Komipåpp, men ingen pappskalle

Tekst og foto: Jorun Gaarder

- Unnskyld at jeg er litt sen. Jeg våknet klokken åtte og satte meg til og klippet det vi gjorde i går, men så sovnet jeg litt igjen.

Det er travle dager for Steinjo. Innspillingen av Erlend Klarholm Nilsens (31) og Steinjos nye program Påpp og råkk er i full gang.

- I går holdt vi på med en videoinnspilling i fjorten timer, sier han.

Og slår seg ned ved bordet på den litt brune restauranten ”Lorry” på Oslos vestkant. Han hadde ikke lang vei å gå, leiligheten ligger kvartalet ovenfor, et steinkast fra der han er vokst opp.

Høstsola varmer fortsatt. Det er fridag for Steinjo.

- Jeg har ingen planer i hele dag. Det er en sånn dag man bare har lyst å bestille et flygende teppe og reise på tur, sier han og viser smilehullene.

Sin egen herre

I januar er bestevennene Erlend og Steinjo igjen å se på norske TV- skjermer med seks nye episoder. Etter to sesonger med animerte utgaver av seg selv i Kanal 1 på NRK 3 er de tilbake i humorhalvtimen på NRK 1 torsdager klokken 22.30. Det var her vi ble kjent med dem i Slå på ring, programmet som gikk i tre sesonger og ble nominert til den internasjonale underholdningsprisen ”Gullrosen” to ganger. Nå har de forlatt gutterommet og spiller denne gangen karikerte utgaver av seg selv. De driver en platesjappe i Oslo og prøver å slå gjennom som popstjerner. Nicolai Cleve Broch debuterer som smørsanger, Atle Antonsen er Sci-Fi -rockehelten The overlord of destruction og andre kjente fjes som Jenny Skavlan og Charlotte Thorstvedt bidrar også.

Denne gangen har de et større team med seg. Guttene er vant til å gjøre alt selv, og er nok ikke de letteste samarbeidspartnerne.

- Tror vi kan være litt vanskelige, litt surrete. Men opp gjennom årene har vi lært hvem vi kan jobbe med. Vi vil ha veldig kontroll på det vi lager, og siste hånd på klippingen.

Steinjo lener seg tilbake i stolen og legger bena i kors. Dermed skumper han borti bordet og brusflasken detter ned i hodet på journalistens hund.

- Oj, traff den hodet hans? Typisk, altså. Er så fokusert når jeg holder på med noe og har hodet så fullt. Hver dag når jeg går hjemmefra, må jeg snu og gå opp igjen og hente noe jeg har glemt minst én gang. Litt distré.

Bortskjemt enebarn

Steinjo kommer fra en kunstnerfamilie på Frogner i Oslo. Faren var allerede pensjonert skuespiller fra Nationaltheatret da Stein Johan ble født. Hver dag sto faren og gjemte seg bak et tre i Uranienborgparken når Steinjo kom fra skolen.

- Han så om jeg kom sammen med en venn eller en venninne. Var jeg alene, kom han og møtte meg, så han kunne følge meg over det eneste krysset som var der, forteller han.

En dag vil Steinjo bli pappa selv.

- Jeg har god tid ennå, pappa fikk meg da han var 67 år.

- Var det vanskelig, med en eldre pappa?

- Nei, det var helt supert. Han hadde mye tid til meg. Det er det altfor lite av i dag, tid til barna.

Plutselig retter Steinjo ryggen og drar i den svarte V-genseren.

- Hei du!, roper han til en forbipasserende mann, som bare ser rart på Steinjo og går videre.

- Vi har samme genser, han catcha ikke det, han.

Rampestreker

På barneskolen pleide han å legge patroner på trikkeskinnene, stille seg bak hjørnet og høre på smellene når trikken kom. En dag spratt en patron ut og traff en gammel dame i låret. Da løp han. Nå er rampestrekene blitt riksunderholdning og vi ler gjerne av to kompiser som leker sammen.

- Det er litt sært og rart. Enten så catcher du det, eller så gjør du det ikke.

For mange kjenner igjen deres musikkvideoer og filmtrailere. Laptopen kommer opp på bordet, og Steinjo finner fram noen råklipp på Macen.

- Det er veldig uferdig ennå, unnskylder han.

 Om programkonseptet er nytt, er musikkvideoene der fortsatt. I innspurten er det mange detaljer som skal på plass.

- Jeg jobber så mye at av og til kan det bli slitsomt å se en film eller høre på musikk. Hører så mye lyder hele tiden at når jeg har fri, må det bare være stille.

- Så det er ikke så mye festing?

- Det blir mindre av det jo eldre man blir.

Bestevenner

Det var ikke alltid gøy å ha en bestekompis som var to år yngre.

- Da jeg gikk i sjette klasse, var det ikke så kult å ha en venn som gikk i fjerde. Erlend måtte hoppe inn i buskene og gjemme seg hvis vi møtte noen fra klassen min. Han så nok litt opp til meg og jeg tror jeg kan være litt bossete. Men du har bare én god, god venn.

Guttene har vært venner siden Steinjo var fem og Erlend tre år gammel.

- Han måtte betale 100 kroner for et medlemskort for å få lov til å komme inn på rommet mitt, det er mye når du går i første klasse. Jeg hadde et Lego-trafikklys på døren som lyste grønt når han fikk lov å komme inn.

- Og fortsatt er dere sammen hele tiden?

- Ja, vi blir nesten litt lei av hverandre, jeg vet alltid hva han skal si og han vet alltid hva jeg skal si. Tror det blir så tett som et søskenforhold.

Steinjo hiver innpå en pommes frites. Før var han den tynne som synes det var kjempemorsomt å filme den litt romslige Erlend i altfor trange bukser.

- Nå har vi byttet helt størrelse, men Erlend har fått seg samboer, så nå legger han vel på seg igjen.

Fortsatt magi

En solfylt sommerdag i 1987 var Steinjo på søndagstur til Paradisbukta på Bygdøy med foreldrene. Litt nedenfor satt barndomskjæresten Bertine Zetlitz med en venninne. De vinket til hverandre. Så kom venninnen opp der Steinjo satt, og overrakte lappen; ”The magic is gone”, hadde Bertine skrevet, hun slo opp. I dag er Steinjo samboer med Andrea Eckerbom. For tiden går det likevel mest i ”Fjordland”-middager, Andrea er på Trinidad og jobber i tre måneder.

- Egentlig er det ganske deilig, når hun først skulle være borte. Det nærmer seg premiere og da må jeg ha fullt fokus.

 For mye jobb blir det. Erlend og Steinjo er perfeksjonister.

- Vi gjør det litt vanskelig for oss selv. Det hender vi har gjort alt klart, så kommer vi på settet og plutselig synes vi ikke teksten er noe bra lenger, så må vi ha ny tekst.

Én ting er når det bare gjelder én sketsj. Verre er det når de ombestemmer seg om hele programkonseptet. Egentlig ønsket NRK en ny runde med Slå på ring.

- Det var litt kjedelig med samme sjanger igjen, vi ville prøve å finne på noe nytt.

To fulle piloter laget de før de ble fornøyde, på tredje forsøk gikk det. En dag møtte Steinjo en gamlekjæreste i byen, han har flere av dem. Hun spurte om han ville være med og bytte en CD. Slik fant Steinjo ”Råkk og Rålls brukthandel”.

- Endelig fant jeg location til den nye serien. Innehaveren hadde sett Slå på ring og var villig til å leie ut lokalet til oss.

- Nå skal det se større og flottere ut. På en måte var det morsommere før, lettere. Nå tenker jeg på programmet om natten også. Men det er utrolig gøy når det er ferdig.

Tilfeldighetenes spill

Etter videregående var Steinjo litt bekymret, for ikke var han særlig skoleflink. Så hørte han om Paul McCartney- skolen, og takket være en solskinnsbolle, kom han inn der. På utdanningsmessen på Sjølyst sanket han brosjyrer om Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), men McCartney- skolens utsendte fortalte at dessverre var audition fullbooket. Steinjo dro hjem til leiligheten i Grønnegata på Homansbyen i Oslo, og tenkte at det var det.

- Så fikk jeg så akutt lyst på en solskinnsbolle, og måtte ned på 7-eleven. Der sto alle fra LIPA-skolen, og jeg satte meg ned på kne og bønnfalt om å få komme på audition. Jeg fikk komme dagen etter, før de andre. Det gikk bra. Norge var det første landet de var i, så jeg var først i verden til å komme inn på LIPA.

I 1998 var han ferdig uteksaminert, med en Bachelorgrad i musikk.

Idolet

Forfatter vil han ikke kalle seg, men biografien hans om Michael Jackson har ligget på topp ti- listen over mest solgte bøker i fire uker, godt hjulpet av stjernens dødsfall. Boken gikk i trykken samme dag som superstjernen døde. Da Gyldendal ba om et møte om boken i forkant, ble Steinjo tatt litt på senga.

- De hadde sendt en mail først, men jeg hadde ikke lest den ordentlig, og jeg trodde de bare ville ha en historie fra en som hadde møtt Michael Jackson. Han fra forlaget fortalte om boken i en halvtime før jeg skjønte at det var jeg som skulle skrive den, smiler Steinjo.

- Vil du alltid være ”blodfan”?

 - Det har vært mye i det siste, men jeg kommer alltid tilbake til musikken hans, og for meg er det helt selvsagt at det er den han vil bli husket for, ikke alt det ”wacko-jacko”- styret.

Steinjo løsner det lange, lett grånende håret fra hestehalen. Kanskje har han vokst fra idoler.

På McCartneys ”Fame-skole” brukte Steinjo mye tid i studio. I filmfaget er han helt selvlært.

- Jeg synes det er gøy å være bak kamera også. Mulig det blir mer av det fremover.

Steinjo rusler hjemover. Fridagen er ennå ung. Kanskje skal han hjem og bestille et flygende teppe.