Kom og ta meg!

Jeg legger på telefonen med et undrende blikk. Fortsatt andpusten etter maratonløpet for å rekke toget. For øvrig et maraton med personlig rekord: Fire bager, laptop, kameraveske og en imponerende akserelasjon i nye pumps fra Bianco. Jeg rakk toget akkurat. Som alt annet.

Samtalen var med en sympatisk og forståelsesfull mann – som til tider er min samboer. Det vil si når jeg ikke er på toget, i farta, på jobb, hos venner, på skolen, på mer jobb, på jobb nummer to, i bilen eller er boende i Oslo. Kanskje er jeg preget av mine gener. Eller noe i barndommen. Kanskje er det noe jeg bare velger. I hvert fall er det én ting min kjæreste virkelig ikke forstår. Hvorfor stresser jeg så mye?

Jeg kaster av meg de skyhøye hælene etter løpeturen. Pulsen begynner å nærme seg normalen, som tilsvarer hakket over det såkalte hvilenivået. I et kort åndedrag smaker jeg på atmosfæren i økonomivogna. Åpner laptopen og slår opp min trofaste planleggingskalender. Fredag 27. august, en helt vanlig fredag:

«Gjennomgang oppgave én. Tog til Kristiansand, 15:07!» Yes, det rakk jeg. Jeg stryker ut punktet og leser videre: «Bestill billett til Sandefjord lørdag. Redaksjonsmøte. Send mail praksisplass. Husk p-piller. NB. NB: Lever time-, kjøre- og fotolister! Begynn på oppgave to. Ring sjefen og mamma.»

Ring mamma? Jeg stopper opp og lurer litt på hva det gjaldt. Listen fortsetter med flere punkter som allerede er strøket ut: «Betale husleie, kjøpe innflytningsgave til søss’ og sette PC-en til salgs på Finn».

Jeg leste akkurat opp listen til min kjære samboer – som rutinemessig lurte på hva jeg skulle i helgen. Kanskje var det egentlig et retorisk spørsmål. Det virket nemlig som han angret litt da jeg i tillegg begynte å presentere programmet for lørdag og søndag. Dette programmet er vesentlig mer kompakt enn denne vanlige fredagen.

Jeg kikker over helgen nok en gang – og finner ut at jeg kan bruke tiden på toget til noen av gjøremålene. Barbeint oppå to av bagene og skvist godt til rette ved vindusplassen: Jeg tar en telefon til reportasjelederen. Takknemlig og snakkesalig vil han gjerne bidra med punkter til listene mine.

Jeg fyller ut. Helgen uke 35, 36, 37 og 39. Jobb, jobb, jobb. Uke 38 måtte jeg takke nei til. Da har jeg klart å skvise en Roma-tur inn mellom skolearbeidet. Søndag 29. august. Shit! Sa jeg ja til det? Jeg stryker ut noen av punktene som allerede er opplistet. Flytter dem til mandag.

Mens jeg så ydmykt som mulig ringer opp min samboer for å utsette søndagens kino, blar jeg framover i boka. Jeg innser at jeg er totalt fullbooket ut oktober. Kanskje det ligger noe i det han sier?

Møte veggen? Møte veggen. Jeg tygger på ordene. Utsagnet, som i utgangspunktet var en spøk, virker så fjernt og umulig, men likevel så konkret. Om ett år vil jeg altså møte denne veggen, skal jeg ta kjæresten på ordet. I hvert fall hvis jeg fortsetter å være herre over min egen dagsorden.

Folk som meg må tvinge seg selv til å ta pauser, stoppe opp, finne lommer i hverdagen. Meditere, lære om yin og yang, ta yoga-timer, plassere spikermatter under lakenet og legge inn power-naps i arbeidslunsjen.

Pøh. Jeg velger å la være å tenke på det. Fortsetter i stedet arbeidet med oppgave to, gitt av skolen, mens jeg lytter til «Spansk for nybegynnere» på en sliten mp3-spiller. Etter tre kvarter, halvannen side og fem stopp med toget, kommer jeg fram til en konklusjon:

Jeg må ha mye å holde på med. Sånn har jeg alltid vært. Jeg elsker en fullbooket hverdag og den gode følelsen av å stryke ut fullførte prosjekter. Alle punktene i planleggeren gjør at jeg føler hverdagen har en mening.

Og uten mening, er sjansen for å få nerveproblemer og depresjoner vesentlig større. Jeg må kontinuerlig ha nye mål og løpe etter – selv uten nyinnkjøpte sko fra Bianco.

Derfor slår jeg opp: Fredag 27. august 2011: «Husk møtet med veggen». Jeg vil heller møte veggen enn å bli liggende på gulvet hele livet.