Mannen som ikke kan si nei

DET ER STILLE i gangene på Stortinget. Fredag ettermiddag. Ute varmer høstsolen. De fleste har allerede innviet helgen. På et kontor i femte etasje rasler det fortsatt i papirer. En av Arbeiderpartiets kandidater fra Troms, Bendiks Harald Arnesen, stresser ikke med å komme seg ut i finværet.

– Tror jeg at en kveld kan bli tung og ensom, så blir jeg på kontoret. Her er arbeid nok til å fylle hele døgnet og mer til, sier Arnesen, og kaster et blikk over papirbunkene som ligger i velorganiserte bunker på kontorpulten.

Bendiks Harald Arnesen har akkurat takket ja til enda en periode på Stortinget. Han går inn i sitt trettende år, og er som veteran å regne. Likevel har de færreste hørt om han. Nordlysredaktør Hans Kristian Amundsen ønsket han ut av lista. På lederplass oppfordret Avisa Tromsø Arnesen til å pensjonere seg. Grå, traust og usynlig, mener kritikerne om Arnesen.

– Hvordan oppleves det å bli uthengt?

– Ofte føles det som om de er mer opptatt av å ta person enn sak, og det kjennes tungt. I perioder føler jeg meg forfulgt som person. Men jeg er rimelig tjukkskinnet. Det er verre for de som sitter hjemme og leser for en udugelig familiefar de har, sier Arnesen.

Harstad Tidene har tatt han i forsvar, mens Tromsø-avisene har gått til angrep. Den typiske distriktskonflikten, mener han.

– Jeg vet med sikkerhet at jeg har jobbet like mye med Tromsø og Nord-Troms som med Midt- og Sør-Troms. Det har jeg vært veldig bevisst på. Men når jeg står i vinden og skal forsøke å fronte saker for fylket, og til stadighet blir framstilt som usynlig og udugelig, så er det klart det ikke gjør jobben lett. Hadde jeg opplevd mer oppbakking hadde det nok kunne speilet seg i resultatene, sier han.

Men noe må Bendiks Harald Arnesen ha gjort riktig ettersom han blir nominert. Gang på gang. Kun én har blitt nominert like mange ganger på rad i Troms i nyere tid, Asbjørn Sjøtun. Blant ordførere i fylket er han kjent som en mann som taler hele fylkets saker, og som alltid tar seg tid til å lytte til de som henvender seg til han. Det er også det Arnesen betrakter som sine sterkeste sider.

– Jeg er flink til å holde kontakten med folk, og jeg gir alltid tilbakemeldinger. Det handler om alminnelig folkeskikk. Og blir jeg bedt om å ta tak i en sak, da gjør jeg det. Har jeg åpning for å få noe til, så prøver jeg. Kan jeg si ja, så sier jeg ja, sier Arnesen.

Å SI NEI er han derimot dårligere til. Og da blir det mye jobb, og lite fritid. Arnesen er ukependler. Hver helg flyr han over tusen kilometer frem, og tusen tilbake. Det har han gjort i tolv år. Like mange år som datteren Anna-Marita har levd. Å si ja til jobb, betyr å si nei til familie. Og det har han dårlig samvittighet for. Hele tiden.

– Dette har jeg ikke klart så godt som jeg gjerne skulle ønske. Jeg spør meg selv daglig om jeg prioriterer rett, sier han.

– Hva synes datteren din om at du er så lite hjemme?

– Jeg tror at hun synes at det er litt vanskeligere nå som hun har blitt eldre. Det er mye som skjer som pappa gjerne skulle vært med på. Lekser som hun gjerne skulle fått hjelp til. Men hun har jo aldri hatt pappa boende hjemme, så hun er vant til det. Og da jeg forhørte meg med henne før jeg sa ja til fire nye år i Oslo, så regnet hun fort sammen at hun vil være 16 år da jeg flytter hjem, og konkluderte med at det var greit.

For hjem skal han, det er det ingen tvil om. Til Kveøy i Kvæfjord. Arnesen har vokst opp på et småbruk på øya. Familien bodde nede, og besteforeldrene oppe.Bestefar Bendiks. I Kvæfjord var det mange som het Bendiks. Minst seks,konkluderer Bendiks Arnesen. Men da han var på et AUF-treff for mange år siden, og skulle krite i kiosken, så fikk han ikke det. For Bendiks var jo ikke et navn, sa ekspeditøren. Arnesen ler.

Men et navn er det. Navnet som ble strøket flest ganger av alle kandidater i Troms ved stortingsvalget. 928 ganger.

– Hva synes du om det?

Arnesen leter frem en liten håndskrevet lapp på kontorpulten. Gir den til meg. En liste med navn er nedskrevet i sirlig, gammeldags løkkeskrift. Listen over de som er blitt strøket mest har han skrevet selv.

– Om man ser på landet under ett er det mange som er blitt strøket mange flere ganger enn meg. At jeg er strøket såpass mange ganger har vel med at Arbeiderpartiet er et stort parti med mange stemmer. Jeg har sittet lenge, ruset litt med fjærene, noe som ikke alltid har blitt like godt likt. Se på listen! Jeg er ikke i dårlig selskap. Noen liker deg, og noen liker deg ikke.

– Føler du deg uønsket?

– Nei, det kan jeg ikke si. 30 000 har ikke strøket meg. Det ser jeg på som et veldig godt resultat.

GODE RESULTATER har det blitt mange av i årene som stortingspolitiker. Men det er ikke noe Arnesen skryter så mye av. Å svare på hva som er hans største poliske seier synes han er vanskelig.

– Hva med sist periode, da?

– At vi fikk så mye ut av langtidsplanen for forsvaret. Vi beholdt basen i Sørreisa. Bygde opp hæren i Indre?Troms. Fikk flyttet generalinspektøren for hæren fra Oslo til Bardufoss, der vi også fikk helikopterbase. Forsvarets operative hovedkvarter ble flyttet fra Stavanger til Bodø. At vi fikk til ei skikkelig nordområdesatsing i forsvaret er ikke min politiske seier, men jeg får være så ubeskjeden å si at jeg har vært sterkt delaktig i å få det til, sier han, og forter seg å legge til: – Jeg har ikke det med å stikke meg frem å si at dette er min sak. Det er teamarbeid.

Etter en periode i forsvarskomiteen ønsker han seg en plass i samferdselskomiteen.

– For noen år siden besøkte jeg en glassfabrikk på Tranøy. De fortalte atmye glass ble kust fordi veiene var så dårlige. Når jeg bringer historien videre her nede, så blir jeg ikke trodd.

Arnesen mener at vi trenger en Nord-Norge-bane.

– Det er ikke bare et næringspolitisk og økonomisk spørsmål. Det er et miljøspørsmål. I Nord har vi stått for lenge med lua i hånda og sakt at vi skal ha enten vei eller bane, en av delene, men nå må vi kunne si at vi skal ha både og. Verdiskapning går hånd i hånd med samferdsel. Her nede legges alt opp etter hoder. Men vi kan ikke bare telle hau, vi må telle kilometer, sier han.

DE KILOMETERNE som skal tilbakelegges daglig i Oslo av Arnesen er det buss, trikk, T-bane og apostlenes hester som står for. Stortingspolitikeren brifer ikke mer på veien enn han gjør i mediene. Han har akkurat flyttet fra Skøyen til sentrum. Det blir en tjue minutters gåtur på morgenkvisten.

– Den trimmen trenger jeg!, humrer han og peker med blikket på magen.

Vanligvis er han blant de første som tropper opp på Stortinget om morgenen. Før sju. Og blant de siste som forlater Løvebakken. Da blir det ikke tid til sosial omgang og utnyttelse av hovedstadens mange kulturtilbud. Kino har arbeidshesten fra Kvæfjord besøkt tre ganger på tolv år. Den nye operaen har han ikke vært innom ennå. Han sliter heller ikke på stiene i marka. Men når han kommer hjem til bygda tar han seg gjerne en fest. For å ha kontakt med bygdas folk. Svein Ludvigsen, som nå er fylkesmann i Troms, spurte en gang: – Merker du at du begynner å miste kontakten med bygdefolket?

–Nei, det tror jeg ikke, sa Arnesen.

– Kjenn etter, sa Ludvigsen.

Og det har Arnesen gjort. Mange ganger.

– Når du er så mye borte fra livet i bygda, så får du det på avstand. Hvor mye du enn prøver å være til stedet, så makter du det ikke, sier stortingspolitikeren som har vært oppe i 260 reisedøgn på et år.

Den kommende perioden blir Arnesens siste på Stortinget. Da venter pensjonisttilværelsen. Men han har ingen planer om å slenge føttene på krakken. Om helsen holder, har han lyst til å jobbe med distriktsutvikling, som han mener har et stort potensial. Men blir han i storbyen?

– Nei! Det blir rett nordover etter denne perioden. De bruker å spørre meg: Trives du i Oslo? Ja, når jeg bare kommer hjem igjen, svarer jeg da.

DET RYKTES om at den første snøen har falt i nord. I Oslo fortsetter det fine høstværet. Det er lørdag morgen, og på Aker Brygge bobler det av liv. Bendiks Harald Arnesen vil vise frem fergen han jobbet på i yngre dager. Tjelsundfergen. Der har han passet maskinen. Og lastet mange biler. Arnesen savner livet på ferga. Da hadde han mye tid til å møte folk. Og snakke. Nå tjener fergen som restaurant for Oslo-folk og turister. Det er mange år siden Arnesen har vært ombord.

Planene for lørdagen er klare. Arnesen skal innom kiosken for å kjøpe Harstad Tidene. Så skal han til kontoret. Korte steg fører han over Rådhusplassen. Kaffebarene er full av glade mennesker i helgemodus. På Karl Johan er det matfestival. Det lukter av grillmat og nystekte brød. Bendiks Harald Arnesen lar seg ikke distrahere. Målrettet, med avisen under armen, forsvinner han inn døren på Stortinget. På et kontor i femteetasje rasler det i papirer.