Venneløs i verdensrommet
Petit av Margrethe Miljeteig.
I mange tiår har menneskene prøvd å sende saker og ting ut i verdensrommet for å se om vi får kontakt med andre sivilisasjoner. Vi har blant annet sendt LP-plater i gull med ”Sounds of Earth”, barnetegninger, Beatles-sanger, aske fra avdøde kjendiser og binære koder.
Det nyeste på listen er LEGO-figurer. Selveste Galileo Galilei, som fant flere av Jupiters måner, får æren av å bli sendt som plastikk-versjon til planeten Jupiter. Med et teleskop i den ene hånden og en modell av Jupiter i den andre, er han klar for å reise ut i verdensrommet. Med seg har han også den romerske guden Jupiter og hans kone.
Jeg lurer på hvordan eventuelle mottakere reagerer på posten vi sender. Kanskje sukker de oppgitt når nyhetssendingene blir avbrutt av en rekke forstyrrende signaler, etterfulgt av John Lennons stemme som synger “... on and on across the universe”.
Kanskje blir de ikke spesielt glade for verken leker, gamle mynter, hilsener fra avgåtte presidenter eller jordisk musikk. Muligens kan det føles litt som stadig å motta post fra en overivrig og desperat venn.
De kan være lei av at det stadig dukker opp søppel fra Jordens mange prosjekter. Kanskje metalldeler, halvbrente motorturbiner og kloakk fra romstasjoner og farkoster stadig skyller i land på planeten deres.
Kanskje kaster de et oppgitt blikk i retning den lille prikken i horisonten som er Jorden, mens de skurer og resirkulerer søpla vår.
Vi har sendt DNA-prøver fra mennesker og dyr ut i rommet. Vil de som finner DNAet skjønne hva det er og hva det kan brukes til?
Og på en annen side, hva om de skjønner nettopp det, og utnytter våre naive forsøk på å få venner i Rommet? Alle har lært om nett-sikkerhet i våre dager, hvor farlig det kan være å oppgi sin identitet på det store nettet. Men i verdensrommet har vi ingen begrensninger.
Kommer det av at vi egentlig ikke tror det er noen der ute? Eller kanskje lysten til å finne ut av om vi er alene og å møte eventuelle naboer er så stor at vi overser slike spørsmål.
Kanskje en annen sivilisasjon en dag bestemmer seg for å besøke oss her på jorden. Da får vi håpe at de bare ønsker å komme på besøk etter alle postkortene vi har sendt dem, ta en kopp te og sladre litt om andre sivilisasjoner.
Og vi får håpe at de er annerledes enn oss jordboere. For et folkeslag som klarer å reise hele veien hit til Jorden, har helt klart kommet lenger teknologisk enn oss. Koloniseringen av for eksempel Amerika, Afrika og Australia kan fortelle oss noe om hva som pleier å skje når et folkeslag finner et annet, mer primitivt folkeslag.