Valgstemmer fra et asylmottak

Hele landet svømmer i røde roser, gule ballonger og fargerike partiprogrammer. Det er den siste valgkampinnspurten. Men på Vestby asylmottak i Akershus er dette en dag som alle andre. Her har ingen politikere vært på så lenge noen kan huske. Her er det ingen stemmer å hente. Beboerne på mottaket venter på svar. Å få bli, eller ikke.

En liten jente står på et furubord og strekker hendene i været. Michael Jackson synger høylytt fra en mobiltelefon. Det rosa skjørtet danser. Slitte joggesko tramper på gulvet. I utakt. Mens støvet hopper av gårde. En gutt geiper til en jente. Tungen er blå. Hun sperrer opp øynene. "Just beat it, beat it, beat it, beat it."

Sånn valglokale

Det kryr av barn på mottaket. De hopper og spretter fra alle hjørner.

- Vet du hvor sånn valglokale er? spør en gutt i blå joggebukse. Det er hans mobil musikken strømmet fra. Nå tar han bilder med den, mens vennene poserer. På føttene har han svarte fotballsko. Knips. Han ser opp. Rebin, 9 år gammel, 4. klasse på Vestby barneskole.

- Jeg tror kanskje du er litt for liten til å stemme...

- Jeg skal ta med mamma dit, sånn at hun kan gjøre det.

- Men hun kan vel ikke...

- Jens Stoltenberg,

- Hva?

- Jeg heier på han.

- Å ? Hvorfor det?

- Fordi han er flinkest, vel.

Gutten spurter nedover trappene. Tolk trengs ikke her. Rebin guider blant medbeboerne, med fyldig kommentar om deres språkkunnskaper: norsk, engelsk, serbisk, persisk, arabisk, eritreisk, somalisk. Listen er lang.

- Nei, den døren bør du ikke banke på. De kom hit nylig, så de snakker ikke noe særlig norsk foreløpig. Men her, her snakker de norsk. Og engelsk. Og serbisk, da. Gå dit.

Sukker

Det lukter stekt løk. Kyllingen krydres. Potetene hviler i stekepannen. Kjøkkenet er fylt av mødre og fedre. Det er ingen latter, ikke noe prat, bare ansikt uten uttrykk. Kjelene putrer på ovnen. Tallerkener løftes fra hyllene. Det gjøres klart til middag i stillhet.

- Dere er kanskje opptatt av asylpolitikk?

- Miljø!

- Hva?

- For meg er miljø viktig. Venstre har vært gode der, men jeg synes også den rødgrønne regjeringen er flinke på området. Stoltenberg eller Sponheim. En av dem hadde jeg stemt på.

Suzana, 34 år, rører på potene i stekepannen. Så stopper hun opp.

- Nei, vet du hva?  Det hadde blitt Ap, for de er mer mitt parti.

Hun heller de små potetterningene over i en bolle. Hun smiler. Men så sukker hun.

-Men vi har ikke norske TV-kanaler her på asylmottaket. Vi får bare inn utenlandske kanaler. Det er litt synd, ikke sant? Kanskje serbisk TV får med seg hvem som vant? Jeg får skru på TV-en på morgenen og se.

Hun forsvinner ut av kjøkkenet med datteren på slep. De tar fatt på trappene.

- Hvis Jens blir statsminister, håper jeg han gjør noe med ventetiden på mottakene. Mange bor her i flere år og får avslag. Det burde ikke vært slik.

Hun ser på sønnen, som kommer inn døren. Han legger fra seg skolesekken og begynner å leke med lillesøsteren. Den lille jentas latter brer seg i rommer "ikke kil, ikke kil".

- Det er trist, ikke sant. Suzana nikker mot barna.

- De har bodd her i seks år, bare gått på norsk skole, snakker språket flytende og er integrert. De liker seg her. Og kanskje må vi gå. En dag kan det hende det kommer et brev, og så må vi gå.

Bank, bank

Langs de grå veggene på gangen står det tørkestativer på rekke og rad. Rebin og vennene stormer gjennom lukten av nyvasket tøy. De åpner en dør. På en krakk inni kottet sitter en gutt med en bærbar pc foran seg. Gutten heter Rade, er 11 år og går i 7. klasse. Og ja, selvfølgelig vet han at det er stortingsvalg, hva slags spørsmål er egentlig det? Han ler. Rade er omringet av en sammenbrettet barnevogn, blå og hvite poser som står stablet oppå hverandre, en krykke, et par esker, en mopp, spraybokser og kluter for å nevne noe.

- Det er internett her, forklarer tenåringen og jager bort barna som står rundt ham med hodene tett ned på skjermen. De småler videre. Bank, bank.

Henadi, 36 år, med masterstudiet i politikk bak seg og tre måneder i Norge står i døråpningen.

- Nå har jeg gått inn på internett og sjekket dette om FrP, og du har rett! Asylmottak i Afrika? Det er litt spesielt, ja. Hun gestikulerer med armene.

- Jeg var ikke klar over det. Men på en måte kan jeg forstå dem også. Jeg vet ikke. De prøver vel bare å beskytte landet sitt. Hun ser spørrende ut.

- Men jeg hadde ikke stemt på dem, for eldreomsorg er viktig for meg. Hun finner frem til datteren blant barnemylderet, og lukker igjen døren, for nå er det leksetid.

Snakker

Ikke alle beboerne har TV eller internett på rommet, men de fleste får nyss om hva som skjer i samfunnet gjennom venner, radio, aviser eller skole. Rebin tygger på en vaffel, og vurderer døren foran seg.

- Vi kan prøve den, kanskje hun har blitt flinkere, sier han.

En rund dame med bollekinn titter ut. Hun rister på hodet. Rebin venter på signal.

- Neste? spør han og fortsetter videre forbi tørkestativene med klær i alle størrelser.

- Alle går ikke på skole, skjønner du. Og noen har bodd her mange år, mens andre få. De prøver da. Det er ikke lett, selv om jeg synes lekser er ganske lett.

Han banker på en dør. Det er ingen svar.

-Mhm, jeg gleder meg til sirkus. Kommer du til å være her hver dag? Alltid? Han springer bortover den mørke gangen.

-Se der, han er flink, vet du. Og så snakker han mye også.

Han peker på en tynn mann i vide jeansbukser. Det er Tesfalem som er 31 år og ingeniør fra hjemlandet. Tungen begynner å rulle.

-Jeg synes asylsøkere bør få lov til å jobbe fra dag en. Det er det Venstre vil, ikke sant? Slik får vi bidratt i samfunnet, og føle at vi tar del i den. Det er mye bedre enn at vi bare sitter og venter. For det er dét vi gjør, venter, venter og venter. Når asylsøkere får opphold, er de så vant til å få penger gratis, at de ikke tar jobb etterpå. Det må vi gjøre noe med. Dessuten er det ikke bra for psyken heller. Flere her har god yrkesbakgrunn, og det er leit at det går til spille. Hvorfor kan vi ikke få jobbe for pengene vi får?

Rebin smiler "hva var det jeg sa".

- Vi hadde liksom-valg på skolen i dag. Det var lærerikt. Poenget var å lære hvordan prosessen er, så alle fikk gi sin stemme. Det tells ikke da, men det var gøy for det, sier 31-åringen.

- Hvem stemte du på?

- Det er hemmelig, smiler han.

Venter

Barna har forsvunnet i hver sin dør. Det er stille på mottaket. Like ved et tomt spillbord ligger det en blå sliten skinnsofa i entreen. En mann sitter og biter negler. Damen ved siden av ham ser ut i den tomme luften. To menn går ut og tar seg en pause i solskinnet. En annen ruller inn i rommet.

- Jeg ville stemt på Siv Jensen. Hun vil ha Mullah Krekar ut av landet. Og det vil jeg også. Jeg synes ikke noe spesielt om jihad og sånt, sier 36 år gamle Johannes.

- Det er ikke alt jeg er enig med henne i, men for fire år siden trodde jeg det ville bli forandring gjennom Soria Moria-erklæringen, men ingenting har blitt gjort. Vi sitter fortsatt og venter, venter og venter i flere år. Hvorfor ikke gi Siv sjansen?

- Heldigvis har han ikke stemmerett, mumler en 15-åring som har stått og hørt på samtalen. Han drar opp buksen. De bryter ut i latter begge to.

Statsministeren ler

Han forstår ikke alt. Radioen snakker for fort. Han bøyer seg nærmere. Ingen bevegelse på kroppen. Rynkene står samlet på pannen. Han lytter. Jens Stoltenberg. Han lytter. Jubel. Så smiler han.

Valget er over. Det er morgen. Hun står opp fra køyesengen. Lister seg bort til TV-en. Bilder fra Serbia dukker opp. Reporteren snakker. Høyrefoten tripper. Utenriks. Høyrefoten står stille. Utenriks. Jens Stoltenberg ler. Hun spretter opp fra sofaen og vekker barna.

Mandag natt. Han klikker seg gjennom nettsidene. Rød: 85. Blå: 84. Han trykker F5. "Erna: - Ingenting er avgjort!" Han finner frem facebook. Skriver på en vegg. Gnir øynene. Scroller nedover. Ser på bilder. Går tilbake. Rød: 85. Blå: 84. Han trykker F5. "Fire nye rødgrønne år". Rød: 86. Blå: 83. Han klikker på krysset i øverste hjørnet.