Gammel i sentrum

Den lyseblå trikken durer mot Olaf Ryes plass på Grünerløkka, på trikkestoppet sitter en eldre dame i lyseblå jakke. I fanget sitt holder hun vesken sin. På hendene har hun hansker med samme fargen som jakken. Rundt henne haster unge menn i dress, og damer med barnevogner forbi, mens de ser på føttene sine. Trikken stopper foran damen. Hun rynker pannen og reiser seg. Da hun var ung elsket hun å ta trikken, nå gruer hun seg litt mer for hver gang hun må ta den.

Reidun er en av 1069  personer over 80 år som fortsatt er bosatt på Grünerløkka. Bare bydelene Sagene, St. Hanshaugen, Gamle Oslo og  Søndre Nordstrand har færre eldre. De fleste andre velger å flytte ut av sentrum, eller må flytte ut av sentrum til sykehjemmene.

– Det er trappene på trikken som er verst, bussen er lettere å gå av og på, sier Reidun. Hun bruker begge hender, og støtter seg ned i setet. Utenfor passerer høye bygårder, og motebutikker med skriften ”Vintage” skrevet på vinduene sine.

– Jeg er litt utrygg på kollektivt nå, lommeboka mi har blitt stjålet to ganger, sier hun og klapper på vesken sin. Reidun skal bare to stopp. Ut av trikken må hun holde seg fast i det gule gelenderet og, sakte senker hun seg ned på gaten. Hun ser seg for til begge sider, før hun går over gaten med raske skritt. Peker på Pauluskirken og forteller at datteren giftet seg der. Så går hun nedover Markveien mot dagsenteret på Grünerløkka.

Flest kvinner

Reidun tar den blå heisen helt opp i femte etasje. Dørene klager i det de åpner seg. Lukten av sykehjem har forlatt oss på vei opp til femte etasje. Rundt et hjørne til høyre ligger stua, fylt med planter og grønne sofaer. I hvert av vinduene henger det små trefugler, og fra et stereoanlegg spiller P4 Ricky Martins ”Livin la vida loca”. Reidun nynner svakt til musikken, og tramper litt til takten.

– Det er så hyggelig her, sier Reidun og setter seg forsiktig ned i en av de grønne sofaene. Hun har hentet seg en kopp kaffe fra trillebordet ved døren. Koppen renner litt over i det hun plasserer den på bordet foran seg. Tre andre kvinner sitter rundt det samme bordet. Alle med hvitt hår. De snakker ikke sammen, men to av dem hekler. Den tredje kvinnen ser ut i luften. Hun hekler ikke, men følger med på hva de andre gjør. I fanget holder hun vesken sin. En kvinne i sykepleieruniform skyver trillebordet bort til venstre for sofaen.

– Skal du ha kaffe, Ingrid? Kvinnen i uniformen fyller en kopp, og rekker den frem.

– Nei, ellers tusen takk, sier Ingrid, og legger vesken ned ved siden av seg.

- Det er mye kjærlighet og klemming på Grünerløkka dagsenter, sier Reidun. Foto Cecilie S.Gjendem

Over halvparten av dagsenterbrukerne i Oslo sentrum er kvinner. På Grünerløkka er kun to av fem menn. De fleste av dem går på dagsenteret for å slippe å sitte hjemme alene. Ventelistene på dagsenterne er lange, og mange får ikke plass. Det er derfor mange som flytter ut av sentrum for å få bedre eldretilbud.

Finner ikke klær i byen

Reidun lener seg tilbake, og smiler. Med en rynkete hånd retter hun på det blå fløyelsskjerfet hun har festet rundt halsen med en brosje av sølv.

– Jeg har alltid vært glad i klær. Jeg pleide alltid å si til søsknene mine at jeg også skulle være med når de skulle handle klær, sier hun.

– Men jeg finner aldri noen her i Oslo lenger, det er bare sånne bitte små størrelser her.

Reidun snur seg mot Ingrid som sitter til venstre kledd i hvit blondebluse og svart buksedress.

– Jeg har begynt å reise til Sandefjord jeg nå, for å kjøpe klær. Der har de en butikk som heter Dokken. Datteren min og jeg var i Sandefjord og da fant vi denne butikken. Der har de så mye fine klær, og servicen er veldig bra, sier Reidun fornøyd.

– De tør vel ikke annet, han Dokken er jo ganske skummel, sier Ingrid, og smiler mens hun fikler med den svarte skinnvesken sin.

– Ja, har du vært der?

– Ja, jeg er jo vokst opp i Sandefjord jeg.

– Åja, de har mye fint der da. Datteren min og jeg min kjører alltid ned dit. Denne buksen er kjøpt der, sier Reidun og peker på de grå dressbuksene sine. Ingrid nikker.

– Men han er streng han Dokken, sier hun og trekker på smilebåndet.

Alene på café

Heisen ned til første etasje på Grünerløkka sykehjem er treg. Klokken er ett og dagsenteret stenger. Reidun himler med øynene mens de blå dørene drar seg opp. Hun må trykke to ganger på knappen før den begynner å bevege seg. Lukten av sykehjem blir sterkere ettersom heisen beveger seg nedover mot første etasje. I en stol ved inngangsdøren sitter en eldre mann med hvitt hår og glassaktige øyne. Reidun nikker raskt til ham før hun dytter ytterdørene  av brunt stål opp. Sakte beveger hun seg oppover Markveien. Ved siden av en Waynes coffee stopper hun kort før hun går inn.

– Her går jeg hver lørdag og drikker en halv kopp kaffe. Noen ganger tar jeg også et bløtkakestykke selv om det er litt rampete, sier Reidun mens hun står i kassen. Da kaffen er betalt går Reidun bort til et bord midt i lokalet, og setter seg på en av de fargerike stolene, hun sitter alltid ved dette bordet.

– Hun jeg pleide å dra hit med er innlagt på sykehjemmet, så nå går jeg hit alene.  Reidun vinker til babyen ved nabobordet.

– Herregud har du sett noe så søtt, også så blid.

– Ja, hun er en skikkelig gladlaks, sier moren.

– Jeg er vel gammel nok til å være tippoldemoren hennes, ler Reidun.

Babyens mor løfter den lille jenta og gir henne til Reidun.

– Hun liker deg, sier hun.

Reidun smiler og lager grimaser mot babyen før hun gir den varsomt tilbake til moren. Kaffekoppen er fortsatt halvfull, men Reidun tar på seg jakken igjen. Hun vinker til babyen igjen, og vender tilbake mot huset i Markveien med den grønne døren, som har vært hennes hjem i over 30 år. Det er bare seks kvartaler opp. Reidun velger som regel å gå.

Tomme hus

– Nei, heisann er du her, sier Reidun og ler til speilet i gangen. Som ca 50 prosent av kvinner over 80 år i Oslo er enker slik som Reidun, og bor alene.

– Jeg pleier å si hei til speilet, det er jo bare morsomt da, sier Reidun. Ansiktet hennes sprekker opp i et stort smil, og går videre inn i gangen, som er full av familiebilder. Reidun peker stolt på bildene av sønnen og datteren, ingen av dem bor i Oslo lenger. Men hun har et barnebarn i nærheten, som besøker henne så ofte som mulig. Inne i stuen bøyer Reidun seg ned og slår på tv. Hun synes det er godt med litt lyd, når hun er alene hjemme.

Reidun har fortsatt bilde av mannen i lommeboken, ved siden av et bilde av henne selv da hun var 19 år. Foto Cecilie S.Gjendem

– Det var litt rart rett etter Erling døde, men det går bra nå. Kan gjøre akkurat hva jeg vil, sier Reidun. Hun forteller at hun kjenner flere som bor i bygget, også går hun på dagsenteret fire dager i uken.

Med korte skritt går Reidun ut ytterdøren sin og ut i bakgården. Med seg har hun en hagestol og et teppe hun har heklet selv. Hun setter seg, lener seg bakover og legger hendene i fanget. Den lilla neglelakken hennes står i kontrast med høstbladene.

– Jeg synes ikke det er noe vits i å klage. Jeg har ingenting å klage på heller, bedre å være glad mener nå jeg.

 Hagen er tom. Et par brune blader faller mot bakken fra trærne rundt. Vinden tar tak i Reiduns hvite hår, og i teppet hun har heklet i alle regnbuens farger.

Se og hør Oslo gjennom Reiduns øyne her.