Skal, skal ikke, skal

- Jeg beklager at jeg er sen. Det var ikke meningen. Jeg har vært i konferanse, sier hun og håndhilser.
- Du er presis.
- Er jeg det? Hun kikker på klokken.
- Jeg er presis. Øyenbrynene løfter seg flere hakk opp, og så smiler hun forundret. Kanskje litt for seg selv.
- Da synes jeg du skal gå tilbake til venterommet, så kommer jeg om fem minutter og henter deg.
Mener hun virkelig alvor? Jeg ser på henne. Ansiktet forteller ingenting. Det er blankt. Det går et sekund. Kanskje to, så ler hun.

Sjarmerende temperament
Racha Maktabi er aktuell i høstens dokumentarserie "Forsvarsadvokatene" på TV2, hvor et kamerateam følger åtte advokater i firmaet Hestenes og Dramer & CO gjennom deres hverdag. Allerede etter første episode fikk hun terningskast seks av Advokatbladet for sin "utrolig sjarmerende figur ovenfor en voldsmistenkt klient med livlig fantasi i forhold til hvordan blåmerker og brudd kan oppstå ut av intet". Hun lytter. Hun er tålmodig. Ingenting vipper henne av pinnen. Eller jo, det gjør det, for skal vi tro venner og familie har hun et temperament uten like. Men det er vanskelig å tro at den elegante 34-åringen som glir mot kontoret sitt på høye hæler plutselig kan miste fatningen. Men det har skjedd. Riktignok ikke på TV. Dette til tross for at enkelte klienter har bydd på utfordringer der også, som for eksempel den voldsmistenkte mannen.

Racha flimrer over skjermen. Hun møter den voldsmistenkte klienten på kontoret. De småprater. Hun spør om han har gruet seg for å treffe henne. Han svarer at han har gledet seg. Hun serverer ham en kopp te. De sitter på hver sin side av bordet. Ved siden av henne ligger det en bunke med sakspapirer.
Racha: De mener at du ved flere anledninger har slått eller tatt kvelertak på henne.
Klienten: Det er feil.
Racha: Jeg har fått noen bilder. De er litt stygge. Det er særlig ansiktet og sårene hun har fått på magen som jeg lurte på om du hadde noen forklaring på.
Klienten: Det er ikke meg, og de blåmerkene er gamle.
Racha: En annen ting er merkene på halsen. Kan du huske hvordan de oppsto?
Klienten: Ja, jeg tok kvelertak på henne, men slapp forholdsvis fort.

Racha Maktabi forsvarer mannen ikke handlingen.
- Det er en utfordring når klienten ikke forteller alt, men det handler om tillit, og det kan ta tid noen ganger. Min jobb er å gå gjennom bevisene med ham og representere personen. Det er også praktiske ting som må bli gjort. Når han ble satt i varetekt, var jeg den som formidlet kontakt med omverdenen. Det var ikke politiet som fortalte familien hans hvor han var eller ringte og sa i fra til jobben.

Ved første blikk
Racha sitter på den svarte kontorstolen med hodet i hendene og sukker. Nå må hun ta seg tid til å ordne praktiske ting i sitt eget liv. Bryllupet nærmer seg med stormskritt og hun og forloveden Amir Mirmotahari er langt fra enige. Hun vil ha et norsk bryllup. Han vil ha et arabisk bryllup. Begge er forsvarsadvokater. Enighet er en vits. Racha lener seg forover i stolen. Hun må tilstå noe.
- Når jeg får en idé, så tenker jeg at den er god, og da kjører jeg målrettet mot den. Noen ganger bør jeg kanskje stoppe opp og se hva som skjer rundt meg før jeg farter videre, men Amir, kjære Amir må jo forstå at norsk bryllup blir perfekt. Hun smiler over sitt eget resonnement.

Racha har bare vært i norske brylluper med unntak av ett. Og nå må vi ikke misforstå henne for det er hyggelig med ”litt andre ting”, men ...
- Jeg vil ha et norsk bryllup med borgerlig vielse og tre retters middag. Det skal være enkelt. Det skal være formelt. Hun demonstrerer med begge hendene. Og avslutter med å hviske ett eller annet. Det kommer som en slags mumling.
- I forrige uke bestilte jeg en magedanser ... Jeg vet, jeg vet, det var ikke planen, men jeg får mine tre retter og borgerlig vielse pluss det lokalet jeg vil ha. Da er det greit med litt arabisk fingermat. Jeg møter ham der, ser du. Og magedanserinnen blir et kulturelt innslag som de norske gjestene også vil ha glede av. Men det blir norsk kake!, avslutter hun. Triumferende? Kanskje.

Racha Maktabi og forloveden Amir Mirmotahari traff hverandre på det juridiske fakultet. For han var det kjærliget ved første blikk. "Jeg tenkte potensiell kone." Hun var ikke like sikker. "Jeg skulle aldri gifte meg med noen som var lavere enn meg." Det skulle ikke bli en lett match for Amir. Ikke nok med at norske menn har en gjennomsnittshøyde på 1,79. Racha er 1,80! Men de utvekslet e-postadresser og flere år senere gikk hun ned på kne. Amir fikk seg en gledelig overraskelse.
- Nei, altså jeg skulle jo fri. Jeg hadde planer om å gjøre det. Jeg var like rundt hjørnet, men Racha tenkte vel at det var på tide. Hun er ikke den som sitter og venter. Vi var i Stockholm og plutselig begynte hun på en tale, og jeg skjønte jo ingenting, for jeg visste ikke at hun skulle fri, men så gjorde hun det, og jeg ble jo helt sjarmert. Du vet, Racha, hun tar initiativet. Hun er mer impulsiv, og når hun har bestemt seg for noe så går hun for det, forteller han

Teppemannen fra Fredrikstad
Nei, Racha Maktabi liker i grunn bare å sitte stille i mørke kinosaler. Forleden dag så hun tre filmer på rappen: ”The Proposal”, ”The Ugly Truth” og ”Rottenetter”. Og under jusstudiet tok hun fleste av sine lunsjpauser foran en stort lerret.
- Formiddagskino er undervurdert! Det er en fin avkobling fra lesesalen. Nå får jeg dessverre ikke tid til å dra så ofte på kino, men til gjengjeld ser jeg flere når jeg først får kommet meg dit. Jeg forsøker å ta igjen alle jeg ikke får sett.

Racha Maktabis kontor er ikke i nærheten av å være like rotete som sidemannens. Her er det ingen saksmapper som flyter over pulten, eller står i svære bunker. På døra hennes henger det en tegning. "Til Rasha." Fargene er nesten utvisket. Ved siden av henne står en bunke med forskjellige "Rett i koppen". Den ene veggen er dekket med en hylle hvor det står tjukke bøker på rekke og rad. Konkursrett, barnerett, strafferett. Øverst ligger to familiebilder. Den ene er tatt i Libanon og den andre i Norge. Maktabi-familien reiste fra Beirut i 1976 og åpnet en teppebutikk i Fredrikstad. Gulvet er dekket av et rødt mykt teppe. Racha ser på den og smiler.
- Alle i Fredrikstad visste hvem pappa var. Det var ingen andre innvandrere der på den tiden. Han pleide å ta opp telefonrøret og si "Hallo! Det er Reza. Teppemannen fra Fredrikstad." Hele ansiket lyser opp.
- Var det tøft å være de eneste?
- Nei. Ikke for meg. Men det var kanskje det for de andre. For jeg var to år da vi kom hit og følte og oppfattet meg som norsk, og tenkte aldri at jeg var annerledes. Det var ikke noe jeg tenkte på før jeg begynte på jussen, men bevisstheten rundt det kom mye senere. Søsteren min vil si at det var alt for sent. Hun småler.

Storesøster Rania er uenig. Hun forteller at det ikke var for sent, for Racha har alltid følt seg norsk, men det er fordi hun er norsk. Hun gikk i norsk barnehage, hadde norske venner og måtte aldri ta norsk som andre språk.
- Og jeg husker mamma. Mamma var så opptatt av at Racha ikke skulle føle seg utenfor at hun lagde jul for henne hjemme. Hun sto i kjøkkenet og stekte ribbe for Racha! Kan du tro det? Min mor som aldri har rørt en pølse i hele sitt liv. Latteren fosser gjennom telefonrøret.

Kastet ut
Høsten 1993. Racha Maktabi har kommet inn på jusstudiet og skal flytte til Oslo hvor hun skal leie sin første leilighet. Hun er 18 år gammel og oppdager for første gang at ikke alle er enige om at hun er norsk. Hver gang hun ringer får hun beskjed om at leiligheten allerede er leid ut. Men når en norsk venn ringer, er den samme leiligheten fortsatt på markedet. Hun ser ned i bordet. Den ene tommelen leker med den andre. Hun legger haken i håndflaten. Ordene kommer langsomt.
- Det kom som en overraskelse. Jeg hadde aldri blitt mobbet eller ertet, og var jo norsk. Men det var først i politiet det virkelig gikk opp for meg.
- Hva skjedde?
Hun blir stille. Retter på genseren sin.
- Jeg reagerte på... Hun tar en pause.
- Jeg må bare tenke litt over hva jeg sier. Hun har blikket festet på bordet, og så beveger hun de et sted ut i luften.
- I politiet hadde folk... nei stryk det. Det blir stille igjen.
- Folk hadde et snevert syn. Alle innvandrere ble sett på som ... Du kan si at jeg lærte mye nytt der. Det var en av grunnene til at jeg dro fra politiet, og bestemte meg for å bli forsvarer. Jeg likte ikke holdningen overfor de svake i samfunnet. Det gikk opp for meg at jeg har en arabisk bakgrunn som jeg må inkludere litt mer i livet mitt. Og så skulle jeg ønske at foreldrene mine lærte meg mer om kulturen sin da jeg var liten.

Racha er pleier å bekymre seg for familien, og er alltid opptatt av at de skal ha det bra. Hun er redd for at noe vondt plutselig skal skje. Og så er hun redd for at FrP skal komme til makten en dag, for da må hun inn i politikken og det har hun ikke spesielt lyst til. Men som person definerer hun seg som uredd. Hun tramper ut i det meste. Før hun ble forsvarer tilbrakte Racha ett år i Palestina som observatør for Flyktninghjelpen. Hun ble flytende i arabisk. Ønsket om å hjelpe andre og gjøre noe nyttig ble forsterket. Hun rapporterte om menneskerettighetsbrudd og hjalp palestinerne å stimulere lokalsamfunnet. Men så ble de kastet ut.
- Noen dansker bestemte seg for at det var lurt å lage noen karikaturer. Og befolkningen vendte seg mot oss. Siden vi ikke kan eksistere uten støtte fra folket, måtte vi forlate landet. Hun biter seg forsiktig i leppen.
- Jeg ble veldig irritert og sint, men mest skuffet. Jeg hadde brukt ett år av livet mitt på å hjelpe dem, også kastet de meg ut! Men det var et lite mindretall som klarte å ødelegge alt. Vi fikk ikke fullført prosjektet, og det var trist. Men jeg forstår dem også. De har mye innesperret aggresjon, og det var bare dråpen for dem.

Telefonen begynner å ringe. Racha Maktabi lar den ringe. Hun fortsetter samtalen mens hun trykker på opptatt-knappen. Hun forteller at hun  ikke liker ikke ubegrunnet mistenksomhet og forutinntatthet.
- Har du opplevd at noen ikke vil ha deg som advokat fordi
- jeg er kvinne og ikke ser norsk ut? Nei, men folk står fritt. Jeg liker å tro at de som trenger advokat gir advokaten en sjanse.
- Er ikke det litt naivt?
- Kanskje. Når klientene mine bytter til en annen forsvarer tar jeg det veldig dårlig. Jeg tar alt personlig. Var det noe jeg sa, var det noe jeg gjorde? Hva burde jeg gjort annerledes, eller ikke sagt. Stakkars Amir, han må høre alt dette i tre dager, nei to. Viser du alltid folk hva du virkelig føler?
- Ja...
- Ikke jeg.
- Hvorfor ikke?
- Jeg vet ikke. Noen ganger så viser jeg ikke det.
- Så det er hemmeligheten?
Hun trekker på skuldrene.
- Lyver man da?

Racha Maktabi

Født: 24. oktober 1974

Sivilstatus: Forlovet, gifter seg 10. oktober i år.

Bakgrunn:

2006-2007 Rådgiver ved Tinglysningen, Statens kartverk

2005-2006 Observatør i Hebron gjennom Flyktninghjelpen

2001-2004 Politifullmektig og -advokat

Leser daglig: Aftenposten, Dagbladet, VG og et par sider av romanen jeg holder på å lese.

Liker å se på: Jeg elsker film og serier. Liker spesielt romantiske komedier.

Liker å høre på: Jeg hører lite musikk daglig. Det blir mest P2, dagsnytt, alltid nyheter og når jeg ikke orker mer nyheter tar jeg på P4. Det er en god favoritt. Jeg liker pop og klassisk musikk. Coldplay står høyt på listen. Billy Joel likte jeg fra jeg gikk på ungdomsskolen og ingen visste hvem han var. Eminem var også kul i sin tid. Filmmusikk.

Tror på: Godhet, ydmykhet, vår egen vilje til å gjøre det som er bra. Jeg tror på Amir. Han kan alt.

God til: Jeg er god på å jobbe. Jeg jobber mye og passer på folk rundt meg, venner familie og klienter. Å forklare ting, jeg liker å tro at jeg er god på det. Jeg er lojal, stiller opp, og folk kan stole på meg.

Dårlig til: Jeg kan være utålmodig, sta bestemt og urokkelig. Som regel har jeg det veldig travelt. Jeg vil gjerne gjøre veldig mye veldig fort.

Skulle bli som 12-åring: Advokat, eller så ville jeg bli Hallo-dame men den tanken slo jeg fort av meg.

Favorittbok: "The Map of Love" som er skrevet av Ahdaf Soueif.