren handlet inn de to lune stolene, som de nå sitter i, for ett spesifikt formål; felles restitusjon.
—Mamma, du må se dette her, kommer det fra Mikkjel.
Sammen oppdager de Ylvis-brødrene sin låt The Cabin, en satirisk hyllest til den særnorske hyttekulturen med utedo og utslitte kortstokker.
Sangen som nå fyller stuen, treffer en nerve hos den Toronto-fødte moren, som aldri helt forsto seg på nordmenns kjærlighet for hyttelivet. Latteren hennes harmoneres med sønnens.
Disse stolene hadde hun kjøpt inn for at de skulle ha det vondt i sammen, men hvem hadde trodd at også gleden kunne gjøre så vondt?
Mikkjel Trønnes, nå 37 år, har mottatt nyrer fra både en direkte giver og en avdød donor. Den første var fra hans egen mor. Etter noen år måtte han følgelig få en ny. Den siste nyren han fikk har han levd godt med i elleve og et halvt år.
Men ikke alle får organer i tide. I Norge er behovet fremdeles større enn tilgangen. I fjor døde 16 pasienter mens de stod på venteliste for et nytt organ.
Én avdød donor kan redde opptil så mange som syv liv.
Ventetiden for å motta en ny nyre er i Norge i underkant av to år.
I første kvartal av 2025, det vil si fra starten av januar til slutten av mars, har det vært utført 61 nyretransplantasjoner, mens 378 pasienter fremdeles står på venteliste.
Omtrent 80 prosent av Norges befolkning er positive til organdonasjon, men mange tar aldri det siste steget som innebærer å registrere seg, sier Aleksander Sekowski som er informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon.
Mitt, ditt og vårt
Etter operasjonen spurte moren ham spøkefullt:
— Er det min nyre i deg, eller har det blitt din nyre?
Den følelsen av at det er hans kropp, at han er et autonomt menneske, det var der fra før av. Relasjonen mellom dem har ikke endret seg bare fordi det var akkurat moren som ble utvalgt som donor.
Over ti år har nå gått siden mor og sønn gjennomgikk operasjonen.
Hun ønsker kun å omtales som Mikkjels mor fordi hun ikke vil ha oppmerksomheten rundt å ha vært donor. Håret hennes er i samme, varme rødlige fargetone som sønnens. Øynene hennes er tankefulle når hun forteller om avgjørelsen.
For henne var det en helt selvsagt ting å gjøre for sitt barn. Hun var så oppslukt i å bedre sitasjonen for sønnen sin, at da hun ble informert over hvor omfattende en slik operasjonen er, klarte hun ikke helt å ta det innover seg.
— Jeg gikk rundt og sa at hvis jeg ikke hadde fått lov til å donere, så hadde jeg tatt en gaffel og gjort det selv. Det var der jeg var.
Blikket hennes er alvorlig.
Mikkjel merker at noe er galt sommeren han er 17 år, mens han har sommerjobb som gartner i Botanisk hage. Han trives i jobben, men er mye kvalm og har vondt i hodet. Tre ganger er han innom legevakten uten å bli tatt ordentlig på alvor. Til slutt får han tatt blodprøver hos fastlegen sin - det blir da påvist nyresvikt.
— Jeg har i senere tid vært veldig aktiv og blitt dratt inn for å snakke med legestudenter. Når de skal drive med diagnostikk, så snakker jeg om hvor viktig det er at de tar disse veldig lette prøvene. Man hadde jo funnet problemene mine ved å bare bruke en urinstrimmel. Det er noe man kunne gjort hjemme til og med, som privatperson, sier Mikkjel.
Mikkjel lever med morens nyre i ett og et halvt år før blodprøvene hans begynner å gå nedover igjen. Han står litt mer enn et halvår på ventelisten, før han mottar en nekronyre på Rikshospitalet. Det vil si en nyre fra en avdød person.
Koblingen mellom pasient og avdød donor
Noen farer haltende, andre trillende. Sykehuset dufter så sterilt som bare sykehus kan dufte. Sporadisk suser de hvitkledde forbi massen av pasienter og besøkende, hvert skritt er en velkjent repetisjon. Under det luftige taket er det som om de hvitkleddes ruter er inngravert i gulvet. Stier som bare skimtes av trente øyne.
Utenfor durer gravemaskinene - støvskyene legger seg som et tynt lag rundt Rikshospitalet.
På avdelingen for immunologi og transfusjonsmedisin sitter hodene bøyd over mikroskopene. Når det kommer inn en avdød donor, er det deres oppgave å finne pasienter som immunologisk passer best med donoren. Dette gjøres gjennom noe som kalles en cross-match test, og må alltid gjøres før en transplantasjon. Det var her Mikkjel ble koblet til sin avdøde donor.
— På platen her ligger det celler fra giveren, sier Eskild Hagenes.
Han er spesialbioingeniør med ansvar for laboratorieutredningen av avdød organdonor. Eskild er varsom med ordene han velger, han unngår å bruke sitt faglige vokabular for å bli forstått.
— Så tilsetter vi pasientens blodserum, det vil si den væskedelen av blodet som kan inneholde antistoffer. Hvis pasienten har antistoffer mot giverens celler, så vil de reagere her på platen, akkurat slik de ville gjort inne i kroppen. Det simulerer rett og slett hvordan immunsystemet ville møte det nye organet, fortsetter han.
Stemmen hans er dempet, øynene fokuserte.
— Hvis det blir en reaksjon, dør cellene fra giveren, og da ser vi at de blir røde under mikroskopet. Det betyr at pasientens immunforsvar ville ha angrepet organet – altså at kroppen ville ha støtt det bort. Hvis cellene holder seg friske, uten å bli røde, betyr det at det ikke er noen antistoffer som angriper. Da er prøven negativ, og det er trygt å gå videre i prosessen.
Hvilken pasient som kan være passende for organet blir bioingeniørene enige om i samråd med kirurgene. Transplantasjonskoordinatorer fungerer også som et bindeledd mellom alle de involverte i denne prosessen, de skal ha et overblikk over logistikken.
Men den endelige beslutningen om hvilken pasient på ventelisten som mottar organet, er det opp til kirurgene å fastslå. Det var alderen og helsen som avgjorde at Mikkjel bare ble stående et halvår på ventelisten, kortere enn de aller fleste.
Kulinariske oppdagelser fra en sykeseng
Under pastellfargede vimpelrekker er grønnsaker og frukt radvis stablet. Kundene blir stående og inspisere matvarene før de omsider havner i handlekurven. Summende veksles setninger på språk fra alle verdens hjørner.
Mellom krydderhyllene, lenger inne i butikken, står Mikkjel nesten meditativt og gransker. Om bare han kunne finne krydderet Asafoetida. Som sjeldenheten av krydderet kanskje røper, er Mikkjel en ivrig hobbykokk.
Interessen for matlaging kom særlig etter hans første lengre sykehusopphold, hvor kosten, etter hans mening, stort sett besto av kjedelig sykehusmat.
— Jeg så veldig mye på matlagingsprogrammer mens jeg lå på sykehuset og ikke kunne spise noe godt. Så da jeg ble utskrevet fra sykehuset, hadde jeg mye mer kunnskap om matlaging.
Da Mikkjel var i dialyse, mens han ventet på nyredonasjon, var det strenge restriksjoner på hva han kunne spise. Da måtte alle grønnsaker kokes, gjerne to ganger. Han måtte få i seg nok proteiner, og væskeinntaket måtte begrenses for å unngå opphopning av overskuddsvæske i kroppen. Nå har dietten hans færre, om nesten ingen, grenser.
Dialyse erstatter nyrenes funksjon ved å rense blodet for avfallsstoffer og fjerne overflødig væske. Dette gjøres gjennom et filter i en dialysemaskin. For pasienter som ikke kan få nyretransplantasjon, er det en behandling de må leve med resten av livet.
Kilde: Store medisinske leksikon, skrevet av professor Ingrid Os og Bård Waldum-Grevbo
På vei hjem igjen fra butikken bretter han opp ermet på genseren og viser frem dialysefistelen. Flere hvite arr, spor etter nåler, kryper over hevelsen, som befinner seg like over håndleddet.
En kirurg har sydd sammen en vene og en arterie for å lage en kraftigere blodåre, robust nok til at nålene kan føres inn, igjen og igjen.
Før Mikkjel fikk denne løsningen, var han midlertidig koblet til dialyse via et kateter i bukhulen. Slike inngrep brukes ofte når nyresvikten rammer brått, men risikoen for infeksjon er stor.
Dialysefistelen i armen gir en mer varig tilgang, et sted der blodet kan strømme fritt inn og ut av maskinen som renser kroppen. Over tid blir huden til Mikkjel merket. Arrvevet gjør at man kan bruke butte nåler – de trenger ikke lenger å skjære seg gjennom, de glir rett inn. For Mikkjel betyr det færre infeksjoner, mindre smerte.
Dialyse blir ofte en midlertidig løsning ved akutt behov, men for mange blir det en ny hverdag: hyppige behandlinger, trøtthet, færre krefter. Arbeid og sosialt liv må justeres; flere av pasientene må redusere stillingen sin eller slutte helt. Spørsmålene for dem som står på ventelisten for en ny nyre er mange. Når kommer transplantasjonen? Når kan jeg leve normalt igjen?
Kristin Sæles arbeid som overlege på nyreseksjonen innebærer både den medisinske utredningen, men også oppfølging av pasientene. En del av jobben hennes består av å forberede pasienten og holde motet deres oppe, fordi resultatet blir som regel markant bedre etter transplantasjon. Pasientene ligger ofte ved Rikshospitalet de første seks til åtte ukene før de returnerer til lokal oppfølging.
— Når pasienten kommer tilbake og restitusjonsperioden går som forventet, ser man ofte en tydelig forbedring i helse og livskvalitet. For behandleren er det nettopp denne forvandlingen, fra langsom forverring til reell bedring, som gjør faget så givende, sier hun.
FugleAdvokatenes omsorg
— De måkene der er veldig unge. De er fra i år.
Mikkjels blikk er festet på fuglene som har samlet seg utenfor biblioteket på Grünerløkka.
Små havreflak ligger strødd utover gresset. Flere fugler i svart, hvitt og grått har kommet for å sikre seg en godbit. Blikket hans lyser opp.
— Ser du det på fargen, eller?
— Ja, jeg og samboeren kaller dem 'leggy rocks'. De ser ut som små steiner med bein når de er veldig unge.
De er begge aktive medlemmer i FugleAdvokatene, en organisasjon som redder og rehabiliterer byfugler. Butter, en solgul undulat, ble reddet av Mikkjel i Stensparken. I dag bor den australske fuglen trygt hos ham og samboeren, sammen med fem andre australskættede papegøyer.
Rundt oss flakser vingene. Noen av dem drar han kjennskap på, de har han selv leget. Han trekker frem mobilen og viser frem bilder av de yngste fuglene han har reddet.
— Noen fugler er rett og slett for unge til å være ute av reiret. De kommer seg ikke opp igjen heller. Så hvis man finner en veldig ung due, så må man kanskje ta vare på den.
Tonefallet hans bærer preg av å ville lære bort.
— Er det slik at du blir veldig knyttet til disse duene når du tar de inn, eller føles det fint å slippe dem løs igjen?
— De aller yngste må man mate fire ganger om dagen i seks uker. Så man blir jo litt knyttet til dem, sånn sett, svarer han.
Etter nyretransplantasjonen var Mikkjel på sykehuset i nesten to uker i etterkant, da var det han som ble pleiet. Han ble dratt ut av sykesengen og tvunget til å gå opp og ned gangen, slik at han raskere kunne bli frisk. Det var et stødig apparat rundt ham som sørget for at han fikk god nok oppfølging, blant annet gjennom mange nok fysioterapi-timer. Av den grunn er han særlig skeptisk til nedleggingen av Ullevål sykehus.
— Er det noe vi har funnet ut i senere år, så er det jo at man ikke kan effektivisere seg til systemer hvor folk får hjerteoperasjon eller en nyretransplantasjon, og så blir man sendt hjem to dager etterpå.
Utført på få minutter
Over tråden snakker Aleksander Sekowski, som er informasjonssjef i Stiftelsen Organdonasjon, om hvor kort tid det tar å registrere seg som donor. Stemmen hans bærer preg av engasjement.
— Å registrere seg som organdonor er noe du kan gjøre her og nå, det krever ikke ukevis med søknader. Derfor jobber vi hver dag med å gi folk et lite dytt i riktig retning: minne dem på å ta et aktivt valg, dele det med familien sin og registrere seg digitalt.
Mikkjel tror selv at noen donororganer går tapt av byråkratiske hensyn. Han ville helst sett at det var et system hvor man kan ta seg av donorlisten dersom man av kulturelle eller religiøse hensyn ikke vil være donor.
— Jeg ville også stått på donorlisten hvis jeg kunne, men jeg har jo så mye medisiner i kroppen at jeg vet ikke om de kunne brukt noe.
Munnvikende hans klatrer oppover.
—Kanskje de kunne brukt øynene mine?