En halvmaraton som blind

Det er tre dager til Oslo maraton. På et hus øverst i Tangerudbakken på Stovner, banker Bård Tufte Johansen på døra. Familien Tollefsen, minus Morten som er på butikken, står i gangen og venter. Bård kommer kjapt i prat med kona Marianne (43), som også er blind, og barna, Markus (8) og Martine (14), sombegge har normalt syn.

Morten og Marianne er to av ca 3000 personer i Norge som er helt eller delvis blinde. Søndag er Morten én av tretten blinde som skal ledsages gjennom Oslo Maraton, av en kjendis. Null syn eller tunnelsyn har de, men sneversynte er de i absolutt ikke. De løper nemlig ikke for seg selv, men for kreftsaken.

20 kilo og 24 år siden

Hjemme hos Tollefsen sitter Martine og pusser børsa etter rulleskiskyting-treningen. Hun trener hver dag,, og har nok arvet treningsiveren til pappa Morten.

Han kommer inn ytterdøren sammen med en av familiens to labrador førerhunder, og kroneis til barna. Martine er den eneste av barna han har sett. Han kunne se litt, frem til 14-15 år siden, men har aldri sett farger. Kona har alltid vært blind, men jobber som leder i Oslo-avdelingen av  Norsk Fysioterapeutforbund. Morten er i full jobb i eget firma, Medialt, Norges ledende på tilretteleg­ging av internett og teknologi for funksjonshemmede. Tobarnsfaren har vært aktiv lan­grennsløper og deltatt syv ganger i Vasaloppet, og også syklet Birken.

- Men forrige maraton er det 20 kilo og 24 år siden. Det var New York maraton i 1986, sier han. Nå er Morten uorganisert og regnes ikke inn blant de drøyt 10.000 som driver handikapidrett i Norge.

Morten skal løpe halv maraton søndag. Han skal ledsages av en som har gjort mye komikk på blinde: Spilt blind avisredaktør, som later som han ser, og senere blir ”lurt” av Eia og Antonsen til å tro han var på chartertur til syden, I virkeli­gheten var han i et oppvarmet lagerlokale på Hellerud.

OPTIMISTISK: Det er tre dager til halvmaratonløpet og Morten og Bård er fornøyde med treningenog optmistiske med tanke på utfordringen som venter. Foto: Ola Mjaaland

Ledsager

Bård Tufte Johansen skal altså ledsage Morten Tollefsen. Komikeren innrømmer at han, sammen med kompanjong Harald Eia, lenge planla å lage en blindesketsj ut av halv­maratonløpet. Men heldigvis for Morten, ble det lagt på is. Han trenger Bårds fulle oppmerksomhet under løpet.

Så er de i gang med treningen. Tufte og Tollefsen tripper nedover Tangerudbakken med et bånd mellom seg. En bil kjører forbi.

- Du ser lysene på bilen? Spør Bård.

- Nei, nei. Jeg ser ingenting.

- Jeg prøvde å lukke øynene da jeg var på treningstur, men ble bare uvell med en gang, sier Bård.

- Nei, det nytter sikkert ikke. Men vent. Dette er feil, vi skulle tatt rett fram nå, sier Morten straks Bård blir for ivrig og tar styringen.

- Jeg har elendig stedsans, så det er godt du har kontroll, svarer ledsager Tufte.

Morten har bodd på Stovner i 38 år. Hver eneste gate kjenner han i denne bydelen. Denne mørke og regnvåte torsdagskvelden er de nesten alene på veien. Det blir annerledes søndag. Selv om trafikken stenges der mara­tonløypene går, blir det nok av hindringer; blant annet 7999 halvmaratonløpere, og 3000 maratonløpere

Og viktigst av alt; Morten har ikke memorert gatene slik som på Stovner. Men Bård har forstått rollen sin:

- Jeg må fortelle om retninger og hindringer. Det blir verre når vi blir slitne. Da går praten tyngre og man blir lett uoppmerksom. Man orker ikke fortelle lange his­torier, men blir en veldig god lytter når man løper.

Kjendiser

Etter en times jogging sier de seg fornøyd med øvingen. De avtaler å møtes en times tid før søndagens løp

Tufte har tatt dette mer på alvor enn de fleste andre kjendisene, som møter de blinde løperne først på løpsdagen, én time før alvoret starter.

Men media kjenner sin besøkelsestid. Det er nok kjendiser som Tone Damli Aaberge og Petter Pilgaard som trekker Seher.no og andre medier til ”Aktiv for kreft”-teltet. Kjendisene står nærmest i kø klar til å løpe for blinde som igjen løper for kreftsaken.

- Det er mye kjendiser her?

- Å... Er det? Spør Morten. Han står, kanskje uten å vite det, sammen med Bård Tufte og Tone Damli.

- Blir det to timer med komishow, Bård, når startskuddet går?

- Nei, det blir lite humor, vi må fokusere på løpingen og hindringer, sier Tufte, som tillater seg litt tull før løpet: En reporter spør om det ikke er mye å gjøre for tiden. Ironisk svarer han: ”Jeg krabbet over Drammensb­rua for psoriassis, i går kveld. Og det var noe for leddgikt-saken fredag, så det blir mye for tida. Men fordelen med blinde; om vi blir slitne kan vi alltid si: Der var vi i mål gitt!”

- Fader, nå angrer jeg på dette, sier Morten ærlig. Han har planer om å begynne og trene som før han ble pappa og før han startet firma. Nå frykter han at en halvmaraton er en litt stor utfordring å starte med.

Ledsageren har litt enklere utfordringer å hanskes med: - Ahr.. Jeg skulle husket solbriller, sier Bård.

Tufte følger Tollefsen til utedoene. Det er omtrent 30 me­ter kø, men ingen protesterer når en Bård Tufte og en blind sniker forbi.

- Ser ikke svart

Endelig er de ferdige med forberedelsene og drar mot starten. Morten mener selv han er lite opptatt av egne problemer og følelser. Men på startstreken er han nervøs. Alle skal hilse på ledsageren. Morten synes Bård er litt for opptatt av folkene rundt seg, og er redd han ikke skal holde i båndet, som holder dem sam­men, når startskuddet går.

STARTEN:

Morten og Bård tar plass bakerst i feltet av blinde. Bak dem står cirka 8000 halvmaratonløpere, som starter et kvarter senere. Foto: Ola Mjaaland

 For å unngå kaos i starten, legger de seg bakerst i gruppen med blinde. Taktikken er å lure seg forbi konkurrentene når det er litt mer plass.  De blinde konkurrentene legger neppe merke til det.

Hva Morten føler og tenker, midt blant 11.000 løpere han ikke ser, og bok­stavlig talt i hendene på en person han knapt kjenner, er ikke godt å vite. Han har opplevd å få gradvis dårligere syn og kunne på en måte forberede seg på å bli blind.

- Å ikke se oppleves egentlig ikke som at alt er svart, men at man mangler en sans. Du ser jo heller ikke med låret - men det oppleves neppe som svart, sier han.

Egen klasse

For første gang har Oslo maraton egen klasse for blinde og svaksynte. ”Alle er vinnere”, er mottoet, og målet er at alle kan være med, på egne premisser. De blinde får femten minutters forsprang før eliteklassen kommer halsende bakfra, etterfulgt av spreke mosjonister, og noen som kanskje har tatt seg vann over hodet.

Duoen kommer fint av gårde og løper forbi flere av de blinde og svaksynte. De har passert Operaen og kommet til den første matstasjonen. Morten har bestemt seg for å nyte løpeturen. Og det er nok nettopp løpernes gode opplevelse langs løypa ar­rangøren har hatt i tankene med den malende beskrivelsen av alt de observerer langs traseen: ”Løypa snur etter ca 4 km, og den første matstasjonen er her. Nå ser du Fjordbyen og Oslo fra en annen vinkel”.

Om han ikke ser det denne søndagen, så vet han jo, fra tiden da han fortsatt hadde litt syn igjen, hvor flott Oslo kan være.

- Men det har skjedd store forandringer i byen, det vet jeg jo.

Sola skinner, det merker 44-åringen på kroppen. Men landskapet løperne har utsikt til denne septembersøndagen, det kan bare fantasien hans lage.

- Jeg vet hvordan et landskap ser ut, men for de som alltid har vært blinde, som min kone, er det nesten umulig å forstå hva det er. Men jeg tenker ikke på slikt under et løp.

På matstasjonen del ligger det haugevis av søppel og det er tett med løpere rundt dem. Bård serverer saft til Morten, men på vei ut av stasjonen har en løper kastet fra seg en hettegenser. Den er full av saft og klistrer seg fast i beina til Morten. Han kommer seg løs, men genseren fester seg i Bård sine bein. De blir litt stresset og snubler bortover noen meter, men holder seg på beina.

Nesten trynings

- Det ble nesten en trynings der oppe, sier Bård etter løpet.

- Ja, men det gikk fint, og jeg tror kanskje du ble mer stresset enn jeg var, repliserer Morten.

De nærmer seg mål, men Morten er sliten.  Bård er kanskje også sliten, men hans presise meldinger om hindre, hull i bakken og ret­ningsforandringer kommer jevnt og trutt. Komiker-Bård har virkelig fokus på den uvanlige oppgaven han har tatt på seg denne flotte september-søndagen.  Foruten stemmen til Bård hører Morten pusting, prating, publikum, og motivatorer som står rundt løypa og roper: ”Kom igjen, dere er så spreke!”.

De går i mål på 2.19,49, sluttida bryr de seg lite om. Det viktige er at de er i mål.

Bård satser på at de er såpass langt foran sis­temann i klassen for funksjonshemmede, at han stikker av fra Morten for å hente tørt tøy før premieutdelingen. Morten hører premieseremonien begynne bare fem meter unna, men det er lite han kan gjøre for å komme seg bort dit. Bård kjapper seg, men ting tar tid når man er sliten, beveger seg blant tusenvis av folk og ”halvparten” vil slå av en prat med en komikerkjendis.

Det karakteristiske smilet til Morten er borte. Bård stresser rundt i ”Aktiv for kreft”-teltet, 200 meter og tusenvis av folk unna; han finner ikke tøyet til sin blinde løpekamerat..

Rundt dem vrimler det av folk: Damen med rosa pannebånd og rum­petaske, den eldre mannen i bar overkropp og Mizuno-tights, og soldaten som fullfører maratonen med sekk og full uniform. Men en blind maratonløper legger ikke merke til dét. Plassert tre-fire meter fra høyt­talerne hører en frustrert og sliten Morten bare et forferdelig høyt speaker- og musikkstøy.

MÅLGANG:

Etter 20197,5 meter og 2 timer, 19 minutter og 49 sekunder, går Morten og Bård i mål. Foto: marathonphotos.com

Alene

Et kvarter etter at han ble forlatt, finner de hverandre igjen. Men premieutdelingen er slutt og Bård beklager at det ble slik.

- Han er jo litt vimsete, og der og da var det irriterende og frustrerende. Jeg blir jo helt hjelpeløs i slike settinger. Når det i tillegg er høy musikk og bare folk som man ikke kjenner, er det nesten som å være døvblind, sier Morten.  

   Det er kanskje ikke det at han gikk glipp av premieutdeling og heder i seg selv, som irriterer. Duoen havnet tross alt midt på resultatlista. Men kanskje er det mer følelsen av å være hindret i å gjøre det han egentlig vil. Uansett, han klager ikke, og forteller at de kommer til å kjenne det mest i armene som har holdt dem sammen gjennom hele løpet. Nå tar han et godt tak i Tufte som prater i telefon med kona, som også har gjennomført halvmaraton.

Duoen er enige om at de fire første kilometerne var de beste, da var de alene på veien, før eliteløperne og horden av andre løpere tok dem igjen.

 

Bård finner Morten, men premieutdelingen er slutt. Foto: Ola Mjaaland

- Hvor er vi nå?

- Vi er utenfor ”Aktiv mot kreft”-teltet for å finne bagasjen din. Vil du sitte litt eller?

Bård finner en pose med noe i.

- Her! Her er et tau, da er du avslørt, den må være din, sier Bård.

Morten hadde nemlig noen hjemmesnekrede tau med seg, ett av dem brukte de til å holde sammen under løpet. De andre blinde løperne hadde mer avanserte løsninger.

- Men jakka er jo ikke oppi her, sier Morten

- Hvilken farge er det på den, vet du det?

- Grå eller svart. Ull, iallfall.

Han blir overrakt  en jakke og lukter på den, og bruker samme metode på å kjenne igjen en manglende bukse også. Luktemetoden fungerer åpenbart utmerket.

Så dukker kona til Bård opp.

Flink ektemann

- Hei Morten, var Bård flink? Har jeg grunn til å være stolt av han?

- Jaja, ja. Det gikk veldig bra, sier han mens han skifter. Nesten en time etter målpassering får han endelig i seg litt Farris. På høyt­taleren etterlyses Bård Tufte og Morten Tollefsen, og en hjelper premien, en ryggsekk. Morten blir fulgt til en taxi, og er fornøyd med gjennomføringen. Nå skal han hjem, “ta et boble­bad og ei fortjent pils”. Men han minner oss om at det er med ski på beina nordmannen er født.

- Til vinteren er det Vasaloppet, da er det konkurranse og full speed. Det er nok  mer min hjemmebane, slår han fast.

 Men det spørs om Bård Tufte Johansen er sprek nok til å følge ham de 75 kilometrene I de svenske skoger. For synet kan han neppe gjøre noe med, men formen har han store planer om å forbedre frem mot vinterens utfordringer.