Høvdingen

Aslam Ahsan trekker de bare føttene opp i stolen. Han klapper igjen macen, og plasserer den ved siden av Fritt Ord-prisen på kommoden bak seg. Han plukker opp pipa, tømmer, fyller og fyrer den opp. Lungene fylles med et par raske trekk før pipa legges på bordet igjen. Ahsan peker på et bilde på andre siden av stua.

- Det bildet har en litt morsom historie.

Han reiser seg og går over stuegulvet. Bildet er et portrett av Ahsan – med et turbanlignende plagg på hodet.

- Jeg fikk det malt i Pakistan, av en kunstner der, men egentlig hadde jeg ikke noe på hodet når han malte meg. Bare noen grå hår, kanskje. Da jeg skulle ramme det inn ble det ikke noe pent fordi hodet var alt for langt nede, så jeg tok opp et laken som lå i rommet og puttet det på hodet. Når kunstneren malte det på, ble  det mye bedre, smiler Ahsan.

Bar murstein

Denne evnen til å ta grep når han mener det er nødvendig, er en egenskap som i stor grad har preget Aslam Ahsans liv. Han vokste opp som høvdingens eneste sønn i en fattig landsby i Pakistan. Til tross for familiens høye posisjon, hadde de sjelden tilstrekkelig med mat, men prioriterte likevel å betale skolegang for Ahsan. Da faren ble kronisk syk, tok elleveåringe Ahsan et valg. Familien hadde ikke nok mat. Han måtte ta ansvar.

Den lille, underernærte gutten fikk først ikke jobb, men nektet å gi opp. Han hadde bestemt seg. Han dro rett hjem til den respekterte og fryktede eieren, og tryglet om en ansettelse. Dagen etter begynte han å bære murstein. Arbeidsdagen besto av hardt, fysisk arbeid - to timers sykling fra sin egen landsby.

- Sett med europeiske øyne var det en veldig tøff jobb, men der og da var det helt greit. Alternativene var mye verre. To av mine jevnaldrende venner tok livet sitt fordi de ikke orket fattigdommen. Det andre alternativet var å prostituere seg, forteller Ahsan rolig.

Da barnearbeid-debatten for alvor inntok Norge mot slutten av nittitallet, tok Ahsan til orde for ikke å forby de unge arbeiderne.

- De tenkte ikke på hvilke konsekvenser det ville få å stoppe alt barnearbeidet umiddelbart. Veldig mange familier er helt avhengige av den inntekten, hvis man skulle stoppet det måtte man hatt et godt alternativ på plass med en gang, sier han.

Omfavnet bok

Debatten trigget også forfatteren i den engasjerte mannen. Han ønsket å vise hvilken betydning barnearbeid kan ha gjennom å skildre sin egen oppvekst. Men selvbiografien ”Regnbønnen” kom ikke ut før i 2007.

- Jeg klarte ikke gi ut boken når den var mest aktuell. Det var for vanskelig å skrive. Jeg måtte ta tiden til hjelp, og brukte seks-syv år på å gjøre den ferdig. Det var veldig smertefullt, sier Ahsan alvorlig.

Han ser i bordet og rister taust på hodet.

- Jeg gråt veldig mye underveis.

Strevet var slett ikke forgjeves. Boken vekket oppmerksomhet, og ble omfavnet av landets litteraturanmeldere. Aftenpostens Ulf Andenæs oppfordret alle til å lese den med ordene “denne boken gir større innsikt i vårt nye flerkulturelle samfunn enn hundre TV-debatter om innvandringspolitikk”. Ahsan selv er også godt fornøyd, selv om kapitlene om barnearbeid ikke fikk så mye oppmerksomhet som han kanskje håpet da han begynte å skrive.

- Selv om den kom sent, vet jeg at boken ligger rundt omkring, i utenriksdepartementet, Norad og liknende. Jeg håper og tror at den har bidratt til et mer nyansert syn på feltet, sier han.

Politikken

Siden han kom til Norge i 1971 har Ahsan hatt hendene fulle av prosjekter. Han begynte som sementarbeider, har jobbet ti år som reklametegner, startet og ledet Ressurssenteret for pakistanske barn, var talsmann for den pakistanske arbeiderforeningen, og i år arrangerer han julefeiring for enslige for tjuende gang. Blant annet.

Likevel er det det politiske engasjementet som har blitt Aslam Ahsans varemerke. Det hele startet under valgkampen i 1989, da Ahsan satt på sidelinjen og ble mer og mer provosert av innvandrings- og integreringsdebattene. Til slutt klarte han ikke mer.

- Det var bare klaging! Alle partiene pekte bare på ting som ikke fungerte, og presenterte ingen løsninger. De hadde ingen dialog med innvandringsmiljøene, det var ingen kontakt.

Det glimter i gull når hendene til Ahsan ivrig gestikulerer.

- De snakket om analfabeter, og virket ikke å være klar over at innvandringen også innebar ressurser. Dette provoserte meg kraftig. Jeg fikk med meg folk, og begynte å gå aktivt inn i miljøene.

Og dermed var det i gang, et langt politisk liv som enda ikke er over. Ahsan meldte seg inn i Arbeiderpartiet, og sitter fortsatt i bystyret i Lørenskog kommune. Hans kjennskap til integreringsspørsmål har i tillegg gitt ham en stemme som blir lyttet til på Løvebakken.

- Jeg sier ikke så mye, men det jeg sier er fornuftig, forklarer Ahsan, før smiler og legger til:

- Og jeg har ofte rett! Jeg lærte tidlig å gjøre grundig research før jeg fattet en beslutning. Jeg hadde ingen brødre, så allerede som barn måtte jeg stole fullt og helt på meg selv. Det har gjort at jeg er veldig åpen veldig lenge, hører på innspill og lar meg korrigere, før jeg gjør meg opp en endelig mening.

- Og når du har bestemt deg?

- Da rokker jeg meg ikke.

- Drepte hijab-debatten

Ahsan forteller at hijab-debatten i vinter var et typisk eksempel på hans politiske væremåte. Han satt lenge uten å uttale seg, og ba journalistene som ringte om å kontakte noen andre. Så bestemte han seg. Én tekstmelding og én tv-opptreden senere anså han debatten som død. Og det gjorde arbeiderpartiet også.

- ”Norge trenger ikke være mer muslimsk enn muslimske land”. Én setning. Den sendte jeg til en kontakt jeg har i VG, og det kom i avisa dagen etter. Ingen kunne protestere på det argumentet. Hvorfor i all verden skulle Norge tillate noe som ikke engang er akseptert i Pakistan? Noen dager etter fikk jeg beskjed fra høyt hold i arbeiderpartiet at jeg hadde fått siste ordet i saken, forteller Ahsan.

Gjennom sin mangeårige politiske deltakelse og det at han selv er innvandrer, besitter han en enorm kunnskap om den norske integreringens historie. Hans første dager i Norge var preget av engstelse over ting han ikke forsto. Han kunne ikke forstå at kvinner gikk rundt ”nakne”, og ble helt fortørnet da en mann sa høyt at det ikke finnes noen gud.

- Jeg kom fra et samfunn fra profeten Mohammeds tid, til et moderne samfunn i en moderne tid. Uten overgang. Jeg forsto ikke, men det ga meg et perspektiv, og jeg snakket med veldig mange og var veldig nysgjerrig. Jeg kom over det, men det tok mange år.

- At innvandrere idag ikke klarer å tilpasse seg, er på grunn av sin egen manglende interesse. Religionen er ikke årsaken, selv kom jeg ut av det med styrket gudstro. Men man må ha sitt eget ståsted, hvis ikke står man ingen steder, sier han.

Kom for pengene

Selv om Ahsans opprinnelig kom til Norge for å bli rik, tok det sosiale engasjementet raskt over. Både fordi han veldig raskt oppnådde den rikdommen han var ute etter, og fordi han hadde noe å bidra med til samfunnet. I dag mener han den norske integreringspolitikken er Europas beste. Han gir mye av æren til enhetsskolen og den obligatoriske norskopplæringen for innvandrere - en ordning Ahsan selv var med på å få igjennom.

- Enhetsskolen er helt avgjørende for en god integrering. For andre- og tredjegenerasjons innvandrere hadde situasjonen vært helt annerledes om ikke alle gikk på samme skole. Det er også denne gruppen vi bør fokusere på i politikken, det er bortkastet å bruke mye ressurser på eldre analfabeter som bare er vant til å forholde seg til soloppgang og solnedgang, sier han, og forsikrer seg om at poenget er oppfattet. Dette er viktig.

- Og vi er faktisk det eneste landet i Europa som har norskopplæring som innvandrerne er mer eller mindre nødt til å delta på, legger han til.

Sliten

Ahsan sukker og lener seg tilbake. Han skraper pipa tom med en kulepenn, og legger oppi en ny ladning. Nok en gang sier han seg fornøyd etter å ha blåst to røykskyer bort mot spisebordet. Den massive, eksotiske sittegruppen står i kontrast til den lakkerte furutrappa og den enkle kommoden.

Ahsan har en rolig dag i dag. Det har blitt ganske mange av dem etter at han pensjonerte seg i mars - en ny situasjon for en lettengasjert høvdingesønn. Men noen forpliktelser holder han fortsatt fast på, blant annet går julefeiringen for enslige fortsatt sin gang. Tradisjonen han startet fordi ”han så at så mange satt alene på julaften”.

- Jeg må nok begynne planleggingen snart. En eller annen markering... Hei du!

Ansiktet til den sekstisyv år gamle mannen lyser opp når han får levert et åtte måneder gammelt barnebarn i fanget. Det er ett av Ahsans elleve barnebarn, og han skifter raskt både fokus og stemmeleie. Han snakker babyspråk til den lille gutten, som ler tilbake.

- På julaften i fjor fikk jeg to nye barnebarn. Jeg kan ikke tenke meg en større gave.

Ahsan skal snart gå tur med den lille krabaten. Med denne tvillingen kan han gå lenger turer enn med den andre, forteller han, og i går fikk de tårer i øynene fordi det var så kaldt. Ahsan nyter å ha nok tid til disse turene, og behovet han har hatt for å iverksette ideene sine er ikke lenger så sterkt.

- Jeg begynner å merke at jeg har levd et langt liv. Jeg er sliten nå, sier han med et fast blikk.

Så spretter han opp av stolen. Turtid.