Mannen bak skjegget

Det verste Anders Kvåle Rue visste da han var liten, var når familien gikk tom for tegneark.

- Jeg fikk helt abstinenser, og begynte å tråle huset etter hvite flater å tegne på. En gang endte jeg opp med å tegne på sålen til en joggesko.

Heldigvis hadde Anders ei tante som jobba i Tinn kommune, og som stadig forsynte ham med bunker av kasserte sakspapirer. Dermed hadde de fleste barnetegningene hans en byggesøknad eller vedtaksklage på baksida.

Tilgangen til tegneark var ikke Anders' eneste bekymring: Tusjene hans hadde det med å bli tørre. Ingenting var som å få nye tusjer til jul, og kjenne følelsen av hvor lett de glei over arka. Produksjonen hans ble som regel ekstra høy i romjula.

- Jeg har hele tida hatt en driftighet i meg. Jeg ville ikke bare tegne, jeg ville lage mange tegninger. Kanskje for å rettferdiggjøre at jeg satt der og tegna mange timer om dagen.

For mange tøffelhelter

Anders tegner fremdeles mye. Så mye at det er det eneste han lever av, og omtrent det eneste han noen gang har levd av. Men mannen bak tegneserien Småbruket, boka Skjegg og illustrasjonene i boka Vikinger, bruker ikke lenger sakspapirer som tegneark og tørre tusjer som redskap.

I det 130 år gamle huset til han og kona i Svartdal, har han fått et eget stort tegnerom i andre etasje. Arbeidsbordet hans bugner av blyanter, fjærpenner, pensler og malingstuber. En muskuløs mannsfigur i gips strekker armen mot den innerste veggen i rommet, som er dekt av bøker om vikinger, historie og kristendom.

Hjelmer i blankpolert stål, et sverd i en lærslire og en finmasket ringbrynje pryder de kraftige tømmerveggene. Inne blant malingskrukkene på bordet har en enkel ølboks gjemt seg. Selvfølgelig av merket Borg. Anders har alltid sett opp til pionerene som samla landet vårt.

 - Vi må slutte å skamme oss over vikingene, og heller bli inspirert av motet, kreativiteten og erobringsviljen de hadde.

- Og da mener du ikke viljen til å erobre land, håper jeg?

- Nei, overhodet ikke. Jeg mener viljen til å velge hvem du vil være og hvordan du vil leve. Og mot til å ikke la deg tråkke på av sjefen din eller omgivelsene dine.

- Jeg trodde vi var ganske flinke til å gå vår egen vei i dag.

- Når jeg ser rundt meg, ser jeg fullt av tøffelhelter. Norge flyter over av resignerte menn. Samtidig går konene deres rundt og er sure for at mannen aldri kan ta i et tak og lede an og erobre henne. Mannen blir frustrert og tenker «Jeg gjør jo bare det alle vil at jeg skal gjøre». Problemet er at omgivelsene egentlig ikke vil at han skal gjøre det han tror de vil.

Tøffe tak

Anders drar seg i skjegget. Han har mange ganger følt presset fra omgivelsene til å gjøre noe annet enn å tegne. En yrkesveileder på ungdomsskolen ga ham beskjed om at ingen kunne leve av sånt. Tegning måtte være en hobby. Først da Anders ble sykemeldt en periode sist vinter, fikk yrkesveilederen nesten rett. Sykepengene var mye mindre enn hva en vanlig arbeidstaker ville fått, og Anders fikk problemer med å forsørge familien.

- I sånne perioder kan jeg tenke at jeg burde gjøre som Arbeiderpartiet vil. Pakke sammen, få meg en ansettelse, fast inntekt og full stønad når jeg trenger det. Problemet er at det å skulle leve av noe annet enn tegning, alltid har virket som et stort, svart hull for meg.

Hendene til Anders befinner seg helt oppe ved haka når han snakker. Som for å løfte den litt avdempede stemmen. Fingrene folder seg ut og inn, som bladene på to blomster. Han sitter på en trestol i det gråblå kjøkkenet sitt.

- Jeg har jo tegna jevnlig mot betaling siden jeg var 12. Og stort sett har jeg klart meg fint.

Anders' første betalte oppdrag var tegneserien Sjøormen Sjur, som han tegna for alle utgavene av Vest Telemark Blad i sommermånedene. Ti kroner stripa, fikk han. Fra å karikere lokale politikere og prester i serien om Seljordsormen, har Anders gått til å illustrere bøker om det som interesserer ham aller mest. Norgeshistorien og Vikingtida.

Speiler samtida

Motivene for de fleste av Anders' tegninger er over 1000 år gamle. Likevel ser menneskene på dem mye mer levende ut enn dem du finner hvis du tar deg en tur i Seljord i dag. Man kan nærmest høre brølene fra de forvrengte ansiktene til vikinghøvdingene, når de hever sverdene til kamp. Og barna i stavkirkene tumler rundt mellom benkeradene, i stedet for å sitte pent slik de skal.

- Jeg prøver å skape et speil til samtida, så vi kan identifisere oss med de historiske menneskene. Rotløshet blir et stadig større problem i dag. Det tror jeg blant annet er fordi vår egen kultur, det urnorske, har blitt overskygget av cowboyer og indianere.

- Er det ikke bra å bli kjent med andre kulturer?

- Jo, men jeg tror også alle trenger å føle at de hører til i sin egen kultur. Hvis man glemmer at man er en del av en fortid og en framtid, er det lett å miste fotfestet. Jeg finner mye lykke i å føle meg i ett med forgangne slekter, og det ønsker jeg å formidle gjennom tegningene mine.

Mista far

Anders folder hendene i fanget, lener seg tilbake og speider ut av kjøkkenvinduet. Over det grassdekte gårdstunet, forbi kuene på jordet og ned mot nabobygda Flatdal. Dit flytta han, storebroren og mora, da Anders var seks år. Før det hadde de bodd på Miland i Tinn. Men da Anders var fire, døde faren hans av kreft.

- Den gang var jeg ikke i stand til å skjønne hva som skjedde. Men allikevel har det nok prega meg en del. Jeg så tidlig på døden som en del av livet. Ikke sånn at jeg har vært deprimert. Men det at faren min døde fra to små guttunger... Det har alltid vært et sårt punkt.

Anders ser ned i gulvet, og når han ser opp igjen, er øynene hans blanke.

- Tror du din fars død kan være grunnen til at du...

- Jeg har jo ofte lurt på om min nysgjerrighet på mannsrollen kan ha noe det å gjøre. Det at jeg følte et savn etter en farsskikkelse i deler av barndommen.

Skjeggete

I hele sitt voksne liv har Anders fundert over hva en mann egentlig skal være. Spesielt har han lurt på hvorfor flesteparten av norske menn hver morgen tar fram høvelen og fjerner alt av skjeggvekst.

- Spørsmålet ble ekstra tydelig da jeg kom i militæret, og måtte fjerne mitt spede forsøk på å anlegge bart. Da jeg gikk over til å tegne for Forsvarets Forum, var det en stor lettelse å kunne la skjegget gro fritt, etter å ha barbert meg hver dag i et halvt år.

Allerede her begynte Anders å ane en mekanisme: Barbering er et tegn på underkastelse. Skjeggvekst er et tegn på frihet.

I 2003 ga Anders ut boka Skjegg. Før det hadde han studert historien, og funnet ut at det er en direkte link mellom menns barberingvaner og samfunnet de lever i. I revolusjonære samfunn, som legger vekt på individuell frihet, har mennene latt ansiktshårene gro. Mens i strenge regimer har nesten alle menn vært skjeggløse.

- I det gamle Egypt var det kun faraoen som hadde skjegg. Til og med da det var kvinnelig farao, bar hun skjegg. Et kunstig et. Skjegget var et maktsymbol. Og er det til en viss grad fremdeles.

- Hvorfor er det sånn?

- Når en mann barberer seg, fjerner han symbolet på sin manndom. Han sier «Jeg er på linje med kvinner, barn og evnukker. Jeg er ikke farlig.»

- Men det høres jo fint ut. At en mann viser at han er på linje med kvinnene.

- Jo, men det er negativt at menn streber etter feminitet, hvis det er på grunn av ytre press. Menn bør i utgangspunktet la skjegget gro. Det er ikke noe galt ved mannens utseende. Å få lov til å ha skjegg handler om kjønnsidentitet og verdighet.

- Mener du at det foregår en slags mannsundertrykking i dag?

- Det er mye ved gutten og mannen som ikke lenger er ønska i samfunnet. Gutter som ikke klarer å sitte stille på skolebenken i seks timer hver dag, blir sett på som problembarn. Det viser at vi henger dårlig sammen med vår natur. Gutter trenger arenaer hvor deres maskulinitet er ønska. Fri utagering kan ha mye for seg, som mot, storverk og pionervirksomhet.

Møtte Gud på soverommet

En natt da Anders var 18 år, opplevde han å møte Gud hjemme på soverommet. Gutten som aldri hadde kalt seg religiøs, tok plutselig seg selv i å folde hendene og be Fader Vår.

- Mens jeg gjorde det, helt ubevisst, kom det en voldsom kraft inn i rommet. Det føltes som om jeg ble løfta opp av to hender. Jeg følte at Gud var reell. Det var som om en stikkontakt ble plugga inn.

Anders begynte straks å nilese bibelen på egen hånd. Da han flytta til Oslo for å gå på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, begynte han med menighetsshopping, og endte opp hos Oslo Kristne Senter.

Olavs Menn

I mange år lette Anders etter en mulighet til å forene sine norrøne og kristne interesser. Sakte men sikkert begynte en idé om en sagainspirert kristen forening å ta form i hodet hans.

- Er det ikke noe som skurrer ved å blande det norrøne og det kristne?

- Jo, lenge skurret det for meg også. Men mange av action-heltene i Snorre var kristne vikinger. Selv om mange av kristningskongene brøyt med Jesu eksempel, må vi se handlingene deres i lyset av tida de levde i. Jeg vil ikke at nazister og Åsatroende skal ha monopol på vikingtida, og gjøre den uspiselig for alle andre. Nå som vi er inne i et nytt årtusen, må vi kunne forholde oss til vår egen historie.

I vår kom Anders i prat med noen menn som viste seg å dele hans syn på kristendom og norsk historie. Det tok ikke lang tid før de starta mannsfellesskapet Olavs Menn. De vil jobbe for å styrke nordmenns bevissthet rundt vår historiske og kristne arv.

- Jeg burde kanskje ikke si det, men vi har ganske store ambisjoner. En drøm hadde vært å bli synlige i den offentlige debatten i Norge.

- Men hvorfor vil dere bare være menn?

- Når menn samles, oppstår det en spesiell omgangsform, en litt uvøren stil. Jeg er sjeleglad for at jeg slipper å forholde med til bare menn hele tida. Militæret var for eksempel ikke noe blivende sted for meg. Samtidig tror jeg mange menn føler at de elsker kone og barn over alt på jord, men allikevel har behov for å komme sammen med andre menn av og til. Det fins ting som menn ikke syns er så festlig å dele med kvinner.

- Som hva da?

- Det er vanskelig å konkretisere, siden du er kvinne og dette skal på trykk. Det er ting som ikke egner seg i det offentlige rom.

Anders reiser seg fra kjøkkenstolen, går mot vinduet, åpner det og stirrer et øyeblikk ut. Snart skal kona Anne Lise og sønnene Johannes og Ambros komme kjørende opp den bratte grusveien til familiens nostalgiske småbruk. Idet hun stopper bilen på tunet skal guttene slå opp bakdørene, hoppe ut på grasset og løpe mot faren deres som står i døråpningen og ser stolt ut. Han skal kikke interessert på de nye lekene som sønnene har fått på turen til Bø, og klappe en av dem forsiktig på hodet.

Men akkurat nå er det bare kuene som rører seg utenfor huset til familien Rue, der det ligger omgitt av bratte, tredekte fjell. Anders er tilbake ved kjøkkenbordet.

- Det gir en tilfredshet å forvalte en liten flekk av jorda vår. Å gå på et jorde som er ditt. Å legge noen steiner på et gjerde. Det er noe veldig urnorsk over det.