Bare en jobb

Andreas Handegård skal til Afghanistan. Før han drar skriver han et brev til sine nærmeste. Der står det hva han tenker og føler om dem - til dem. Han sitter alene og tårene renner. Brevet får de hvis han ikke kommer tilbake.

— Det å sette deg inn i at du er borte, og få sagt det du tenker og føler til dine nærmeste, det er helt pyton. Men hvis jeg ikke hadde ordnet det praktiske hadde jeg vært redd for å dø, sier han.

Se lydbildefortelling fra Afghanistan her.

Det er begynnelsen av oktober, og jeg spiser lunch med kadettene på Krigsskolen i Oslo. Det ser ut som en helt vanlig kantine, bortsett fra at alle stolene står oppå bordene og at det er vanskelig å se menneskene for bare kamuflasje.

— Fikk du tak i det bladet Alfa eller? spør han med mest kjøttpålegg på tallerkenen.

— Ja, jeg fikk bestemor til å kjøpe det for meg, sier en annen.

Latteren skyter ut av uniformene.

— Jeg visste jo ikke at det bare var sånn circa én artikkel, og 33 par pupper!

Andreas Handegård (26) og Helje Borud (26) har bare gått på Krigsskolen i et par måneder. Men begge har lang erfaring fra Forsvaret, og begge har vært i Afghanistan flere ganger.

Hvordan er det å forberede seg rent praktisk på at du kan dø?

— Det er veldig tungt. Samtidig er det sånn at du sannsynligvis øker sjansene dine for å komme hjem, fordi du kan legge det bak deg når du er ute og løser oppdrag. Så kan du fokusere ti prosent ekstra på å løse oppdraget, og faktisk komme hjem igjen, sier Helje.

— I de situasjonene du kan havne i ute så kan du ikke ha fokus på at du ikke må dø. Du må fokusere på jobben din. Og det er å holde deg og gutta dine i live. Hvis du har gjort alle tingene på forhånd, ordnet det praktiske med forsikring og arv og skrevet brev så klarer du å legge det bak deg. Hvis du ikke har gjort det, hvis du vet at hvis jeg dør mister hun jeg bor sammen med alt - da vil det bli en ekstra belastning på deg, som vil kunne påvirke jobben, sier Andreas.

Vi sitter i et kaldt klasserom. Kanskje det er derfor de har på seg ullundertøy under uniformen. Eller kanskje er det på grunn av ullundertøyet at klasserommet må være kaldt. Bomullsgenseren min er ihvertfall ikke varmt nok. Også her står stolene oppå pultene. Det har visst noe med disiplin å gjøre.

Å forsvare Forsvaret

Det er noen fester de aldri drar på. Det er de festene der folk spør. Ikke om hva de gjør i Afghanistan, for det snakker de gjerne om. Det vil de gjerne at folk skal vite. Men det er hvorfor de drar. Det skjønner ikke folk uansett.

— Praten hjemme i Norge går fortsatt på hvor dårlig det går, og at det ikke er noen forskjell. Det er ingen som ser det vi ser. Vi ser en positv utvikling mellom hver gang vi er der. For eksempel har blitt ti mil ekstra med asfalt og de har fått forgjengerfelt og skole for jenter. Det er motiverende, sier Andreas.

Føler dere at dere må forsvare hvorfor dere er der?

— Jeg har måttet gjort det. Ikke overfor familie, men venner og bekjente som ofte har gjort seg opp en mening. Det er en fest jeg alltid blir invitert på, men aldri drar til – for der er det alltid spørsmål om de tingene. Om vi som enkeltpersoner utgjør en forskjell i det store spillet. De synes det er teit at vi drar. De er ikke egentlig interessert i å vite hvorfor, de vil bare underbygge sin egen mening. Det er slitsomt, sier Andreas.

— Jeg får støtte hjemmefra, selv om de ikke er så glad for at jeg drar. Men kamerater spør mer om hvorfor jeg gidder det. Det er slitsomt å komme hjem på fest, og hver gang måtte forsvare hvorfor jeg drar til Afghanistan, sier Helje.

Er det mange som drar på grunn av spenningen?

— Mange er eventyrlystne og har lyst til å oppleve ting som den vanlige Ola Nordmann ikke får oppleve. Men likevel får de printet inn at det er en jobb, og det er et fokus som må være tilstede. Spenningen kan være en initiell drivkraft, men det er ikke kun derfor de er der, sier Andreas.

— Hvor mange nitten- eller tjueåringer vet du som har et reflektert forhold til at de skal redde verden? spør Helje.

Ved kjøkkenbordet sitt på Grønland i Oslo sitter Løytnant Thomas Klausen. Han er instruktør ved Krigsskolen, og har 14 års erfaring fra Forsvaret. I vår var han i Afghanistan for fjerde gang. Nå er han i pappapermisjon.

Hva får du ut av å dra til Afghanistan?

— For meg personlig tror jeg ikke jeg får så mye igjen for det, for å være helt ærlig. Men jeg ser at innsatsen vi gjør i Afghanistan er utrolig viktig. Du ser forskjellen for hver gang vi er der – det er en positiv utviklingen hos menneskene der. Sist gang så jeg et barn med soft-is. Første gangen jeg var der var jeg heldig hvis jeg så barn som gikk med en ødelagt kopp og drakk skittent vann. Men samtidig ser du mye triste skjebner, og det som egentlig var fint og flott torpederes på grunn av den krigen som faktisk pågår der nede. Som person tror jeg bare at jeg ser lysere på livet her hjemme i Norge. Det er vel den største bonusen.

 

Forstår den vanlige mannen i gata hva du har vært med på?

— Jeg snakker ikke med den vanlige mannen i gata, for jeg forventer ikke forståelse for det. Det vi gjør er en samfunnsmessig viktig oppgave, men jeg tror ikke samfunnet er bevisst på hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Jeg anser det ikke som mitt ansvar å prøve å snu opunionen, for det er jeg for liten til. Jeg snakker ikke med folk om det, fordi forståelse for det er så liten i samfunnet. Men jeg vet hva vi gjør og hvorfor vi gjør det.

En helt vanlig dag på jobben

Helje ligger på en feltseng under åpen himmel et sted i Afghanistan. Femten meter over hodet hans går det sporlys fra kuler. Han tenker ikke noe mer på det. Kulene kan ikke ramme han der han ligger. Men er det verdt det?

— I forhold til hva da? Da er vi inne på det som er det langsiktige målet. Hvis det at jeg stryker med hadde gjort at gutta mine kom hjem i live hadde det absolutt vært verdt det. Det har med fellesskapet å gjøre. Det er det du tenker før du drar; nå skal jeg ut og gjøre dette oppdraget med gutta mine, og ikke nødvendigvis at nå skal jeg være Mor Theresa for afghanerne. Det er vanskelig å si at det er verdt at jeg skal dø for afghanerne sin del, sier han.

Andreas nikker:

— Vi drar aldri ned for å dø, vi drar ned for å gjøre jobben som vi har sagt ja til å gjøre.

— Du har folk på Lillestrøm som pendler inn til Oslo sentrum hver dag fordi det er der jobben deres ligger. Hvis vedkommende da dør i en bilulykke på vei mellom Lillestrøm og Oslo sentrum, som det er forholdsvis mye større sjanse for enn det er å dø i Afghanistan, var det verdt det? Var det verdt det da? Det er en del av jobben, og det må du bare innfinne deg med, sier Helje.

Andreas står og snakker i sambandet. Det er helt stille. Plutselig fyker det en kule rett over hodet hans. Den treffer bilen bak han. Det var de første skuddene som ble løsnet under denne kampen. Der og da skjønner han ikke hva som skjer. Men han har trent på sånne situasjoner, og vet hva han skal gjøre. Det er etterkant at han blir redd. Når han tenker over hvor farlig det var. For tilfeldigheter kan du ikke trene til. Det var han som lå på den andre siden av dalen som bestemte om han skulle treffe eller ikke.

— Når du er i kamp og du blir skutt på så har de en intensjon med å ta livet av deg. Og da har du all rett i verden til å forsvare deg. Da innebærer det kanskje å ta liv for å redde deg selv, sier han.

Må du ha en viss distanse til det du er med på for å takle det?

Helje rister på hodet.

— Nei, det tror jeg ikke. Jeg har vært veldig følelsesmessig engasjert. Spesielt det som har med barn å gjøre gjør får en del tanker om at dette er ikke riktig. Det skal ikke være sånn i verden i dag at barn løper barbeint rundt og spiller fotball i fem centimeter nysnø. Det gjør noe med deg. Du blir følelsesmessig engasjert uansett. Men du akseptere det. Du får ikke gjort noe med det. At jeg blir følelsesmessig engasjert er egentlig en god følelse sånn i etterkant, for da vet jeg at jeg fremdeles meg selv. At jeg lar meg engasjere.

Vold på vegne av staten

Den siste uken har mediebildet vært preget av uttalelser fra norske soldater i Afghanistan som sier at ”å krige er bedre enn sex” og at de vervet seg ”for å være med i en skikkelig krig”. Forsvarsminister Grete Faremo kaller det en ukultur i Forsvaret, mens andre kaller det en forsvarsmekanisme.

Kjenner dere igjen de holdningene som har kommet frem?

— Jeg har alltid sagt til gutta mine at å være i krig er ikke kult. Det er ikke moro. Det er ikke dritfett å være i stridskontakt, for det er livsfarlig. Da er du i fare selv. Jeg har møtt andre yngre soldater som har sagt at de håper vi går i kontakt, og det hadde vært kult å kunne fortelle om dét. Men de vet bare ikke hva de snakker om der og da. Vi er aldri der ute for å søke en kontakt. Hadde vi vært det, hadde vi visst hvor vi skulle dra. Men vi er ikke der for å drepe, sier Andreas.

De to gutta ser på hverandre, usikre på hva de kan si og ikke. Å uttale seg til media er ikke like trygt som det var for et par uker siden, for krig selger blader.

Blir krigen personlig?

— Jeg vet med meg selv at jeg har kjent litt på sånne ting som de gutta har sagt. Da har jeg alltid dratt paralleller til den perioden hvor jeg spilte aktivt fotball. Når du blir grisetakla av en eller annen og det gjør litt vondt og du blir litt  forbanna, så kan du ikke la sinnet ta overhånd og drive deg videre, for det gjør noe med evnen din til å ta avgjørelser. Du må akseptere at sånn er det, også må du puste gjennom nesa og klare å tenke rasjonelt – det er den eneste måten jeg kan stå inne for det jeg gjør. Jeg må la de rasjonelle tankene ligge bak avgjørelsene mine. Da er det lettere å leve med det, sier Helje.

— Det som han sjefen har sagt med at ”jeg har disponert styrkene mine med den hensikt å drepe” – idet du går i en kontakt så gjør du selvfølgelig det. Det er det helt elementære, grunnleggende i det yrket vårt er. Vi har mulighet til å utøve vold på vegne av staten. Men det er ikke dermed sagt at det er derfor vi reiser ut på oppdrag.

— Det han mente var at ”jeg disponerer mine styrker i den hensikt å forsvare oss selv”. Og det innebærer å drepe, sier Andreas.

Norske soldater har fått kritikk for å bruke norrrøne symboler som fane for krigen. Thomas Klausen har nettopp flyttet inn i leiligheten på Grønland, og leter etter uniformen sin fra Telemark bataljon. For logoen på armen er nemlig et vikingskip. Han er opptatt av å fortelle meg at det er Forsvarsledelsen som har bestemt logoen, og Kongen har godkjent den. Vikingshjelmer og Valhall-henvisninger ikke er negativt, men samlende. For det er krig.

— Du kan du ikke si "kom igjen folkens, nå skal vi være flinke her. Stå på". For det handler om liv og død.Utgangspunktet er å skape en soldat som er sterk nok til å takle den galskapen som faktisk krig er. Om du liker det eller ikke; når jeg sender folk i krigen så må jeg si til mine mannskap at om du skal drepe noen så er det ikke feil, det er helt riktig. Du skal være fornøyd med at du overlevde, og evnet å gjøre det.

Privatisering av krigen

Militærpsykolog Trond Haug har 22 års erfaring fra Forsvaret. I juni ga han ut boken ”Såret soldat”, hvor krigsveteraner forteller om sine opplevelser fra internasjonale oppdrag. Haug mener at grunnlaget for å være i Afghanistan blir dårligere og dårligere. Ni norske liv har gått tapt til ingenting. Når krigens fundament, det ideologiske grunnlaget, blir borte sår man i fare for at soldatene lager sitt eget.  For vi vet ikke lenger hvorfor vi er i Afghanistan.

— Det som skjer er at du får en forvirret soldat, som tviler på hva oppdraget egentlig er. Da begynner enkeltsoldater å tenke at han i hvert fall skal sørge for at kameraten ikke døde forgjeves. Sånn har alle kriger formet soldater. De drar ut i krigen på et fundament som høres bra ut, men når noen dør får vi sekundære argumenter. Da kommer sinne, hat og revansjetanker. Da skal vi ta igjen med alt det fienden har påført oss, sier Haug.

Det er dette Haug kaller en privatisering av krigen; å ordne opp på eget vis. Det betyr at du går fra en profesjonell rolle til en egen rolle som dekker dine behov. Det blir mer personlig, og "Jokke skal ikke dø forgjeves". Han mener man taper krigen når man privatiserer.

— Når vi utsettes for hat, groteske handlinger og urettferdighet blir vi i tvil om hva som er rett og galt i verden. Soldater får lyst til å ta hevn og drepe mer enn de må, sier han.

Omtrent 8500 norske soldater har tjenestegjort i Afghanistan siden 2002. Mellom fem og ti prosent får en eller annen form for psykiske problemer i etterkant. Mange forteller at det er null eller ingen interesse i Norge for det de har opplevd. Det er to forskjellige virkeligheter.

— Noen har vært med på fryktelige ting. Stressintensiteten bestemmer hvor mye som blir sittende igjen. Du kommer fra en verden som holder på å rase sammen, til en verden hvor folk er mest opptatt av datomerkingen på kjøtt. Vi lever i et egotripp-land. Hvis du er normal vil du merke dét – du blir fortvilet og forbanna.

 

Forventer ingenting

Det er mars 2010. Løytnant Thomas Klausen har allerede vært i Afghanistan tre ganger, og skal egentlig ikke tilbake. I hvert fall ikke enda. Han har akkurat kommet hjem derfra og har en datter som bare er noen måneder gammel. Men en soldat har blitt syk, og han må dra tilbake.

— Den siste runden nå i vår var annerledes på grunn av datteren min. I løpet av hennes første syv måneder fikk jeg to måneder sammen med henne, resten av tiden var jeg enten på Rena eller i Afghanistan. Derfor ble det mye tyngre, og jeg brukte mye tid på å tenke på henne. Jeg merket også det at jeg ikke var så veldig redd for å dø, som sikkert mange tror man er. Det var ikke den frykten jeg hadde. Jeg hadde mye større indre uro for at hun ikke skulle få lov til å bli kjent med meg. Det var det som betydde mest for meg. Jeg var ikke glad for å dra, men det er jobben min, så jeg sa aldri nei.

Var du mer forsiktig?

— Nei, jeg gjorde akkurat det som jeg gjorde tidligere. Jeg tror treningen vi har er tilstrekkelig for å overleve. Mange tilfeldigheter gjør at du kan bli drept, men jeg tror at hvis du avviker fra treningen for å prøve å være forsiktig er det enda større sjanse for at du blir drept.

Allerede den første dagen er han i alvorlig fare. De er på vei inn i mørket. Foran seg har de afghansk hær, bak har de afghansk politi. Så blir hæren angrepet. Det begynner å skytes i front og politiet får panikk. De kjører fremover. Det er mørkt, og de kjører uten lys. Klausen går ut av vogna han sitter i for å prøve å stanse dem. Speilet på den ene politibilen sneier den skuddsikre vesten hans. Han blir nesten påkjørt to ganger.

Neste dag er han i en ny stridskontakt. En rakett lander tre meter fra han. Allerede de to første dagene holder han på å få en meget ubehagelig start på oppholdet. Når han kommer hjem får han en liten medalje og et lite klapp på skulderen. Ingen ministre har kommet for å hedre han, ingen folkemasse med norske flagg og plakater hvor de står ”Støtt soldatene våre”. Motstanden mot krigen er økende, og flere og flere vil ha soldatene hjem.

Føler du at du får nok anerkjennelse?

— Det er et spørsmål om jeg forventer noen ting. Jeg forventer egentlig veldig lite. Gunnar Sønsteby dukket opp, og det betydde mye mer for meg enn at noen på ministernivå kom. At gamle krigshelter kommer og hedrer oss er en stor ting. Men for andre betyr det noe at politikerne som sender oss ut i krigen faktisk viser oss den respekten, sier Klausen.

 

Krigens påvirkning

Det siste oppdraget Klausen var på skulle norske styrker sammen med den afghanske hæren gjennomføre et søk i en landsby de mente huset kriminelle og folk med våpen. En liten tropp blir sendt inn først. Idet Klausens bil kjører inn i landsbyen ser han at det er mennesker rundt i fjellene som venter på dem. Fordi de har pansrede kjøretøy blir det brukt raketter. Så høres det et svært drønn. Han tenker at nå har den første troppen kjørt på en veibombe. Samme type som drepte de fire norske soldatene nå i juni. Så begynner skytingen. Rakettene lander mellom dem. For å ikke jamme sambandet forholder han seg rolig. Etter noen lange sekunder tar den første troppen kontakt. Alt gikk bra.

Hvordan påvirkes du av å være i krig?

— Jeg tror jeg har blitt litt mer kynisk etter å ha vært der nede. Du opplever mange sterke ting som gjør at du bygger opp en litt tykkere mur for å forsvare deg selv som individ.

Han forteller om et oppdrag de hadde i samarbeid med det afghanske politiet. Politistyrken skulle sove ute og den afghanske politisjefen hadde ikke planlagt noe mat til dem. Klausen gikk til en lokal café-eier, og ga han hundre dollar for å lage mat til de seksti politifolkene. Det var mer enn nok. Når han går ut av caféen legger han merke til at politisjefen blir igjen. Det viser seg at politisjefen raner café-eieren for de hundre dollarene. Politistyrkene hans forblir sultne. Det kan han leve med.

— Jeg har blitt mer skeptisk til mennesker generelt. De gode intensjonene som folk gjerne utgir seg for å ha stemmer nødvendigvis ikke. Man sier at du aldri får et førsteinntrykk tilbake - for min del varer det førsteinntrykket ganske lenge før jeg setter det. Jeg holder gjerne på det en dag før jeg godtar det ene eller det andre. Det er kanskje en positiv ting på sikt, men i forhold til hvordan jeg var før så har jeg blitt litt kaldere, litt hardere og litt mer kynisk.

Hvordan er det å komme hjem igjen?

— Det er en veldig stor omstilling. Jeg var kanskje litt folkesky, jeg likte ikke å gå rundt på storsenter inne i byen. Det var altfor mye folk. Jeg blir gjerne hjemme istedenfor å gå å møte kjente. Alle begynner å spørre og det blir så mye prat. Tilværelsen i Afghanistan er veldig behagelig. Du har ingen av de hverdagslige tingene å tenke på som å betale regninger og huske å kjøpe inn middag. Alt det der er borte vekk. Du har jobben din, og alt annet er tilrettelagt. Du har mat tilgjengelig, du sover hvis du er trøtt. Ingen kunne ringe til deg, du måtte ringe til dem. Du slapp å prate med andre hvis du ikke ville, sier Andreas.

Livets trivialiteter

Tilbake på Krigsskolen reflekterer Andreas og Helje over hvordan erfaringene fra Afghanistan har påvirket dem. Hva det har gjort med dem som mennesker.

— Jeg har blitt mer voksen. Jeg har sett ting som mange andre ikke har sett. Bare det hvor bortskjemt vi er i Norge. Der nede har de ett fokus, og det er å overleve. Her er ikke TV-en stor nok. Det er så ekstreme forskjeller at det går ikke an å sammenligne. Det å ha sett forskjellene og opplevd det på kloss hold gjør meg mer moden, mer erfaren og mer viten om hvordan ting er andre steder i verden og hvor godt vi egentlig har det. Men det er ikke noe vits i å komme hjem og prøve å påvirke ting på noen måte. Jeg kan ikke komme hjem og be en toåring hente vann for det gjør de i Afghanistan, sier Andreas.

— Du får et forhold til livets små trivialiteter som blir litt sånn, gidder du? Gressklipperen er ødelagt, så du får ikke klipt gresset i dag. Ja vel, da reparer du den, også gjør du det en annen gang i løpet av uka. Det er ikke krise. Å være i Afghanistan har gjort meg noe mer reflektert både over egen situasjon, og over hva som skjer i verden. Uten at det har resultert i et ønske om å slette u-landsgjelda. Men jeg har et bedre helhetsbilde av hvordan verden er skrudd sammen. Rent jobbmessig har det gjort at jeg har fått styrket troen på måten vi jobber på, trener på og løser oppdragene på. Vi kommer stort sett hjem med alle menn i behold, sier Helje.

Tilfeldigheter skal ha det til at våre fedre er gamle studiekamerater, og at
min far ved flere anledninger leste nattaeventyr på senga for kadett Borud. Det er en liten verden, likevel.

— Du får hilse han og si at jeg har blitt stor gutt nå! skriver Helje i en mail til meg.