Lykkelig blandet
Skoler uten etniske minoriteter kan bli litt for norske og kjedelige. Det mener niendeklasseelevene Salome Watty og Milena Hadgu på Holmlia skole.
Klokka er kvart over åtte om morgenen og elevene i klasse 9c på Holmlia skole står pent oppstilt bak pultene sine.
– God morgen.
Norsklærer Heidi Bahmanyar speider utover klasserommet, men får kun mumling til svar fra den trøtte forsamlingen.
– Nei, kom igjen nå da. God morgen!
– God morgen!
Flesteparten av elevene i 9c er av annen etnisk opprinnelse enn norsk. Men lukker man øynene under høytlesningen i norsktimen, kunne vi like gjerne vært i en hvilken som helst klasse.
Skillet mellom øst og vest øker i Oslo. Noen skoler har godt over nitti prosent minoritetsspråklige elever, mens andre har nærmest null. Man leser stadig om familier som ønsker å flytte barna sine til "hvitere" skoler.
I Århus i Danmark busses elever som er svake i dansk til skoler lenger vekk for å gjøre fordelingen mer jevn, og det har blitt foreslått å gjøre det samme i Oslo. Andre mener en endring av skolegrensene kan være en løsning, men byrådet i Oslo sier nei. De vil hetter satse på utvidet skoledag, norskopplæring til foresatte, rekruttereing av lærere til disse skolene og innføring av en Oslo-standard for kvalitet i barnehagene.
Holmlia er en av skolene i Oslo som har hatt en høy minoritetsandel lenge. I dag er rundt 65 prosent av elevene av annen etnisk opprinnelse enn norsk, men store deler av disse er annen og tredje generasjons innvandrere.
Les mer: Her sender de sønnene til "hvit" skole.
Økende skiller
– Snart er det halv skrivedag i norsk, og i dag skal vi snakke om det å skrive en resonnerende tekst. Er det noen som husker den oppgaven vi hadde sist, hvor vi skulle skrive om fordeler og ulemper med å vokse opp i to kulturer?
Det er nettopp det mange av elevene på Holmlia skole gjør, vokser opp i to kulturer. En kultur hjemme og en på skolen. Et kjapt blikk utover klasserommet levner ingen tvil om at vi er i en flerkulturell klasse.
– Vi tenker ikke noe særlig over det, at det er sånn. De fleste i klassen er liksom norske, selv om de ikke er det, sier Milena.
Selv er hun født i Norge, og har foreldre fra Eritrea. Hjemme snakker hun norsk, men hun kan også en del eritreisk.
– Nei, det har egentlig ikke så mye å si, fortsetter Salome, som er halvt tysk.
Milena retter på håret i hestehalen, og fniser litt mot venninnen. De to jentene er enige om at norsk ikke er det mest spennende faget, men at det kan være morro innimellom allikevel.
Ingen fettere, kusiner, onkler og tanter
Det er første time og alt går litt sakte. Noen få er aktive, svarer på spørsmål og rekker opp hånda. Andre stirrer tomt ut i lufta eller ned på skriveblokka.
Helt bakerst i klasserommet sitter Milena og Salome og noterer flittig. De to venninnene følger oppmerksomt med på hva som skjer fremme ved tavla. Salome har noen papirer i hendene. Hun reiser seg og går kjapt frem mot kateteret. Med lav stemme forteller hun at hun har ordnet det slik at alle i klassen kan få billige billetter til en teaterforestilling. En moderne versjon av Den hemmelige hagen.
– Dere kan ta med dere nærmeste familie, og de kan også få billige billetter.
– Men da betyr det også nærmeste familie, ikke sant. Ikke fettere, kusiner, onkler, tanter og besteforeldre, understreker lærer Heidi.
Kult med matte
Den klare høstlufta er kjølig, og elevne hutrer utenfor inngangen i det første friminuttet. Da skoleklokka endelig ringer igjen, er de ivrige etter å komme seg inn.
Det virker som om klassen har våknet litt til liv. De skal ha matte. I døra står matte- og naturfaglærer Ivar Nordberg og "gir knoke” til alle når de kommer inn. Det er alltid en lærer som er litt kulere enn de andre. En som gjør det litt mer spennende. Milena liker naturfag best, men bare når de er på laben. Matte er også helt klart en av favorittene.
– Hvis du skylder Keit to kroner, og du skylder Willhelm fire kroner, hvor mye skylder du da? Seks kroner. Å skylde er det samme som å ha minus på kontoen.
Nordberg setter opp et regnestykke på tavla og nesten samtlige begynner å rope i kor. Alle vil svare. Noen begynner å skarvle seg imellom - om matte.
– Shhhh! Rekk opp hånda!
Nordberg har jobbet som lærer på Holmlia skole siden skolen åpnet i 1984. Han tror ikke det flerkulturelle miljøet påvirker selve undervisningen.
– Det har vel noe med at mange av innvandrerne har vært her så lenge nå, at barna er norske på de fleste måter. Jeg vet ikke engang hvor alle er ifra, sånn opprinnelig. Jeg har ikke spurt, og jeg tenker ikke noe særlig over det, sier Nordberg.
Les mer: Osloskolens utfordringer
Foreldre som ikke kan norsk
Men er det virkelig så enkelt? Lever virkelig barna side om side i et harmonisk flerkulturelt miljø på Holmlia skole?
– Det er nok mer sammensetningen av personligheter som gjør om en klasse fungerer eller ikke, ikke etnisk opprinnelse. Et problembarn er et problembarn, samme hvordan du ser på det. Et norsk barn som nettopp har opplevd en skilsmisse kan trenge like mye oppfølging og ekstra hjelp, mener Ivar Nordberg.
Kanskje har Nordberg rett. I juni i år skrev Dagsavisen at skoler med høye minoritetsandeler skårer like høyt, noen også høyere enn skoler med en lav andel når det kommer til leseferdigheter. Holmlia skole kan også vise til gode resultater.
Se resultatene i standpunktkarekter for Holmlia skole.
Lærerværelset ligger vegg i vegg med klasserommet, og det er alltid varm kaffe på trakteren. En annen lærer stikker hodet inn døra.
– Har du en ekstra kopi av de mattearkene?
– Dette er sånn vi forbereder oss til timene. Ti minutter før, i full fart.
Nordberg ler. Selv om han sier han ikke bryr seg om hvor elevene kommer fra, og proklamerer at de utenlandske ofte er de smarteste, innrømmer den læreren at et flerkulturelt klassemiljø også kan by på utfordringer. Han tenker seg litt om.
– Det er jo en del av barna som har foreldre som ikke kan norsk, eller som snakker språket dårlig, og det kan være vanskelig. Vi ser en tendens til at fedrene snakker bedre norsk enn mødrene, og derfor er det de som møter opp på konferanser og foreldremøter. Ofte er det også eldre søsken som stiller opp, og når det som regel er mor som er sjefen hjemme, kan dette føre til feil i videreformidling av informasjon.
Nordberg reiser seg og gjør seg klar til timen.
– Ettersom foreldrene ikke kan så godt norsk, kan de ikke hjelpe barna så mye hjemme. Allikevel settes det høye krav til elevene, forteller han.
Siden innvandringen begynte på Holmlia, er det mye som har forandret seg på skolen. Nordberg mener først og fremst at utviklingen har vært positiv.
– Vi opplever at foreldrene kan språket bedre, og at barna blir mer integrerte. Spesielt jenter med innvandrerbakgrunn er mer med på turer og fysiske aktiviteter enn de var før. Uten at jeg helt vet hvorfor det er slik, sier Nordberg.
Les mer: Etnisitet betyr lite for resultater
Kjedelig uten mangfold
Milena løper over over skolegården sammen med venninnen Salome. Hun har to søstre som også går i niende klasse på skolen. De er trillinger.
– En gang byttet vi klasse. Ivar merket ingenting.
Jentene synes de er flinke til å hjelpe og akseptere hverandre i klassen. De kunne ikke tenke seg å gå på noen annen skole.
Les mer: Håper å unngå et delt Norge
– Hvordan tror du elever som går på en skole med nesten bare etnisk norske har det på skolen i forhold til dere?
– Det vet jeg ikke helt. Jeg tror nok ikke de lærer like mye som oss om andre kulturer og forskjellige mennesker. Det er viktig å lære om andre kulturer.
– Det er nok litt kjedelig. Vi lærer så mye mer av hverandre. Noen skoler kan kanskje bli litt for norske, sier Salome.
– Er det noe som er annerledes i flerkulturelle klasser tror dere?
– Nei. Jeg kan ikke komme på noen ulemper. Ikke mange i alle fall. Eller, de fleste i klassen kan jo et annet språk i tillegg til norsk, og det kan være litt dumt hvis de bruker det i klassen. Det hender at noen sier ting på andre språk sånn at ikke de andre eller lærerne skal skjønne det.
– Men lærerne gir oss anmerkninger hvis vi sier "walla koranen" og sånn. Det er ikke lov å snakke andre språk enn norsk i timen.