Tannlegeskrekk

Her om dagen skulle jeg trekke en visdomstann. Tannlegen hilste høflig, smilte bredt og blottet en perfekt tanngard. Jeg følte meg i trygge hender. Lite visste jeg om hvilket komplott jeg var i ferd med å bli utsatt for.

”Et tannlegetilbud uten hull”, reklamerer Colosseumklinikken med. Jeg forsøkte meg på en spøk om at dette måtte ha sammenheng med at jeg faktisk aldri har hatt hull, men likevel prestert å legge igjen tusenvis av kroner hos klinikken de siste årene. Tannlegen humret med, men det var ikke før jeg videre spurte om dette med trekking av visdomstenner egentlig bare var noe tull tannlegebransjen hadde funnet opp for å tjene noen ekstra slanter til kassa, at han brøt ut i et ekte, genuint latteranfall.

Ti minutter hadde allerede passert da han omsider kom til seg selv igjen.

- Jeg burde kanskje ta en sjekk av tennene dine når du er her?

- Bare sjekk i vei du.

-Og ta bilde?

- Det er du som er tannlegen.

Jeg stolte blindt på den usedvanlig hyggelige fagpersonen der jeg forsvarsløs lå og gapte som en gal.

- Nei, men dette ser bra ut det. Det er bare denne visdomstannen som må vekk.

-Joda…

- Obs, jeg ser på klokken at tiden er ute! Vi får sette opp ny time.

-?

- Ja, beklager vi setter kun av 30 min. per pasient. Med mindre pasienten selv ønsker å betale for en time, men det sa du vel ingenting om på telefonen gjorde du vel?

- Nei, jeg sa jeg skulle trekke visdomstanna!

- Ja, og så sa du at du ønsket en sjekk og bilde.  Det tok 30 min. Mandag om to uker passer det?

Jeg kjente sinnet vokse i meg, og tannlegen må ha merket dette i det han forsøkte å lette på den noe ampre stemningen i rommet.

-Ja, vi kan gjerne trekke den nå, men jeg rekker ikke sette bedøvelse altså. Ha ha ha.