Voldelige politimenn slipper straff

Han var full, det legger han ikke skjul på. Og han vet at han kan bli bråkete i fylla.

Derfor tenkte "Sigurd" først at forklaringen som politiet ga ham, stemte. At han hadde vært full, bråkete, og at han hadde dyttet en politimann. Og at det var derfor han gikk ut av glattcellen med kraftig hodepine og en anmeldelse på seg for vold mot politiet.

Så ringte en venninne. Hun hadde en annen historie. Og en helt absurd forklaring på hvorfor kameraten forlot Tromsø politistasjon med et stort, blått og hovent øye.

- Hodet smalt mot asfalten

Det var studentavisa som hadde saken hans først. En av deres studenter hevdet at han hadde blitt utsatt for vold fra en av politimennene i byen.

På førstesida lyste bildet han hadde fått tatt på legevakten. Han var nesten ikke til å kjenne igjen. Det venstre øyet hans var gjenklistret, blå-lilla og hovent. Inni sto hele historien om hva som skjedde 6. mars 2006.

Det var slutten på et ganske fuktig julebord, fortalte han. Det var noe av grunnen til at han ikke husker hele forløpet. Men han mener å huske at han hadde gått imellom for å stoppe en pågripelse han syntes så litt vel brutal ut.

- Hva skjer her, hadde han spurt.

Vitner fortalte senere at en politimann tok ham i armen og presset ham mot en vegg. De hørte at hodet hans smalt mot asfalten da han ble lagt i bakken. Han fikk håndjern på, ble slept inn i politibilen og kjørt til arresten.

- Jeg husker det var vaktskifte i arresten da vi kom fram, sa han senere, da flere medier fikk nyss om saken.

En ny politibetjent skal ha sett på ham.

- Har du fått juling, spurte politimannen.

- Ja.

- Av hvem da?

- Av politiet.

Frikjennes nesten alltid

“Sigurd” er en av mange som har forsøkt å anmelde politimenn for vold. Siden 2005 har Spesialenheten for politisaker, enheten som etterforsker anmeldelsene mot politiet, fått inn 700 anmeldelser i kategorien ulovlig maktbruk. Svært få av disse har endt i straff eller reaksjoner.

Journalens kartlegging viser at bare åtte politimenn har vært i retten tiltalt for vold. De har blant annet vært tiltalt for knyttneveslag mot hodet til en arrestant, for slag med en lommelykt, halsgrep og for å ha sendt tjenestehunden til å bite en person som har vært under kontroll.

Kun to av de åtte politimennene er blitt dømt.

Det er langt færre dommer enn i andre saker. I saker som omhandler lekkasje av taushetsbelagte opplysninger, har åtte av ti blitt dømt. I tyverisakene som har havnet i retten, har alle politimennene blitt dømt.

 

Politimannen anmeldt mange ganger

- Men… her må det jo være noe feil med oppgaven?

Det er fem år siden saken i Tromsø. “Sigurd” er én av nitten studenter i rom 457 ved Det juridisk fakultet på Universitetet i Oslo. Han sitter bredbeint og framoverlent, helt ytterst på stolsetet, med tre lovtekster slått opp på pulten foran seg. Til uka begynner kursene i strafferett. Om noen måneder er han ferdigutdannet jurist.

Det er derfor han ikke ønsker å stå fram med fullt navn. Den dramatiske pågripelsen i 2006 førte til at han fikk en dom mot seg, for vold mot politiet. Han håper å slippe for mye fokus på saken før han skal ut i jobb.

 

 

Samtidig foregår det en nå en vurdering i Troms politidistrikt. Da Nord-Troms tingrett nylig avgjorde at det var straffbart å la en hund bite en mann som var under kontroll, var den domfelte en av deres politimenn. Han fikk 10 000 kroner i bot.

Politimannen er hundefører i Troms og har vært ansatt siden 2002. Han er suspendert fra sin stilling som politibetjent for fem måneder framover.

Bak seg har den nå 38 år gamle politimannen flere disiplinærreaksjoner og irettesettelser.

Han har kjørt for fort.

Han har latt hunden sin bite.

Han har tatt med seg våpen ut uten å ha tillatelse for det.

I 2004 fikk han en skriftlig irettesettelse for å ha brukt pepperspray mot en person som to andre politibetjenter hadde kontroll på, og uten å varsle om at han kom til å spraye.

Han har også flere anmeldelser mot seg for vold fra tidligere.

En av dem er fra “Sigurd” i 2006.

 

Politiet slo tilbake

- Du har jo sett bildet. Jeg så ikke ut, sier Sigurd.

Anmeldelsen Sigurd sendte inn i 2006, ble henlagt ganske kjapt. Spesialenheten konkluderte med ”intet straffbart forhold anses bevis”. Saken tok i stedet en annen vending: Sigurd ble selv anmeldt. For vold mot en politibetjent.

To forskjellige versjoner av hendelsesforløpet sto mot hverandre. Vitner som hadde vært ute natten 6. mars 2006, påsto at Sigurd hadde ligget stille på bakken og virket redd og overrasket under pågripelsen. Politiet påsto han hadde vært utagerende, sparket og slått.

Saken gikk flere runder i rettsapparatet. I første omgang ble Sigurd frikjent av en enstemmig tingrett. Retten kritiserte blant annet tjenestemennene for å ha samsnakket før de skrev rapportene - som for øvrig ble skrevet flere uker etter hendelsen. Den ene politimannen forklarte at han så Sigurd slå en betjent i brystet. Etter at politimannen ble konfrontert med sin egen forklaring, ble det i rapporten endret til at Sigurd dyttet.

Påtalemyndighetene anket saken til lagmannsretten. Statsadvokaten reagerte likevel på at politimennene ikke ble trodd. Der ble Sigurd dømt til betinget fengsel i 21 dager, prøvetid på 2 år og 5000 kroner i bot.

- Jeg forstår at politiet av og til må bruke mye makt, og de politimennene som operer på grensen, blir nok satt pris på. De er effektive og får jobben gjort. Men når du tenker på hvordan jeg så ut etter den kvelden, virker det helt crazy at det var jeg som ble straffet, sier Sigurd.

 

Slo med lommelykt

Jan Egil Presthus er leder for Spesialenheten for politisaker, som etterforsker anmeldelser mot politiet og tar ut tiltale mot politimenn de mener har gjort noe straffbart. Presthus slår fast at politimenn kan gå langt i sin maktbruk før de straffes for det.

- Vår erfaring er at det er vanskeligere å få domfellelse i maktbruksaker enn i andre saker. Spørsmålet om det er grunnlag for straffansvar blir veldig skjønnsmessig. I tilegg reiser denne type saker ofte også vanskelige bevisspørsmål. I mange tilfelle vil det være ord mot ord, sier han.

En sak som viser hvor langt politiet kan gå, er den såkalte maglite-saken, der fire politimenn sto tiltalt for vold etter en biljakt i Ski sentrum.

Det var natt, juni 2005. En politipatrulje fulgte etter en Mazda på grunn av mistanke om promillekjøring. Inni satt en iraker og hans kone. Etter en dramatisk biljakt gjennom Ski sentrum klarte de fire politibetjentene til slutt å stoppe bilen. De knuste rutene på bilen for å få tak i føreren som satt inn . Sammen dro de ham ut av bilen og prøvde å få kontroll på ham. De har senere forklart at de fikk inntrykk av at han hadde ”umenneskelige krefter”.

Saken endte med at én av politimennene, som var politidistriktets instruktør i arrestasjonsteknikk og trening i bruk av teleskopbatong og pepperspray, slo mannen i hodet med en nesten én kilo tung maglite-lommelykt. Irakeren måtte sy seks sting og var sykemeldt i to uker etterpå.

- Vi mente hele veien at politimannen skulle bli straffet. Vi mente at maktbruken verken var nødvendig, forsvarlig eller forholdsmessig etter politilovens paragraf 6, sier Presthus.

 

Til Høyesterett to ganger

Saken skulle vise seg å bli et maraton. Den gikk flere ganger i rettsapparatet. Spesialenheten påpekte at irakeren aldri hadde prøvd å slå eller sparke, og at politiet ikke gjort nok for å prøve å komme i dialog med mannen. Den voldsomme maktbruken kunne ikke forsvares, fastslo de. Hovedmannen som slo med lommelykt, ble frikjent to ganger i lagmannsretten. Spesialenheten anket saken til Høyesterett to ganger, den siste gangen ble anken forkastet. Mannen var frifunnet.

Retten mente at maktbruken var akseptabel etter straffelovens paragraf 48. Denne paragrafen gjør terskelen for å dømme politimenn enda høyere enn politilovens paragraf 6. Retten la vekt på hvordan politimannen oppfattet situasjonen i gjerningsøyeblikket, og at det må være rom for feilvurderinger.

Han ser en problematisk side ved at dommene fastslår at politiet kan gå så langt:

- Det vil være en viss fare for at noen tolker dommene som at de har et bredt rom til å bruke vold.

- Men grensen for hva som er akseptabelt, går lenge før grensen for straff. Ingen vil ha et politi som innretter grensene sine etter straffeansvaret. Saken fra Follo, for eksempel, er blitt brukt av Politihøgskolen og i andre i opplæringssammenhenger, sier Presthus.

Etter frifinnelsen i Maglite-saken ble det en politisk diskusjon om man skulle begrense politiets maktbruk. Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Høyre åpnet for å vurdere lovverket på nytt. Ingenting har imidlertid skjedd.

- Hvis det er et politisk ønske om at flere politimenn skal straffes, må loven endres, sier Presthus.

 

- Ikke et problem

Arne Johannessen er leder for Politiets Fellesforbund og representerer alle landets politifolk. Han mener at det er naturlig at det hører til sjeldenhetene at politiet blir dømt for vold.

- Politiet har lov til å bruke så mye makt som trengs for å løse oppdraget. Grensen mellom lovlig og ulovlig maktbruk er hårfin. Å sitte i en rettssak i ettertid å vurdere hva som var nødvendig og hva som ikke var nødvendig, er meget vanskelig, og derfor er det helt normalt at det er færre dommer på dette området, sier han.

Johannessen mener at det er et problem at det kommer inn mange anmeldelser for politivold. Men ikke fordi politimenn er voldelige.

- Vi har et altfor høyt antall ubegrunnede anmeldelser mot politifolk. Ofte ser vi at dette er rene hevnaksjoner fra de kriminelle, eller at de prøver å få fokus bort fra sin egen sak. Dette gir ingen grunn til å stramme inn for bruk av vold i politiet. Det ville bare ha ført til et dårligere politi, mener Johannessen.

 

- Sur kultur

Professor Petter Gottschalk er langt mer skeptisk enn Johannessen. Gottschalk har gitt ut flere bøker om kriminalitet og politiet og foreleser ved Politihøgskolen. Han har nettopp gitt ut boken Politikriminalitet i Norge, hvor han har gått rettssakene mot politimenn de siste årene.

- Slik det er nå, er det egentlig ikke noe poeng å anmelde politiet for ulovlig voldsbruk. De blir ikke dømt, sier han.

Politimannen i Troms var involvert i flere alvorlige saker før han fikk noen reaksjon. Og aldri har politimenn fått mer enn 10 000 kroner i bot for vold.

- Politifolk kan gå utrolig langt i sin maktbruk før det får konsekvenser. Og straffen de risikerer, svir ikke. Bruk av fysisk makt er en del av jobben til politiet. Det handler ikke om personlige problemer som fører til stjeling, underslag eller narkotikabruk. Bruk av vold er en del av hverdagen, sier Gottschalk.

Gottschalk mener det i hovedsak er to grunner til at politivold får fortsette. Det ene er lovverket, som åpner for stor grad av maktbruk. Det andre er en politikultur som godtar vold og macho oppførsel.

- Har du ikke blitt etterforsket av Spesialenheten, har du heller ikke gjort noe. Det er et uttrykk som er vanlig i politiet, sier Gottschalk.

 

Unge varslere

I politihund-saken i Troms var det to unge, nyutdannede som varslet om den ulovlige maktbruken. De to varslerne fra saken i Tromsø ønsker ikke å kommentere saken. Den ene av dem sier at de bare gjorde jobben sin, og at han anser dommen som tilstrekkelig bevis på det. Gottschalk mener imidlertid at de fleste politimenn endrer syn på maktbruk etter hvert.

- Det er ofte idealister som varsler. Men det skjer før de blir pragmatiske og del av kulturen som sier at vold er greit, sier Gottschalk.

Undersøkelsen ”Vilkår for oppgaveløsning i politiet – et spørsmål om risiko- og belastningshåndtering” fra Arbeidsforskningsinstituttet i 2008 støtter opp under Gottschalks påstand. Den viser at det er store variasjoner mellom hvordan nyutdannede og erfarne politimenn opptrer ovenfor publikum.

På spørsmål om hvorvidt man måtte tåle ukvemsord som “idiot” når man er ute på jobb, var 25 prosent av de nytdannede politibetjentene og politistudentene helt enige i dette. 49,6 prosent sa seg delvis enig. Tallet blant erfarne politimenn var mye lavere: der sa kun 4.4 prosent seg enig i at ukvemsord er noe man må tåle når man er ute på jobb. I undersøkelsen sier også flere at de kjenner til politimenn og –kvinner som ofte havner i bråk på grunn av sin måte å håndtere publikum på.

I Spesialenheten har de noen av de samme erfaringene. Det siste året har de blant annet sett at det har bredt seg en praksis i de store byene med å bruke slag som en avledningsmanøver under vanskelige pågripelser.

- Dette er ikke noe de lærer på Politihøgskolen, sier Jan Egil Presthus.

Ble glad

Sigurd ble glad da han fikk høre at politimannen han støtte på den gangen, nå er dømt.

- Det skjer jo aldri, sier han.

- At det var to unge politimenn som anmeldte ham, kan være et tegn på at ting forandrer seg. Man må jo håpe.

I dag venter Sigurd på at dommen han har på seg, skal bli foreldet, slik at han har mulighet til å komme i en advokatpraksis.

Når han blir jurist, ønsker han å gjøre en forskjell i samfunnet, sier han. Men han vil ikke jobbe med politiet.

- Det  tror jeg ville blitt vanskelig med den saken jeg var borti. Det har rett og slett blitt for personlig.

Den dømte politimannen i Troms er suspendert. Politidistriktet har ennå ikke bestemt seg om han skal miste jobben.

Februar 2011: Spesialenheten sikter en politimann ved Ålesund politistasjon for ulovlig maktbruk. Han skal ha slått og tatt kvelertak på en 24 år gammel mann som var innbrakt på glattcelle for bråk og fyll i desember i fjor.

Dette er andre gang den siktede politimannen er under etterforskning for å ha utøvd unødvendig makt. I 2004 ble han tiltalt.

Og frifunnet.