På egne vinger

To tusen fot over bakken, med bare en og annen tilfeldig måke som selskap, henger en 560 kilos stålkurv opp ned i luften. Den bleke ettermiddagssola speiler seg i magen på småflyet LN-RAR i det vi tar en loop over Maridalsvannet. Den gråblå himmelen forsvinner, og i takvinduet er det bare grønne jorder å se, der vi langsomt dreier rundt på rød-hvite vinger.

– Vil du prøve å styre?

Vel tilbake på rett plan, snur Anders Håkensen seg mot meg med et stort smil om munnen. Selv om loop, roll og andre rundkast må være omtrent like dagligdags som å sykle for Norgesmesteren i luftakrobatikk, er det vanskelig å skjule entusiasmen.

Over den jevne motorduren forklarer Anders på radioen hvordan stikka fungerer. Jeg sitter i baksetet, men har også min egen styrestav med hvitt plasthåndtak. Jeg drar den mot høyre, og jada, LN-RAR, eller ”Raringen” legger seg lydig over på siden.

– Og så kan du prøve pedalene, da blir det en litt penere sving, legger Anders hjelpsomt til.

Flaks at jeg har en erfaren instruktør i forsetet. Å ta av med flyet vi har fått låne for anledningen var så behagelig at jeg knapt merket det før vi var i lufta. ”Raringen” er bare ett av rundt hundre fly og helikoptre som hører hjemme på Kjeller flyplass. ”Norges teknologiske vugge”, i følge entusiastene selv.

Motorduren blir fjern gjennom de store øreklokkene, og det er som om vi nesten står stille her oppe. Jeg ser meg derfor nødt til å bevege litt på stikka, og vi vingler gjennom lufta. Nordmarka kommer opp mot oss i jevn fart, eller er det vi som er på vei ned i et av hyttefeltene?!

Anders vifter med hendene.

– Det er du som styrer nå!

– Ææææ! Jeg trekker stikka mot meg og flyet skyter igjen nesa i været.

Selv om vi er høyt over Lillestrøm, kan vi fortsatt kjenne et historisk sus fra bakken under oss. For tre dager siden feiret Kjeller nemlig sitt nittiniende år som operativ flyplass.

 

 

LN-RAR. (Foto: Caroline Enge)

Trang til å fly

Omtrent fra den gangen vi klatret ned fra trærne og begynte å gå på to bein, har menneskene drømt om å kunne fly. Også i Norge har denne trangen vært sterk.  Å drømme om å fly skal visstnok være et tegn på et ønske om frihet og å få problemer på avstand. Om det var problemer den norske flypioneren Einar Sem-Jacobsen ville slippe fra, er uvisst. Men det må i alle fall ha gitt en enorm følelse av frihet da han 21. september 1912 tok av fra Kjeller i flyet ”Njaal”, snaue 9 år etter at Wright-brødrene var på vingene for første gang. Riktignok hadde den aller første flyturen i Norge allerede gått fra Horten til Fredrikstad i juni samme år. Men da ”Njaal” tok av, markerte det starten på aktiviteten her ved Norges første flyplass. Og den har fortsatt siden, kontinuerlig.

Det er nesten unikt i verden, noe medlemmene i Kjeller Flyhistorisk Forening (KFF) er opptatt av å understreke. Få timer før driften ved Kjeller går inn i sitt nittiniende år, er det god stemning i foreningslokalene.

– Du har jo ikke gratulert!

To av de ”flyhysteriske” medlemmene møter meg i gangen. Det samme gjør eimen av vafler og motorolje i skjønn forening. I andre etasje har de kontorer, forelesningsrom, kjøkken og modellflyutstilling. Hangaren under huser flere klenodier som medlemmene mer enn gjerne viser fram.

 

Tiger Moth 189. (Foto: Caroline Enge)

Den 76 år gamle stoltheten Tiger Moth er bygd på Kjeller. Det var nemlig også flyfabrikk her en gang i tiden, takket være drømmeren Sem-Jacobsen. ”Mothen” tjenestegjorde som skolefly ved Kjeller fram til tyskerne tok over i 1940, og bombet hele flystripa. Før de bygget den opp igjen, og selv tok flyplassen i bruk.

- Det ligger fortsatt bomber igjen i bakken her ute, forteller Jonn Bekkevold entusiastisk.

Den militærgrønne dobbeltdekkeren forsvant til Sverige under krigen. Men til slutt ble det daværende vraket hentet tilbake til Kjeller, og etter et hundretalls arbeidstimer, eller svært mange lange tirsdager for restaureringsgjengen i KFF, var Tiger Moth igjen flybar høsten 2007.

– De kaller det kunnskapsbyen Lillestrøm, humrer Jonn Bekkevold.

– Men det er jo her på Kjeller kunnskapen ligger.

 

Flyfoto

Oppstilling. (Foto: Caroline Enge)

Klokka nærmer seg 18.00, det historiske øyeblikket. Dørene til hangaren åpnes. Mange armer dytter og drar, for Tiger Moth 189 skal igjen ut i frisk luft. Ute på plassen er 60 andre små og store fly også på vei til oppstilling.

Gule, røde, blå og hvite. Gamle og nye fly sprer seg utover, og trekker stadig flere ivrige mennesker ut mot den 1600 meter lange asfaltstripa. Forrest står tre stolte jagerfly med nesene mot bilveien.

En liten gutt måper.

– Så mange fly har jeg aldri sett!

Snart står alle flyene sirlig oppstilt, nesten forventningsfullt. Menneskene er det verre med, der de svirrer mellom vinger og propeller. Tar bilder, diskuterer toppfart og konstruksjonsår.

 

– Hvilken dag er det i dag? Nittiniårsdagen, ja!

En mann i brun skinnjakke dirigerer flokken vekk fra maskinene og inn i formasjon. Etter litt om og men er sirklene sluttet. For tradisjonen tro her på Kjeller er det ikke lys på en kake, men flyentusiastene selv som danner alderen til fødselsdagsbarnet.

• Se det levende 99-tallet ta form

Uviss framtid

På andre siden av flyplassen holder den militære virksomheten ved Kjeller til. Store verkstedhaller bak høye gjerder er arbeidsplassen til over 800 mennesker i FLO (Forsvarets Logistikkorganisasjon). Hit kommer blant annet alle jagerflyene for reparasjoner og vedlikehold. De tre eksemplarene som står forrest på rullebanen er Forsvarets bidrag til dagens feiring.

Men snart er enda en periode i den norske flyhistorien over. De 72 jagerne av typen F-16 som ble kjøpt inn for over 30 år siden, har blitt for gamle. Den nye generasjonen heter F-35, og overtar etter planen i 2018.

Ingen vet hva som vil skje med Kjeller når F-16 flyene slutter å operere. Vedlikeholdet av de nye flyene blir mest sannsynlig flyttet til Gardermoen, eller utlandet.

– Når, eller hvis vi i det hele tatt får de nye F-35 jagerflyene…,

funderer noen av medlemmene i Nedre Romerike Flyklubb.

– Da kan det hende forsvaret bestemmer seg for å… Nei, det er litt for mange ”kanskje, dersom, hvis om”, blir konklusjonen.

Så kanskje er F-35 det ene flyet de innerst inne håper vi ikke får se så mye til i Norge. For om Forsvaret som eier flyplassen vil selge, er det ikke mye sivilflygerne kan gjøre. Rykter om alt fra fotballstadion til boligfelt har svirret en stund. Men flyentusiastene gir ikke opp riktig enda.

 

 

"De må bare innse at flyplassen, den har vi". (Foto: Caroline Enge)

– Det er jo et historisk sted! skyter Anne Håkensen inn. Hun har vært hobbyflyger siden 1974. Hele familien Håkensen er samlet i anledning dagen, for både mannen og begge sønnene flyr selvsagt på Kjeller.

– Flyplassen her, den må bare være her, for en flyplass som har vært i kontinuerlig drift i 99 år, det er ikke noe du bare legger ned, sier hun.

– Det tror jeg de bare må innse, at den har vi. De senker jo ikke Skibladner, heller.

• Møt flere av menneskene som er tilnyttet Kjellers fortid, nåtid og fremtid

Noen av medlemmene er selv en del av historien. Her kan du se mer om veteranen Per Waaler.

 

Foreningsinnsats

Én etter én ruller flyene tilbake inn i varme, tørre hangarer. Noen triller lett, andre harker litt før de kommer seg av gårde. Et par av de minste får stå igjen og vise seg fram litt til. 99-årsdagen har blitt behørig markert. Og minst like viktig, det betyr inngangen på den store hundreårsfeiringen.

– Det blir spesielt, sier ”Kjeller 2012”-koordinator Ivar Gjetnes, som også er formann i KFF. Han gleder seg til begivenheter som boklansering, åpent verksted, filmframvisninger, utstillinger, seminar og flyoppvisning. Hele sommeren skal det feires.

Og om nesten nøyaktig ett år skal det magiske øyeblikket da Sem-Jacobsen tok av i 1912 gjenskapes. Det er den tidligere nevnte Tiger Moth som har fått det ærefulle oppdraget. Kanskje kommer kongen også.

Men Kjellerdagen 2011 nærmer seg slutten. Menneskene som fortsatt er igjen, trekker mot kiosken. Aktivitetene for publikum er gratis på Kjeller, så det gir kjærkomne penger i foreningskassene.

– Den årlige flydagen i mai trekker gjerne opptil 15 tusen folk, og da er brus- og vaffelsalg viktig, forklarer Ivar Gjetnes mens han sikrer seg et stykke hjemmelaget sjokoladekake.

 

Penger i foreningskassa. (Foto: Caroline Enge)

Bak et bord med brus og kaker og en grill full av pølser, er nemlig enda en forening i full sving. Frøydis Ulvin og Carl-Georg Opaker er ildsjelene bak ”Kjellervenner”. For Kjeller har venner, noe som helt sikkert kan komme godt med i tida framover. Venneforeningen er nemlig mer opptatt av å ta vare på historien enn det å fly i seg selv. De verken bygger eller driver med fly.

– Men vi liker å være rundt dem, forklarer Frøydis Ulvin.

Rykende kaffe varmer frosne fingre i den friske kveldslufta. Brus til barna. Den grønne er mest populær.

– Ja vær så god, den er det i hvert fall fullt av e-stoffer i! ler Frøydis.

– Kom og få pølser! Det er tomt for brød, men lomper har vi masse av! forsikrer Carl-Georg.

I Amundsens fotspor

– Vi håper på hundre til!

Slik oppsummerer flyfolket dagens markering. Og Kjeller er det mange som mener noe om. Ikke mindre enn til sammen tusen medlemmer i ulike klubber og foreninger holder til her.

Men ikke alle flyr kun for moro skyld. Mange starter karrieren som trafikkflygere med flytimer på Kjeller. I alt er 400 aktive piloter tilknyttet flyplassen, og rundt 30 nye tar privatflysertifikatet hvert år. Og følelsen av sin første flytur alene er det de fleste husker aller best: Full frihet, mestring, å beherske et annet element, fugleperspektiv, luft under vingene. Den følelsen. 

Å være flyelev ved flyplassen har også et visst historisk sus, ettersom man bokstavelig talt går i Roald Amundsens fot-, eller flyspor. Selv om han krasjet rett utenfor gjerdet under oppkjøring, var han Kjellers første fullbefarne elev vinteren 1914. Grunnlegger, flyfabrikkeier og første pilot Einar Sem-Jacobsen, var ikke overraskende også den første instruktøren. At Amundsen bare 14 år senere forsvant sporløst med fly og besetning ved Bjørnøya  på Svalbard er en annen historie.

Åpent miljø

Det begynner å skumre over rullebanen på Kjeller. Den harde kjernen sitter igjen rundt et bord. Akkurat nå beundres ”Bibelen” til Espen Aarhus, med bilder og fakta om alle sivile fly i Norge fra 1919 til 1998. Noen av flyene står selvsagt her på Kjeller. Andre er foreløpig bare drømmer.

­– Om du er millionær eller blakk spiller ingen rolle, ler de.

– Vi bruker alle penga vi har alle sammen! Og moro har vi uansett.

Og stadig flere vil prøve å fly, kan instruktørene fortelle. Selv om det er færre som tar det dyre privatflysertifikatet, er mikroflyklubben i desto større vekst. ”Slike du får i Corn Flakes-pakka”, som noen av veteranflygerne spøker, blir stadig mer populære. For de aller minste flyene er både billigere og enklere å få lov til å fly.

 

"Vi er jo født her" (Foto: Caroline Enge)

– Det er det beste, mener Espen Aarhus.

– Det er åpent for alle, om du heter Lasse Kjus og har ditt eget fly og hangar, om du deler fly med et andelslag, eller om du bare er med og mekker på klubbflyene. Her er alt fra modellflygere, seilflygere og helikopterpiloter, til de som bygger sine egne mikrofly.

– Jeg har venner i flymiljøet som er alt fra 13 til 83 år, legger Espen til.

Så om du verken trenger å være motorinteressert eller rik, hvem er det da som begynner å fly? Hjemsøkes de av de samme drømmene som flypioner Sem-Jacobsen? Forklaringer som går igjen er ”fascinasjon for flygemaskiner”, ”frihetsfølelse”, eller ”nostalgi og historie”. Interessen har bare alltid vært der. Men hvorfor det?

Det viser seg at de fleste er arvelig belastet.

– Vi er jo født her, innrømmer Espen Aarhus.

Dessuten er det en ikke overraskende overvekt av middelaldrende menn her i dag. Riktignok er det flere jenter blant høstens nye elever, men medlemmene er enig i at det fortsatt er for få.

­– Nå har vi jo rekruttert en til! Espen ser på meg.

– Kom på lørdag, så skal du få se hva det her virkelig dreier seg om!

Og slik endte jeg altså opp i baksetet på et småfly i lufta over Kjeller tre dager senere.

Fugleperspektiv

Selv har jeg ikke vært så privilegert å bli født inn i flymiljøet. Min første flytur var sannsynligvis en Boeing-737 til Haugesund.

Det er noe ganske annet å sitte i en toseters Bellanca Citabria med en dirrende stikke mellom hendene. Landskapet under, og til tider over oss, flyter forbi i sakte film.

– Du blir vel ikke lett bilsyk?

Pilot Anders Håkensen forsikret seg allerede før vi tok av. For selv om Espen Aarhus mer enn gjerne låner ut flyet sitt, hadde spy utover de myke skinnsetene neppe vært populært. Eller på det vinrøde gulvteppet i fløyel, for den saks skyld.

Luftakrobatikk. (Foto: Caroline Enge)

Men berg-og-dalbanen av en flytur har gått prikkfritt. Jeg har ikke engang dotter i ørene. Det samme kan kanskje ikke sies for pilot Anders som har måttet holde ut med begeistrede hyl og latterutbrudd på øret i snart tjue minutter.

To store smil i et lite, rødt fly kommer susende inn i Kjellers luftrom.

”Romeo Alfa Romeo final..”

Det spraker litt i radioen.

”Raringen” skal bare hjemom Kjeller og bytte passasjerer, før turen går videre til Fagernes. En lørdags ettermiddag kan det fort ta tre timer. Med bil, altså. LN-RAR er der om én.

Snart skal flyet sette hjulene på bakken, like elegant som det tok av. Ingen skrangling eller dunking som passasjerene til Ryanair og SAS tålmodig må finne seg i.

Men i noen sekunder til kan jeg nyte synet av Kjeller flyplass fra sin aller beste side. Fra lufta.