En duenes mann

Det er slutten av 80-tallet. 14 år gamle Lars sitter i vinduet på rommet sitt i familiens hus på Risløkka i Oslo. Han speider ut mot himmelen som strekker seg over Oslo øst. Han har sjekket værmeldingen på tekst-TV flere ganger i dag for å sjekke forholdene. På Østlandet regner det.

For et par dager siden leverte han egenhendig sin beste brevdue på klubbhuset i nærheten.  Den har blitt kjørt til Umeå i Nord-Sverige, sammen med 200 andre duer. Fra Umeå er det 700 km i luftlinje hjem til Risløkka. Mens andre brevdueholdere har meldt på ti og tjue duer hver, var Lars lenge usikker på om han skulle melde på dua i konkurransen. Den er bare to år gammel, og 700 km er langt for ei så ung due. Men han gjorde det. Tok en sjanse. Og nå står han i vinduet og speider. Bare den ikke er blitt tatt av hauk!

Plutselig får han øye på en prikk på himmelen. Han er sikker på at det er en av naboens brevduer. Eller kanskje farens. Under ett minutt etter at Lars har sett dua som en liten prikk over Groruddalen, lander den gjennomvåt og med et klask. Dua sitter på dueslaget til Lars. Hans ene påmeldte due var raskest av alle sammen.

-  Det var dråpen som skulle til for at jeg ble koko. Etter det var jeg virkelig bitt av basillen, sier Lars Corneliussen (33).

Da Lars på første daten fortalte kjæresten sin Evelina at han drev med brevduer, lo hun høyt. Det er en reaksjon han får ganske ofte.

- Alle blir overrasket. De fleste er undrende. Er det noen som har brevduer i Norge, liksom?

Vi sitter på kjøkkenbordet til Lars i kjellerleiligheten i foreldrenes hus i Oslo. Han har vokst opp med en far og en bestefar som drev med brevduer. Før det igjen, var oldefaren hans Reidar en av tolv menn som stiftet Norges Brevdueforbund i 1912. Lars fikk sitt eget dueslag i garasjen som tolvåring, og har nå seksti duer. Han er redaktør for Norsk Tidsskrift for Brevduesport, og har sammen med faren Tom noen av landets raskeste ungduer.

Lars er klar over at han har en spesiell hobby. Og han forventer ikke at folk skal forstå.

- Det finnes utrolig mange rare hobbyer. De hobbyene som blir sett på som rarest, er ikke nødvendigvis de som er rarest, men det er de som er minst vanlige. Ta hestesport, for eksempel. Det er samme prinsippet. Du steller noen dyr, også setter du opp en konkurranse hvor det er om å gjøre å løpe fortest, eller fly fortest. Forskjellen er at hestesport er mye mer vanlig.

Lars Corneliussen er en middels høy mann, kledd i mørke olabukser, skjorte og blå Lacoste-genser med den karakteristiske krokodillen på brystet. Det er midt på dagen. Lars har høstferie fra jobben som lærer på Linderud skole, og har tid til å trene duene litt ekstra.

For å få gode og raske duer er det nemlig viktig at de flyr ofte. På de tre ungduekonkurransene, eller slipp som de kalles, som Lars og faren deltok på i høst, vant de alle sammen. Fordi det var ett de ikke deltok på, blir det ingen sammenlagt seier i år. Men Lars har god tro på at dua Young Woman, som vant to av årets slipp, vil få den gjeve tittelen årets ungdue.

For det utrente øye kan det være vanskelig å se forskjell på en brevdue, og en av de mange duene som befinner seg Oslo sentrum. Men selv om farge og fjærdrakt er like, er muskelbygningen svært ulik. 

- Å sammenlikne en brevdue med en bydue er det samme som å sammenligne en rød lada og en rød ferrari. De er begge røde, men de er veldig forskjellige.

Han høres nesten indignert ut. Dette er alvor for mannen på andre siden av bordet. 

En pep-talk med duene

Brevduer er tamduer som har en særlig utviklet evne til å finne hjem. Brevduer har vært i bruk helt siden oldtiden, både i Orienten, i Hellas og i Romerriket. Fra 1500-tallet til langt utpå 1800-tallet ble brevduer brukt til nyhetsformidling også i Europa. Under beleiringen av Paris 1870-71, ble brevduene brukt til å opprettholde forbindelsen mellom byen og omverdenen, og under begge verdenskrigene ble brevduene benyttet til spionasje. 

I dag brukes brevduene til konkurranser og avl, og Belgia og Nederland har de største miljøene for brevduesport i Europa. I disse landene er det å vinne konkurranser enorm prestisje og ikke minst er det store summer i premiepotten. I Norge teller medlemmene av Norsk Brevdueforbund omtrent 500.  

- Jeg skulle gjerne bodd i Belgia, sier Lars, og viser frem en tykk, rød bok. Boka utgis i Belgia hvert år, og inneholder utførlig informasjon om de raskeste og beste duene i Belgia.      

- Hva er det du liker ved brevduesporten?

Lars må tenke seg litt om.

- For det første er det kontakten med dyr. Det er en levende hobby. Et frimerke fra 1912 vil alltid være et frimerke fra 1912. Men en due er et levende vesen, og du har ingen garanti for hvordan den vil oppføre seg. Også får jeg muligheten til å være en slags Gud. Det er jeg som bestemmer når de skal spise og hvem de skal pare seg med. De er prisgitt meg, på en måte. 

En venn i brevduemiljøet omtaler forholdet Lars har til duene sine som kjærlig. Selv vil han ikke gå så langt.

- Det er forskjellig fra due til due. Følelsene er mye sterkere for de duene som har utmerket seg. Til de duene er det et nært bånd.

Forskjellen på relasjonene mellom Lars og den enkelte due, kommer til utrykk ved at bare de duene som utmerker seg får navn. Duene blir født med stamtavle og et nummer, men er de dyktige brevduer får de altså et navn slik som Young Woman. Hun fikk navnet sitt etter at hun vant sitt første slipp.

Noen duer kommer aldri hjem fra konkurranser. Da kan man merke det på Lars.

- Det preger meg den dagen og kanskje dagen etter, hvis en av duene jeg har hatt spesiell tro på blir tatt av rovfugl. Jeg blir nok litt stillere enn vanlig. Det er ikke verre enn det, men det er klart det er noen duer det er verre å miste enn andre. Absolutt. Jeg er stolt av brevduene mine. Jeg synes mine duer er de beste i hele Norge.

Han spøker ikke, men han ler.

- Snakker du med duene dine?

Det blir stille en stund på andre siden av kjøkkenbordet. 

- Ja. Når ingen andre er tilstede.

Han ler litt forsiktig.  Når han skal levere en due til kappflyvning, så hender det han ber duene ”fly alt de kan”. Han tror ikke de skjønner hva han mener, men han merker at de blir roligere av å høre lyd.

- Også gir det meg noe også. Det gjør noe med min tro på dem. Så en bitteliten pep-talk før jeg putter dem opp i kurven, det er bare stas.     

På vekkelsesmesse

Telefonen ringer. Han plukker opp en gammel, blå og oransje Nokia-telefon. Det er en elev. Lars underviser, og trives med syvende trinn på Linderud skole.

- Jeg liker det samspillet jeg har med barna når jeg føler at jeg lærer dem noe. Og gleden over å kunne gi kunnskap videre.

Det er også andre som får nye godt av kunnskapene til Lars. Av folk i brevdueforbundet, omtales han som en ressurs for brevduemiljøet i Norge. Lars er redaktør i Det Norske Tidsskriftet for Brevduesport på tredje året. Han skriver nesten alle tekstene selv, og han gjør det gratis.

- Jeg ønsker å gjøre en jobb for forbundet fordi det er en viktig organisasjon for oss brevdueinteresserte. Familien min har jo lange tradisjoner i Norsk Brevdueforbund, så det er med stolthet at jeg er med og bidrar som fjerdegenerasjon.

Lars får mange forespørsler om duene sine, og har stilt opp på en rekke arrangementer. Det rareste var en vekkelsesmesse i en menighet. 

- En prest skulle si noe, og når han var ferdig med den talen, så skulle det fyke masse brevduer ut. Jeg satt gjemt bak scenen, og folk skulle liksom tro det var gud som sendte de duene. Så jeg var med på en bløff der, hehe.

Duene hans har også blitt brukt i bryllup, til motefotografering, ved fredsmarkeringer og ved festivalåpninger. Spesielt gøy var det da han slapp hundre duer fra scenen da bandet Don Juan Dracula spilte på Øyafestivalen i 2005. 

- Jeg fikk låne duer fra flere medlemmer her i Oslo. Det så dritkult ut! Det syntes bandet og, så de ville ha det samme på Hovefestivalen. Så da dro jeg dit.

For Lars er det selvfølgelig bare positivt at han får være med på konserter og festivaler. Dessuten er det en mulighet til å promotere brevduesporten.

- Det er jo veldig mange som spør. ”Hva er dette for noen slags dyr?” Så da kan jeg snakke om brevduene.

- Må forstå at det er en lidenskap

Lars vil alltid ha brevduer. Og han er ikke villig til å bytte duene mot kjærligheten.           

- Det er ikke viktig for meg at kjæresten er interessert i brevduer. Men hun må forstå at det er en lidenskap og la meg få ha den hobbyen. Det er viktig. Jeg vil alltid ha brevduer, men med en gang venner, familie eller kjæreste reagerer på at jeg driver for mye med duene, da har det gått feil vei. Det er en balansegang der. Det skal ikke ødelegge for andre ting.   

Vi har beveget oss ut i hagen. Ungduene skal få seg en flytur. En hvit due benytter umiddelbart anledningen. De andre er tregere. Lars går inn i slaget for å jage ut resten av duene. De setter seg på hustaket noen meter unna. Han går opp på trappen til slaget, og hopper ned igjen med armene tilværs og med et stort ? hoi! Duene letter, setter seg på taket av dueslaget istedenfor. Lars kaster et nøkkelknippe opp lufta. Endelig letter duene, og flokken stiger høyt mot den klare, kalde høsthimmelen. De flyr samlet, i sirkler. Rundt og rundt. 

- Hvor viktig er det at barna dine fører familietradisjonen videre? 

- Når far og farfar driver med brevduer vil det alltid være et forventningspress. Jeg håper ikke de føler det. Men det vil glede meg om de får interessen. På samme måte som det gleder faren min at han og jeg har samme hobby.